fredag 3. november 2017

(Shikoku Henro) Dag 44: Sanbonmatsu - Ryōzenji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 44.
Templer: #1 (Ryōzenji).
Lengde: 30.2km (1272.0km), tid brukt: 8:27.
Vær: Fint.


Med så mange tanker som går gjennom hodet sitt på slutten av en sånn tur som dette, finner jeg det av og til vanskelig å sove den siste natten, men jeg sov godt. Jeg fryktet også at jeg ville våkne med en hangover denne morgenen etter gårsdagens kveld, men jeg følte meg i overraskende god form når jeg våknet opp. Det er en fin dag i det jeg legger i vei på den siste vandringen på pilegrimsferden, hvor jeg først må gå tilbake til der jeg forlot ruten igår.

Å gå ved siden av disse feltene med pyntekorg-blomster er alltid fint.

Den første delen av dagen er ganske så begivenhetsløs, med det lille unntaket når jeg går opp i en liten ås for å finne Tanokuchi Yakushi helligdommen, bare for å finne en gravlund. Som er overgrodd og glemt, med falne trær som ligger over gravsteinene og statuene. Så lurer jeg på om det var Tanokuchi Yakushi jeg fant i det hele tatt, etter å ha fulgt noen veimerker som forsvinner og etterlater meg igjen lettere forvirret i henhold til hvor jeg er. Jeg finner ingen rute videre, eller helligdom, og returnerer tilbake til hovedruten. Begivenhetsløs, men ikke dårlig. Å vandre gjennom denne rolige landlige delen av øyen.

Morgen-solstråler gjennom trærne.

Det føles annerledes nå på en måte, nå som jeg vet at jeg ikke går mot et nytt tempel lengre. Såklart, så går jeg jo mot Ryōzenji, men da jeg allerede har besøkt det tempelet føles det ikke som det samme. Det er kanskje en slags vandring hvor hensikten med den er fullført. Idet jeg kommer til Hiketa bestemmer jeg meg for å sjekke ut de antikke gatene til denne lille kystbyen. Her er veggene til de gamle og tradisjonelle soyasaus-varehusene malt røde. Det ville ha vært et fint sted å overnatte i, hvis jeg ikke hadde tatt ruten som gikk gjennom Mizushi Sanzan og Sanbonmatsu (en annen rute omgår Sanbonmatsu og går mer direkte til Hiketa).

Muligens eller muligens ikke Tanokuchi Yakushi helligdommen.

For siste gangen går jeg langsmed sjøen, glad for å se den blå fargen til vannet inntil jeg vil krysse over fjellene til Tokushima. En ting som jeg ikke har skrevet om på min tur rundt Shikoku hittil, er de lettere artige lotteriene de forskjellige combiniene har hatt i løpet av tiden min her. Med et unntak av noen få ganger virker det som at jeg har 'vunnet' noe hver gang (jeg gjetter nok på at oddsen for å vinne noe er ganske lav). Listen er ganske så lang, jeg har vunnet to grønne te, en Wonda svart kaffe, en banan og sviske kjeks, to vitamindrikker, en stor boks med instant spaghetti, og mer. Og her på en 7/11 for min vanlige latte, vinner jeg en sprayflaske med 'pleasure bouquet'. Jeg er usikker på hva jeg skal bruke den til og den veier litt også, så jeg gir den til damen bak disken.

Ett rødmalt soyasau-varehus i Hiketa.

De som har valgt å gå denne veien tilbake til Ryōzenji har kanskje sett for seg at det er en relativt enkel tur, men det er ikke helt korrekt. Fra sjøen tar ruten til fjellene igjen opp mot Ōsakatōge-passet. Det burde vært en indikasjon i seg selv, da ōsaka etter sigende kan oversettes til en stor ås. Bratt eller ikke, så er det en spennende tur opp. Etter å gått i buktende svinger oppover gjennom omsluttende trær, med utsikt over de skogkledte dalene nedenfor og sjøen, ankommer jeg toppen av stien. På vei til toppen hadde jeg vekket opp ikke bare en, men tre store og svarte slanger fra sin søvnige tilstand i midten av stien.

Den heldige vinner av en sprayflaske med pleasure bouquet på en 7/11 utenfor Hiketa.

På Ōsakatōge-passet bringer en kort omvei meg opp til det høyeste punktet, hvor det er en hytte og fine utsikter over sjøen, fjellene rundt og området nedenfor med sine landsbyer. Et godt sted for den første lunsjen for dagen. Rett før jeg skal gå videre kommer det en bestefar med sitt barnebarn til hytten. Når jeg ser på kartet kan jeg se at Takamatsu motorveien går i tunnel rett under der jeg står, jeg lurer på hvor mange biler som kjører forbi under føttene mine mens jeg står her.

Ut mot sjøen ved utløpet til Umayado-elven.

Når jeg kommer ned til en vei fra passet må jeg ta den endelige avgjørelsen over hvilken rute jeg vil ta til Ryōzenji. Ett valg går herfra ned til Konsenji (#3), men jeg har ikke ombestemt meg og vil ta den andre muligheten, som går til det første tempelet uten å måtte gå et stykke på samme rute som jeg har gjort tidligere. Denne ruten følger en mindre vei som går ved siden av Betano-bekken. Nå, dette er en bortgjemt vei, med utallige sprekker i den. Gamle løvblader ligger spredt ut på asfalten, med ingen tegn til at noen biler har kjørt på veien på en lang tid.

På ruten opp til Ōsakatōge-passet.

Utsikt fra hytten på toppen av Ōsakatōge-passet.

Jeg ankommer veien som jeg vil følge omtrent hele veien til starten av pilegrimsvandringen min. Dette vil være den andre stigningen på turen idag, og går opp til Utatsugoe-passet. Jeg har en seriøs intern konflikt om jeg skal klatre opp til Okunomiya eller ikke, ved å ta den lengre og sannsynlig mer sceniske ruten. Derimot så ønsker jeg å komme til Ryōzenji i god tid for å kunne gjennomføre de siste tempelritualene og ha tid til å tenke gjennom at jeg har fullført pilegrimsvandringen på tempelet. Jeg tror at jeg ikke har tid nok tilgjengelig til å gå den ruten, men det er utrolig fristende.

Ruten (veien) som går ved siden av Betano-bekken (på retur-ruten som går direkte til Ryōzenji).

Til slutt så bestemmer jeg meg for å la Okunomiya vente til neste gang (nok en mental notis), men å gå en kort distanse på stien til en hytte som er merket på kartet. Heldigvis så er det en flott utsikt fra hytten, hvor jeg kan se Tokushima i horisonten, samt samlingen av trær som huser Ryōzenji. Et godt sted for den andre lunsjen for dagen. På dette tidspunktet er det ikke lengre noen klar blå farge på himmelen, men et dust slør har spredt seg over den.

En liten innsjø ved siden av vei 41.

På dette tidspunktet begynner virkeligheten av at jeg snart er ferdig å melde seg, men det føles litt uvirkelig. Det er mindre enn fem kilometer igjen av min pilegrimsvandring. I Ōasahiko Jinja helligdommen er det en stor ansamling av folk. En nydelig helligdom med en lang allé med steinlanterner som leder ned mot min destinasjon. Takamatsu motorveien gikk under meg tidligere, nå går jeg under den. Så ankommer jeg et tregjerde, hvor jeg ser en kjent bygning på den andre siden. Jeg må ta et kort øyeblikk og bare stå der, og se på pagodaen til Ryōzenji.

Utsikt mot Tokushima fra en hytte på stien som går opp til Okunomiya.

Idet jeg går rundt hjørnet står jeg atter en gang utenfor tempelporten til det første tempelet mitt. For 44 dager siden gikk jeg ut av den samme porten, usikker og forventningsfull til eventyret som lå foran meg. Nå returnerer jeg som en mye mer selvsikker henro, alle templene, opplevelsene, landskapene og mest av alt, menneskene som jeg har møtt, har endret meg på en måte. En ryggsekk som står på en benk rett innenfor tempelporten ser merkelig kjent ut, og til min glede tilhører den Violaine som jeg møtte i Kuma Kōgen for mange dager siden nå. Jeg hadde virkelig ikke regnet med å møte hun igjen, siden jeg ikke hadde tatt henne igjen før nå. Det er fantastisk å ha en å dele øyeblikket med å fullføre pilegrimsvandringen sammen med. Vi sitter ned for en stund og forteller hverandre om de ulike opplevelsene vi har hatt siden vi så hverandre sist i Kuma Kōgen. Det var godt jeg ikke klatret opp til Okunomiya.

Ōasahiko Jinja helligdommen.

En allé av steinlanterner.

Ryōzenji er fortsatt det beskjedne og sjarmerende tempelet som det var når jeg forlot det, men nå er deler av det under vedlikehold. Jeg går gjennom tempelritualene og resiterer sutraene for siste gangen på Shikoku. Så mottar jeg det endelige stempelet i nōkyōchō-kontoret. Fra butikken kjøper jeg meg en nōkyōchō-bok til, en som har noen nydelige tegninger av de forskjellige templene i seg. Jeg kjøper også en bok til å ha lappene som har tempelenes honzon på seg i, den japanske guideboken og en bunke med osamefudas. Violaine skal overnatte i en minshuku i nærheten, så her skilles våre veier igjen.

Tilbake i Ryōzenji.

Å gå ut av tempelporten med pilegrimsvandringen bak meg er et merkelig øyeblikk, litt vemodig. En del av meg er såklart fornøyd med at jeg er ferdig, men en annen del av meg ønsker å gå videre. Da det er en sirkulær vandring kan man gjøre akkurat det, det er veimerker fra tempelet som man kan følge for nok en runde av pilegrimsferden. Jeg går den andre veien derimot, men det er håp, jeg er ikke helt ferdig med pilegrimsferden min ennå. Det er et fjell å klatre opp til.

Resitering av sutraene for siste gangen på Shikoku. Uansett hvor selvsikker jeg følte at jeg hadde blitt som en henro, trengte jeg fortsatt boken for sutra-lesingen.

Tilbake i Bandō igjen, sitter jeg og venter på at toget skal ankomme idet skumringen senker seg på himmelen. En annen henro er også her, han har også fullført sin vandring idag. Vi tar den lille og atmosfæriske togturen tilbake til Tokushima, mens jeg husker tilbake til når jeg tok den i motsatt retning. Det er et lite stykke å gå fra togstasjonen for å komme til hotellet mitt, Grand Vrio. Hotellrommet gjør mer enn nok opp for det, det er supert, med en flott utsikt over byen fra vinduet og en god sofa å hvile i for min slitne kropp.

Jeg har gjennomført det, utenfor Ryōzenji etter å ha gått Shikoku 88 Temples Pilgrimage.

Vanligvis liker jeg å gå ut og ha en beskjeden feiring når jeg har fullført en vandring, men idag føler jeg meg sliten. Jeg lar det være med å gå og spise på den kinesiske restauranten til hotellet, så det blir en enda mer beskjeden feiring denne gangen, da jeg ikke tar turen inn til sentrum av byen for å spise. Og da det er så fin utsikt og sitteplass på hotellrommet mitt, føler jeg meg helt fornøyd med bare å slappe av der med en øl, mens jeg tenker tilbake på eventyret mitt. Jeg lurer fortsatt på hvor alle de andre menneskene og henroene som jeg har møtt er nå. Imorgen har jeg min første hele hviledag, det skal bli godt.

<- SanbonmatsuTokushima ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar