Etter løpeturen på mandag lærte jeg en ting. Hold meg unna Akerselva. Der var det så folksomt at det ikke er vanskelig å se for seg at coronaviruset løper fortere enn meg mellom menneskene. Grupper med flere folk i som kommer løpende begge veier, minimalt med plass å holde avstand i. Social distancing ser nesten litt ut som sosialisering. Etter innskrenkningene som har blitt innført og med rådene om å komme seg ut og bort fra folk, er det heller ikke vanskelig å se hva som kommer til å skje idag og. Spesielt siden været er absolutt nydelig. At folk vil ut og gå seg en tur er derimot fullt forståelig, det vil jo jeg og.
Opp Havnabakken, turen startet fra egen dør og for å komme til Grinda med mest mulig natur underveis er dette veien.
Ismønster.
Det vanskeligste med dette er jo å komme seg ut av Oslo, altså ut av bykjernen. Lurer på hvor mange meter ekstra det blir på å gå i buer rundt folk. Der er flere folk ved Grinda nå. Går mot Låkeberget denne gangen, en god stund siden jeg har gått den stien nå, men så går jeg jo stort sett for det meste lengre inn i marka enn her. Svenskemuren og kastegraven passeres. Det er ikke langt unna byen, men i denne situasjonen føles bare det å gå blant trær igjen flott.
Svenskemuren.
Ved kastegraven rett ved en del av svenskemuren. På skiltet står det "Udi Christian 4dis Tiid dræbte een Quinde her sit Børn. Hun bleff senere hængt i een Galge og de tvende Hobe ere deris Graffue." En kastegrav er ikke grav i ordets rette forstand, men såkalte varp eller kast som lett oppstår der noe uhyggelig har skjedd.
Jeg har tenkt meg mot Mobekken, det blir noe vandring på vei for å komme meg dit, men jeg har alltid funnet Maridalen trivelig. Ved Hammeren er det fullt av biler, som ventet. Ganske så rolig på veien som går forbi Maridalen Skole, men etter å ha krysset over til den andre siden over Turterfaret, er det bilsomt. Rekker og rader av biler på vei til Skar, som ventet. Ved Mobekken er parkeringsplassen også ganske så full, litt mindre forventet.
Maridalsalpene.
Flyvraket ved Hansakollen.
Ovenfor Mobekken ligger Alpene, ikke de kjente, store og mektige fjellene langt lengre sør og utilgjengelige for tiden, men Maridalsalpene som de er kjent som på folkemunne. Hansakollen, Vittenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen, Mellomkollen, Raudløkkollen, Øyungskollen og Furumokollen. Det er ikke mye som minner om navnebrødrene i sør, fjell kan de knapt kalles, de er alle dekket av trær for det meste, men de kan skilte med litt bratt terreng innimellom.
Over en snørygg på toppen av Hansakollen.
Utsikt fra Hansakollen.
Flyvrak derimot, det har dem, Maridalsalpene altså, Alpene og. Du finner det på Hansakollen, der har jeg vært før, men stedet tåler et gjensyn, selv om stien dit er like diffus som før. Det blir bare et kort gjensyn, før jeg legger kursen bratt opp mot toppen av Hansakollen ovenfor. En god blanding av litt skare og våt snø gjør det enkelt å lage egne trappetrinn opp. Det er ikke mye utsikt på toppen av denne kollen å få, hvor skal jeg komme tilbake til om kort tid. Før jeg kommer meg dit, går jeg lettere på måfå rundt på toppen, og besøker Vittenbergkollen samtidig, en kolle pakket inn av skog. Stemmer i luften.
Skar. Tett i tett med biler og sollys som speiler seg på taket av dem.
På den gamle kjerreveien langs Hansakollen.
Utsikten må man ut på tuppen av kollen for å få, mot sør. Overraskende tror jeg at jeg kommer til å dumpe midt oppe i noen som sitter med et bål, men det er ingen der, bare bålet. Fra bålet brenner det fortsatt godt. Å etterlate seg et bål uten å slukke det godt nok er bare så utrolig slapt. Jeg leter litt rundt i terrenget etter overlevende snøflekker til å slukke bålet med. Med bålet slukket finner jeg det like godt å sette seg ned for å ta lunsj. Fra utsiktspunktet kan jeg se utover Maridalen mot Oslo. Sollyset speiler seg på biltakene på alle bilene som står parkert nede ved Skar, en eneste stor lysende flate. Det må være helt stappfullt der nede. Med coronaviruset som tvinger folk hjem på dagtid i hverdagene og rådene om å komme seg ut, er det akkurat det alle har gjort. Til samme sted.
Utsikt mot vest på vei ned fra Gaupekollen.
Midtkollen.
Også på den gamle kjerreveien nedenfor er det folksomt. Før har jeg aldri møtt noen som helst her, ikke det at folk ikke har gått her før, for det har det, men nå har alle funnet veien hit. De går til utsiktspunktet på Gaupekollen, og sitter i grupper her og der. Jeg prøver å gå fortest mulig forbi. Det er ingen stier over kollene her, men tråkk har det vært. Nå skjult av snøen, med nye tråkk oppå den igjen. Følger ikke de sporene helt, går min egen vei. Det er en gøy tur å gå for å komme seg fram over og mellom de forskjellige kollene. Sist jeg gikk her var det snø og tåke, så ikke så mye, men det var gøy det og. Idag er det nesten påskevær.
Folksomt på Gaupekollen.
Utsikt fra Midtkollen, Dausjøen og Maridalsvannet er synlig.
Midtkollen får jeg ha helt for meg selv. Ute på tuppen kan jeg se bort på Gaupekollen, med sine farger i rødt og blått. Det er ikke høstfarger, det er folk. Klatrer opp til Mellomkollen, det stedet jeg hadde regnet med å møte folk på. Og som ventet er de der. Flere på tuppen. Hengekøyelag litt innenfor. Og to stykker som også har gått opp på ski. Går bare videre herfra og. Flere på vei opp. Nå høres jeg kanskje ut som en 'grumpy old man', men jeg er ikke sikker på at det er dette de mente med å holde avstand fra hverandre. Samtidig som jeg jo føler at det er fint at folk kommer seg ut på tur. Kan ikke klandre folk heller for at de ønsker å komme seg ut, som jeg har sagt tidligere.
På vei mellom kollene eller Maridalsalpene finner man dette lille tjernet, Svartputten.
Fra Mellomkollen mot Tømte Gård.
Ved Tømte Gård går det videre, forbi Finntjern og på skogsbilveiene nedover. Det er skispor å se langs vannet og videre innover mot Holmetjern. Nå kan jeg bare drømme. Kan nesten gå på skøyter på deler av veien og, fint med brodder, men de må av og på. Lite skal skrives om turen ned, den går på kjente spor eller kjente skogsbilveier ned til Hammeren. I ro og stillhet. Fra Hammeren er det i revers hjem igjen. Mørket senker seg når jeg er inne i skogen igjen på vei mot Grinda langs Svenskemuren. Stemmer fra et bord på Grinda i mørket. Det blir en sen hjemkomst.
Øyungen.
Liggeren med Øyungen bak.
En fin tur, et lyspunkt i det som kan være en skumring fremover.
Solen på vei ned over Skjærsjøen.
Siste rest av lys på fra Hammeren mot Låkeberget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar