fredag 16. september 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 8: Corconte - Pedrosa de Valdeporres

Lengde: 29.0km (239.5km), tid brukt: 08:45.
Veimerking: Vekslende kvalitet, ikke merket i starten, bedre etterhvert.
Vær: Miserabelt i starten, regn og tåke, lettet så en del, før det ble grått igjen.


Idag var jeg ihvertfall tilbake på GR1 igjen, etter nesten to dager hvor jeg ikke hadde kunne følge ruten. Noen få kilometer etter Corconte skulle ruten våkne til liv igjen, og igjen støtte opp om de vandrende, det viste seg fort at det ikke var så lett likevel. Ute var det et miserabelt vær, hvor Embalse de Ebro gikk i ett med skyene, grått og nitrist, og ruten forsvant opp i tåkeheimen.

Tåken ligger tykt over åsene ovenfor Corconte og Embalse de Ebro, på vei opp den alternative ruten langs veien til krigsminnesmerket der man skal komme inn på ruten igjen. På andre siden av dalen gikk veien som ble min alternative alternative rute.

Jeg våknet allerede tidlig om morgenen av lyden av regn utenfor vinduet, når jeg tittet ut var det en verden uten farger som ventet meg. Fristelsen av å bare trekke dyna over hodet og sove videre resten av dagen var stor, noe jeg lurte på om folkene på stedet hadde gjort, for de dukket ikke opp før en god stund etter avtalt tid for frokost. Jeg ble kald bare av å se ut mens jeg spiste frokost, men ut i det tunge og mistrøstige været måtte en.

Krigsminnesmerke ovenfor Corconte, formet som en pyramide.

GR1 fortsetter fra Corconte, men tradisjonen tro i Cantabria ville stien ikke være merket og i tillegg omtrent ugjennomtrengelig. Den anbefalte ruten var å følge veien opp til et krigsminnesmerke på åsen ovenfor Corconte. Opp dit var det surt og kaldt, og vått. Tåken slukte åsene ovenfor. Som over, så under, Embalse de Ebro var ikke å se. Ei heller var ruten å se på GPS'en min. Forsto etterhvert at det bare var den første seksjonen av ruten jeg fikk opp, selv om jeg hadde lastet opp de resterende seks seksjonene til GPS'en og. Ergerlig, jeg aner at jeg vil komme til å få problemer senere på ruten på grunn av dette.

Uansett, så gjorde dette det vanskelig å finne ruten videre fra det pyramide-formede krigsminnesmerket. Stien skulle fortsette å være ugjennomtrengelig, men alternativet var å gå på toppen av åsen ovenfor og komme ned på stien senere. Uten GPS å følge ble dette ikke så lett, for ingen ås var å se, den forsvant inn i tåken. Jeg søkte ly inne i pyramiden for å finne ut hva jeg skulle gjøre. Løsningen ble å gå ned og tilbake langs veien, for så å følge en annen vei oppover igjen på den andre siden av dalen. Ruten ville komme inn på den veien igjen senere.

En seterhytte innhyllet i tåken på ryggen ovenfor Puerto de La Magdalena.

Oppe ved Puerto de La Magdalena dukket plutselig veimerkene opp igjen, jeg var tilbake på GR1 igjen. Været derimot hadde ikke blitt noe bedre, gjennom vindparken var det fortsatt surt, vindmøllene vandret over og forbi meg, og ingen utsikt gjennom tåken før mot slutten. Da dukket plutselig landskap opp fram fra tåken, men selv om sikten ble bedre gikk jeg rett forbi der stien tok av fra veien jeg hadde gått på. Det var først litt senere at jeg merket at jeg måtte ha gått for langt, der ruten tar av var det vanskelig å se veimerket (stien tar av rett ved et gult skilt som det står 'Dolmen de Ahedo' på).

Trær i tåken.

I den lille landsbyen Ahedo de las Pueblas var det antydninger til blå himmel. I den lokale baren, El Corral de Los Gallos, ble jeg tatt imot med åpne armer. Her fikk jeg cola, hvitvin, chips og oliven, samt en t-skjorte med navnet på landsbyen på, i barnestørrelse. Å motta både fysisk og psykisk varme føltes godt etter den kalde og våte turen så langt. Så langt har det vært en rimelig enslig vandring, jeg har ennå til gode å møte en annen vandrer på ruten, så det å møte på gjestfrihet i landsbyene jeg passerer gjennom er velkomment.

Selv om vindmøllene gikk på full guffe klarte de ikke å blåse bort all tåken. En vandring gjennom et tåkelandskap blant kjemper.

Jeg kunne fortsette under en delvis blå himmel fra landsbyen, men når jeg nærmet meg Pedrosa de Valdeporres kom de mørke skyene drivende tilbake igjen. Så finværet varte ikke lenge, men lenge nok til at jeg kunne se Canales de Dulla i horisonten. Jeg var og igjen etterlatt til meg selv, med bare kuene som selskap, dem skortet det ikke på. Det var stille, var det lyd, kom det fra vinden. I den lille grenden Busnela var det ingen å se, ingen å høre, omtrent bare mine egne fotspor.

Nok en gang gikk jeg glipp av at ruten forlot skogsbilveien jeg gikk på og tok av på en sti, jeg gikk langt ned, nesten helt ned til Torre Castillo en Cida, før alarmklokkene i hodet begynte å ringe. Nok en gang var veimerkingen obskur. Senere ved et stikryss lå selve skiltet, som viste hvor de forskjellige stiene gikk til, dumpet inne i krattet, et passende tegn på merkingen i de siste dagene. Lett regn kom dryppende gjennom skogen når jeg gikk på en trivelig sti ned mot St Martín de Porres og Pedrosa de Valdeporres. Skjør stillhet ved det lille kapellet Ermita de la Ribera, ingen tog på det smale ensporede togsporet nedenfor.

I Ahedo de las Pueblas ble jeg varmt mottatt i den lokale baren, med vin og snacks.

I Pedrosa de Valdeporres hadde jeg fått nok for dagen og tok inn på La Casa Engaña, en språkskole som også tilbyr overnatting, det var et nydelig sted. Stedet drives av Milie og Duncan, som i Corconte er jeg den eneste overnattingsgjesten. Landsbyen ligger nedenfor noen bratte klipper, som skjuler Canales de Dulla bak seg. Av tjenester på stedet er det flere barer, en liten butikk og en bank, men ingen steder som serverer noen større retter enn de tradisjonelle pintxosene.

En pause fra det mistrøstige gråværet, i det stille landskapet mellom Busnela og Pedrosa de Valdeporres. Canales de Dulla dominerer bakgrunnen.

I følge Duncan kunne jeg få middag i neste landsby, litt under en kilometer unna, ellers kunne det hende at baren som lå ved siden av togstasjonen kunne ordne noe. Jeg så meg fornøyd med å ta noen øl og noen pintxos på baren, det fungerte fint. Avslappende og, jeg kunne bare sitte stille og følge med på livet i landsbyen om kvelden, hvor folk samlet seg på den lokale baren (vel, en av dem) og snakket, spilte kort, diskuterte.

Ett nærmere blikk på Canales de Dulla, grå skyer har igjen overtatt himmelen.

Jeg måtte og tenke på hva jeg skulle gjøre imorgen. Duncan hadde sjekket værmeldingen for meg, det skulle være dårlig vær fram til torsdag, en uke med regn altså. Det blir sikkert ikke like ille, men jeg var litt nedfor av værutsiktene. Problemet lå i morgendagen. Duncan mente at hvis det regnet mye kunne det føre til at jeg ville møte på vanskeligheter på andre siden av Canales de Dulla. Ned fra fjellet går det flere kanaler, som vannet vil følge. Ruten krysser disse kanalene helt nederst, hvor de samles, ved mye vann kan det være vanskelig å komme seg over. Han anbefalte meg å ta stien som gikk på sørsiden av fjellet istedet for der GR1 går på nordsiden. På dette tidspunktet følte jeg at nå hadde jeg deviert for mye fra den originale ruten at det fristet lite å igjen måtte forlate ruten.

Ett kors inne i veggen på et lite hus i St Martín de Porres.

Når jeg satt sammen med Duncan om kvelden senere med en kald øl, hadde jeg bestemt meg. Istedet for å gå sør for fjellet, ville jeg følge GR1 til Villamartin de Sotoscuera, og så gå av ruten for å se på kirke-hulene i San Bernabé (Complejo de Ojo Guareña). Derfra gå tilbake, gå til ravinen og ta en sti som jeg kunne se på kartet at gikk ned til veien for å komme meg rundt det vanskelige partiet og til Quintanilla Valdebodres.

Regnbue sett fra Pedrosa de Valdeporres.

På en dag hvor været var miserabelt og vandringen som følge av det bød på lite utsiktsmessig, var det gjestfriheten jeg møtte som varmet mest. Skal og si, at selv om det var surt over ryggen med alle vindmøllene på, var det noe i meg som også likte det. Bare å gå og føle været på kroppen, å vandre alene gjennom et forblåst landskap, alene sammen med kjemper i tåken.

<- CorconteSalazar ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar