Vandring i coronaens tid (tur #6): Vaking i Lillomarka

Det begynner å tegne seg et lite mønster her nå. Lørdagen blir det en langtur i Nordmarka, søndagen blir det en kortere tur i Lillomarka. Igår ble det en langtur i Nordmarka til Båhushøgda og så hjem igjen (var jo igrunn ganske så nær Lillomarka og). Av nye veier gjennom Oslo og ut til marka går turen denne gangen over Nordpolen, så Storo og opp mot Grefsen. Og da kan dere sikkert gjette hvilken kolle jeg er på vei til.

Denne trappen fører en spent og freidig opp til....egentlig ingenting. En dør i kollen, en liten benk, mulighet for å klyve for å komme seg videre, men og utsikt.

Utsikt over Oslo fra toppen av trappen.

Artige er at jeg kan ikke huske å ha vært på Grefsenkollen før, en grunn er nok at den er veldig veldig bynær og alltid vært der, og da ofte en tur man kan ta når som helst. Og så blir den aldri tatt. Av ryktene å høre mye folk og vanligvis, er nok en annen grunn. Ingen preferanser for hvor jeg går opp i kollen fra. Ved en trapp som forsvinner opp skrentene nedenfor kollen er vi tre stykker som står og lurer på hvor trappen går en. Jeg tar jobben med å sjekke ut, og å melde fra om man kan gå videre fra toppen av den eller ikke. Trappen leder bare opp til en dør i fjellet, man kan komme seg videre med klyving, men ellers ikke. Utsikten er fin. De to damene dropper å gå opp, jeg går ned igjen.

Opp gjennom skogen opp til Grefsenkollen.

Over Oslo, Grefsenkollen.

Opp mot Grefsenkollen er det som ventet på stien, en god del folk. Fargerike hengekøyer på de typiske stedene (noen vil kanskje tro at jeg har noe imot hengekøyer, men det har jeg ikke, jeg har en selv og, det er bare artig å se hvor mye 'alle' skal ligge i hengekøye for tiden). Uteserveringen på Grefsenkollen er stengt såklart, men folket er der, dog ikke like mange som på en normal dag med pent vær.

Mot Lachmannsfjell.

Artig sti å gå på mot Kringlefjellet fra vannet til trollene.

Fra Grefsenkollen tar jeg av på stien som går på sidene av Lachmannsfjell og Kringlefjell, altså ikke over. På en måte kan man si at jeg mer eller mindre vaker i nærmarka nå, jeg er ikke langt inne i Lillomarka. Til vanlig er det jo der jeg holder meg, er bare i de nærliggende områdene på vei inn og ut. Dette er en fornøyelig blåsti, spesielt den delen langsmed Lachmannsfjell. Her går man på det som ligner på en gammel oppbygd kjerrevei. Utsikt har den og før den går inn i skogen igjen ved Kringlefjell.

Maridalsvannet gjennom trærne.

Kjerreveien mot Kringlefjell.

Ved Linderudkollen er det folksomt. Her går det til og med an å gå på ski, men tviler på at runden er så lang og den er vel på kunstsnø i tillegg. Klatrer opp på toppen av tårnet til hoppbakken, god og luftig utsikt der oppe fra.

Å se seg tilbake.

Så sto jeg der da, med skiene under armen, klar for å hoppe. Alt som manglet var bare snøen.....men utsikten var fin den.

Vandrer gjennom skogen over Linderudseterhøgdene til Setertjern hvor jeg finner en liten plass for lunsj. Det er ikke like varmt idag som igår, men fortsatt fint å sitte ute.

Utsikt rett ned i bakken fra toppen av hopptårnet på Linderudkollen.

Hopptårnet på Linderudkollen.

Vakingen i nærmarka går mot slutten, går rundt Setertjern (gjennom skogen) og derfra ned til Solemskogen. Kort vandring på vei, før jeg tar turen rundt Kringla (gjennom skogen). Og så ned skogen til Oset og Kjelsås. Lange veien hjem igjen via Kapellveien, det er en lang vei.

Skogsbilde, på vei ned mot Setertjern fra Linderudseterhøgdene.

Setertjern.

Over myr ved Setertjern.

Solrøyk ved Setertjern.

Skiløypemerke med nese.

Kringla.

En tur litt uten en plan på forhånd idag, en vaking i Lillomarka, men å få lov til å komme seg ut i naturen i disse dager er ikke alle forunt. Lærer en del om hvor mye selv enkle gleder betyr i disse tider.