Vandring i coronaens tid (tur #2): Over Barlindåsen

På den andre vandringen i coronaens tid var værutsiktene mørkere, i likhet med utsikten for verden fremover. Så lenge jeg har muligheten til å komme meg ut og ikke er nødt til å sitte inne, ønsker jeg å komme meg ut på tur. Begrensningene derimot, de er satt, likt som igår. Ingen offentlig transport og hold god avstand fra andre folk, minst en meter. Altså gå hjemmefra. Og gå hjem igjen.

Og reven rasker over Akerselva.

Ved Nydalsdammen, noen få andre ute opp langs Akerselva.

Hadde bestemt meg for ikke å ta en like lang tur som igår, søndag er hviledag sier dem. En kan nå nesten ta en passer og måle omkretsen på kartet rundt der jeg bor for å finne ut hvor langt jeg kan gå. Ikke at jeg gjør det, jeg vet hvor jeg vil gå idag. Og der har jeg vært før. Nærturer blir ofte slik. Søker meg mot Barlindåsen.

Ok grafitti, men ser bedre ut med det enn bare en grå dør.

Mye vann ved Brekkedammen.

Trehimmel.

Dit må jeg opp mot Oset ovenfor Kjelsås for å komme til. Hyggeligere å gå langs Akerselva enn på veier, men jeg er spent på antall mennesker. Det regner, så det er færre ute, regn er fint sånn. Grått overalt, grønn er på ferie. Maridalsvannet er grått. Så kom høsten, på en måte. Hvor tungt skyene ligger over landskapet og marka. Barlindåsen som jeg skal over kan jeg ikke se, hvor er den?

Tung over Maridalsvannet ligger skyene.

Nestangen.

Skogsbilveien mot Skillingsdalen.

Det er snø på stien opp fra nordsiden. Stort sett greit å gå opp, trenger ikke brodder, men det er noen glatte partier. Utsikten blir gradvis bare borte. Lydene også. Bare været en kan høre. Fra utsiktspunktet er Oslo i sikte, hvis en hadde tatt bort skyene. Byen er et sted der, bak dem alle, men nå ser man ingenting. Bare regndråpene som farer gjennom skyene og luften, og skyene selv.

Hvor er Barlindåsen?

Utsikten forsvinner på vei opp Barlindåsen.

Surt, gufsete, men pause, mat og varm drikke må man ha, selv om jeg kan innrømme at jeg ikke setter verdensrekord i lang pause. Enkel føde, men den smaker godt i dette været den. Den varme teen enda bedre.

Opp Barlindåsen.

En utsikt til en grå verden fra Barlindåsen.

En kald og varm fornøyelse på toppen av Barlindåsen.

Hjemveien blir sørover, som vanlig. Istedet for å ta blåstien hele veien ned til skogsbilveien ovenfor Sandemosen, finner jeg noen spor i snøen. Tar dem. Følger en ukjent person som jeg ikke lengre kan se, som jeg ikke vet hvor skulle, som ikke gikk der idag heller. Stien som snøen skjuler vet nok det. Det skal sies at jeg har en anelse selv. Vått er det, og fortsatt grått. Stien kommer ut på skogsbilveien likevel, som forventet, bare lengre ned, nærmere Maridalsvannet.

Klopp dukker fram fra is og snø.

I ukjente fotspor gjennom snøen.

Og derfra er det samme vei hjem igjen, bare i revers. Fortsatt lite folk langs Akerselva. Regnet er fint sånn, på slike dager som dette. En våt tur, men en fin tur. Og hjemme venter det jo en varm dusj, for å få et skifte fra den kalde dusjen jeg har gått i mesteparten av turen.

Over lokal ås mot Langsetløkka.