Kjentmannsmerket: Kneikafossen I Auretjernsbekken og No 53 Næs Og Udvig 392 Alen 1807 Rodetavlen Ved Benteplassen

Etter ikke å ha klart å komme meg opp for å gjennomføre denne turen dagen før, står jeg nå ved kafeen på Sollihøgda klar for nye kjentmannsmerke-poster. Herfra skal turen gå gjennom Krokskogen og til Sundvolden, som er endestasjonen for turen, planen er å nyte naturen, finne postene og å få meg en god lunsj i det fine været.

Undertegnede ved Kneikafossen.

Jeg kan igrunn ikke huske sist jeg var på Sollihøgda og skogen innenfor, siste vage minnet er en skitur med min far for lenge lenge siden. Det er fortsatt en stund til ski-sesongen starter så jeg lar de røde merkene være røde og tar fatt på den blå-merkede stien i retning Mustadkroken. Mustadkroken er en ubetjent hytte drevet av DNT Oslo, men jeg skal ikke innom den på denne turen. Jeg endrer retning og tar stien som går i retning Toresplassen. Denne stien går så plutselig gjennom et hogstfelt og det byr på noen små problemer med å finne igjen stien. Det ser ut som en del av blå-merkene har blitt høgget ned i lag med tømmeret. Når jeg nærmer meg Niskinnvannet/Holmevatnet (?) får jeg i et kort øyeblikk selskap av noen kuer på beite, som ser smått skeptisk på meg idet jeg passerer dem.

Over Rønningsåsen sliter jeg nok engang med å finne den blå-merkede stien, på et åpent lende stopper merkingen brått og det ser ut til at man hovedsaklig må følge rød-merkene. Det skulle senere vise seg å være rett, men blå-merkene dukket ikke opp før et stykke senere. Nok til at jeg snudde for å forvisse meg om at jeg hadde gått rett. Tilbake på høyden møtte jeg et eldre par som var på tur (som kunne bekrefte at jeg hadde vært på rett vei), av dem fikk jeg også vite at det hadde vært ei gammel bosetning på denne høyden før. Denne bosetningen hadde også vært i drift helt fram til 1950-årene, nå var det omtrent ikke noe spor etter den. Eneste jeg kan tydelig se er det gamle brønnhuset. Så, bom på stien og få litt lokal-lærdom på kjøpet.

I 'sleepy hollow' ved Toresplassen.

Jeg nærmer meg Toresplassen og langs herskapsgården får stien et noe mystisk og spøkelsesaktig preg over seg. Man passerer en oppbygd steinvegg og over en bro som har noe forfallent over seg, sammen med litt tung og overgrodd vegetasjon så bygger dette på under stemningen. I tåke kan jeg tenke meg at det hele blir enda mer som å befinne seg i en spøkelsesfilm. Stemningsfullt. Toresplassen ser forøvrig svært så staselig ut. Jeg får ellers en del assosiasjoner til Sleepy Hollow.

Det er ikke akkurat på stien nord for Toresplassen jeg hadde trodd at jeg skulle møtt på noen kjente, men det er akkurat det jeg gjør. For etter å ha gått et lite stykke på den våte stien så møter jeg av alle naboen som bor under meg der jeg bor. Artig. Etter å ha slått av en prat så fortsetter jeg videre.

Den første posten ligger ikke så langt unna der stien kommer ut ved enden av en grusvei. Den skal ligge ved en foss og der stien kommer ut møter jeg på bekken som danner utspringet til fossen. Jeg finner enkelt posten, men den befinner seg på andre siden av fossen. Vannet dekker ikke hele elveleiet ved toppen av fossen så jeg kan komme meg litt nærmere bredden på den andre siden. Det er mye vann i den siste delen, men jeg tar likevel sats og hopper over den siste biten. Det er forøvrig en fin liten foss som det anbefales å ta en titt på. Her skal det ha ligget en bekkekvern i gamle tider. Lenger nede finner jeg også rester av et gammelt fundament av et slag, men ifølge heftet så kunne de ikke finne noen rester etter et kvernhus der.

Kneikafossen i Auretjernsbekken.

Alt vel så langt, men jeg har en post til på programmet for turen. Og den befinner seg både en del høydekurver høyere og lengre sør-øst for min nåværende lokasjon. I tillegg er det ingen sti eller vei i nærheten som tar meg til nærmeste vei/sti der posten er. Så, bushwhacking it is. Jeg setter kurs gjennom terrenget og stifter bekjentskap med mang en kvist. Til slutt etter å ha
klatret et stykke og trasket gjennom mye våtmark kommer jeg til Midtskogtjerna, derfra er det en kort vei til veien som tar meg til neste kjentmannsmerke-post. Posten finner jeg lett, lokalisert som den er rett ved veien. Og det er jo logisk, for rodetavlene ble brukt til å markere grensene for hvor vedlikehold av veiene var pålagt de forskjellige bøndene i Krokskogen.

Rodetavle No 53.

Nå har jeg gått i en god stund og jeg kjenner (og har kjent en god stund) at det er på tide med lunsj. Jeg inntar lunsjen ved nevnte Midtskogtjerna, men til forskjell fra når jeg gikk derfra til posten så finner jeg en sti som tar meg enklere ned dit. Så da får jeg meg endelig lunsjpausen min, dog så virker det som det skyer over mens jeg nyter min medbrakte mat og te.

Ferdig med lunsjen og det er på tide å sette retning imot Sundvolden. Det går radig langs Den Bergenske kongevei i retning Kleivstua. Hadde vært hyggeligere å gå en sti, men det vil tilsi å bushwhacke tilbake til stien jeg kom fra. Ikke nå.
Ved Kleivstua stopper jeg kort opp for å se på utsikten før jeg begir meg ned Krokkleiva til Sundvolden. Før i tida gikk det en tønneheis herfra og ned (og opp for den sags skyld), hadde vært gøy å få tatt den. Jeg kommer ned i grei tid før bussen går etter en fin tur over Krokskogen.

Midtskogtjerna.

Sykkelhøsten Starter

Våknet til vekkerklokken min som ringte når den skulle, jeg hadde tenkt å stå tidlig opp for å komme meg til Sollihøgda for å finne to kjentmannsmerke-poster derfra. Det var tanken ihvertfall, men jeg kom meg ikke opp. Så endring i planen.

Jeg trosser de mørke skyene og velger å ta meg en sykkeltur istedet. Sykkelen tar meg langs øst-siden av Maridalsvannet og i retning Movatn, men før jeg kommer så langt tar jeg av ved Sandermosen stasjon. Tid for en liten og kort omvei til Movatn, bak stasjonen går det en vei som jeg ikke har syklet før (det går forøvrig skispor der om vinteren). Det er utrolig steinete og humpete langs Movatn, så hadde jeg hatt noe melk innabords hadde det vel blitt til milk-shake i løpet av den tiden. Forbi Ørfiske neste.

Det har regnet mye i det siste, det merkes også i marka. På et punkt langs Grevevegen har det nærmest blitt et lite vann som jeg må forsere. Her gjelder det å sykle akkurat så raskt at man ikke stopper helt opp og akkurat så sakte at man ikke spruter seg selv ned. Etter det bærer det ned bakkene i retning Hakadals verk, her har det tydelig vært tømmerhogst siden sist jeg syklet her.

Etter ned kommer jo som regel opp, og jeg sykler opp i retning Trehørningen forbi Elvannet og Langvann. Her oppe er det virkelig flott, spesielt når man kommer opp ved Stormyra og Elvassmyra. Jeg minner meg selv på at jeg må få tatt meg en telt-tur i vannene rundt her. En kan jo også håpe at det er gode fiskevann.

Ved Trehørningen tar jeg veien som går i retning Hakkloa, men det er ikke dit jeg har tenkt meg. Jeg har funnet meg et fint sted ved Søndre Måsjøen hvor jeg håper jeg kan få tatt lunsjen min. Heldigvis er plassen ledig og jeg får i meg litt mer ernæring. En merker uansett at høsten er så smått på anmarsj, det er litt småsurt. Jeg må dekke til de bare beina mine med en ekstra genser som jeg har tatt med.

Etter en times pause så returnerer jeg til Trehørningen, hjemover har jeg tenkt å ta om Helgeren. Når jeg passerer Gørja-hytta går tankene til vinteren og snø, merker at jeg gleder meg til ski-sesongen starter igjen for å gå hit til nystekte vafler. Det starter så smått å dryppe fra himmelen. Ikke stort mer å si om turen egentlig, siste delen av ruten i marka går forbi Bjørnholt og ned til Hammeren. Det ble ingen kjentmanns-poster på meg, men en fin sykkeltur istedet.

Rottungen på en hverdag

Jeg har merket at jeg har blitt mer rastløs i den senere tid, og det også i dag. Selv kort tid etter at jeg har vært ute på tur så merker jeg at jeg fort blir rastløs i siviliasjonens favn.

For å bøte litt på det så pakker jeg sekken og sykler opp til Rottungen. Ingen lang tur, men bare det å sitte ved et hyggelig vann og nyte den relative stillheten (syklister i fart) hjelper mye.

Ved Rottungen inntar jeg en enkel middag (preparert hjemme) og nyter to kopper med varm te mens jeg leser om et land hvor døden har uteblitt (Jose Saramago - Dødens Uteblivelse).

Når jeg pakker sammen og setter ferden hjemover begynner det så smått å regne. Hjemme er jeg uansett før mørket etter en kort pustepause i hverdagen.

Den Syvende Reisen

Det var engang et norsk it selskap som for syvende gang skulle feire frigjøringen fra et stort svensk troll. Så for å feire dette la de ut på en stor og lang tur for å finne en seter som kunne gjøre dem glade og fete. Men for å finne denne seteren måtte de fare langt over vann og land.

Slik kunne et eventyr om denne turen startet. Hvert år pleier firmaet jeg jobber i å feire det vi kaller for Uavhengighetsdagen, dette etter at vi (de ansatte) for syv år siden kjøpte oss ut av et svensk konsern og ble uavhengige. Temaet for årets tur var eventyr, noe som bragte oss ut på en reise som gikk både til lands og på vann.

På Vikersund steg vi ombord på Krøderbanen og i det strålende været tøffet vi på skinnene på vei mot eventyrer, ombord var det godt stemning. Langs banen løp det allslags huldre og ferdafolk.
Framme ved Krøderen ble det en hvilepause for de som ville det, før man for over vannet i over 50 knop til Villa Fridheim. Der var det dekket opp til grill og servering. Det var satt opp en liten scene hvor det ble holdt en liten tale til oss, hvorpå Toralf Maurstad kom og fortalte litt om denne kjente Peer Gynt og Bøygen. Etterpå bød Frikar opp til dans.

Så bar det til fjells og til seters, dog å kalle endestasjonen for reisen for en seter er å bomme ganske så kraftig på definisjonen. Quality Spa & Resort Norefjell er rimelig langt unna en seter i all sin overdådighet. Igrunn litt for overdådig etter min smak, men jeg har nå en tendens til å foretrekke det litt mer jordnære. Men sant skal sies, så er det et lekkert sted. God mat ble det uansett servert til middag.

Så var det tid for fest og firmaets egne band fyrte opp under rockefoten. For mange ble det feiret til langt ut på natten, selv valgte jeg å gi meg tidlig. Jeg hadde planer om å komme meg opp tidlig neste dag for å få meg en tur.

Jeg sto opp tidlig søndag morgen, spiste frokost og smørte meg en matpakke bestående av et egg og to pannekaker med skinke (sunn til fjells?). Det skulle gå en merket sti opp mot fjellet i retning Høgevarde, selv ville jeg først komme meg opp til den nærmeste toppen fra hotellet. Så jeg la i vei opp lien til fjellkammen istedet. Myrlendt og mye busker og kratt, men ikke til noe spesielt hinder.

Det var et strålende vær. Toppen av Austvarde bød på utsikt i alle kanter, synd jeg ikke hadde mer tid på meg (bussene returnerte relativt tidlig, skulle gjerne sett at de dro litt senere). Fra Austvarde tok jeg ruten i retning Høgevarde langs stien på toppen. Jeg regnet ikke med å ha nok tid til å rekke å komme bort til Høgevarde og tilbake på den tiden jeg hadde til rådighet. Så istedet gikk jeg et stykke før jeg skar av og gikk ned til Fiskeløysingen, et lite vann hvor jeg inntok lunsjen min.

Det var uansett på tide å sette turen tilbake, den tok jeg langs kanten av fjellet. I horisonten kunne jeg forøvrig se Gaustadtoppen. Etterhvert kommer jeg inn på den merkete stien, som jeg fulgte tilbake. Det ble en fin tur på Norefjell, men litt kort.
Tilbake på hotellet rakk jeg å få meg en dusj, pakke og få litt ekstra lunsj fra grillen før det bar på en busstur tilbake til Oslo. Alt i alt ble det en bra tur.

Oslo Jazzfestival 2009

Oslo Jazzfestival gikk i år av stabelen 10.-15 august og bød på et variert program. Mye å velge imellom med andre ord. Når da festivalen også ble arrangert samtidig med Øya-festivalen bød det på enda mer valg man måtte ta. Jeg valgte bort Øya iår, der syntes jeg ikke programmet var av det aller mest spennende. Men jeg skulle gjerne fått med meg Ulver (det blir likevel for dyrt å betale for ett dagspass bare for å få med seg et band). Så da ble det jazz istedet, og det gjør jo ikke noe det.


Mathias Eick Quartet.
Først ut på programmet mitt var Mathias Eick Quartet på Parkteateret. Mathias Eick ga ifjor ut det nydelige albumet The Door og jeg gledet meg stort til denne konserten. Og jeg ble ikke skuffet. Hovedpersonen selv kom inn på scenen med krykker, var det en jaga jazzist det var snakk om her? Musikken selv trengte ihvertfall ikke noen krykker, for tonen satt fra første låt. Mathias Eick Quartet bød på en variert og veldig bra konsert som svingte mellom det vakkert melodiske til groovy og pulserende jazz.

Han Bennink / Guus Janssen.
Som neste konsert så valgte jeg meg en konsert på Mono som hørtes spennende ut, nemlig Han Bennink og Guus Janssen. Jeg hadde ikke hørt om noen av dem før, men ble nysgjerrig etter å ha lest om dem i programmet.
Vi snakker her om improvisasjon, men med et godt fundament i jazzen. De dytter og drar hverandre i forskjellige retninger hele tiden, Han Bennink på trommer (og stort sett hva han har tilgjengelig i nærheten) og Guus Janssen på piano.
Og hvis man tror at humor ikke har noe med jazz å gjøre så bør man få med seg en konsert med Bennink, det er få trommeslagere (få utøvere generelt kanskje) som spiller samtidig som de gjør akrobatikk på scenen. To dyktige musikere gjorde dette til en bra konsert med godt humør.

Håvard Stubø Quartet.
Aldri en jazzfestival i Oslo uten å måtte ha med meg minst en konsert på Herr Nilsen. Så jeg gikk for Håvard Stubø Quartet (nå skulle det jo vise seg at det ikke ble den eneste). Dette er groovy og moderne jazz som er inspirert av Eddie Harris, Wayne Shorter og John Scofield for å nevne noen (sakset helt og holdent fra programmet uten samvittighetsgnag). Det pleier alltid å være god stemning på Herr Nilsen og denne kvelden ble heller ikke noe unntak. Håvard Stubø Quartet skal selvfølgelig ha størsteparten av æren for det etter denne konserten, som svingte omtrent fra første låt.

Ipek Dinc med Lars Andreas Aspesæter Trio.
Dette var en konsert som gikk på Blå utescene og var attpåtil gratis. Ipek Dinc er en tyrkisk jazzsangerinne som kommer fra Istanbul og det aktive jazzmiljøet rundt Nardis jazzklubb. Jeg har selv vært på denne klubben og det var et hyggelig sted. Da hørte vi på New Kids On The Bop (må ikke forveksles med et visst annet band) og det var veldig bra.
Spent da å høre om dette miljøet kan by på mer.
Det ble en hyggelig konsert ute i regnet (og ikke ble man våt heller). Det var tydelig at Ipec Dinc kan sine saker, hun sang veldig bra. De unge musikkstudentene gjorde sine saker bra de og i den timen konserten foregikk.

Nelson Veras.
Til slutt gikk igjen turen til Herr Nilsen, denne gang for å høre på den unge gitarvirtuosen Nelson Veras. Valget mitt sto mellom denne konserten og Eivind Aarset, men jeg valgte å få med meg denne (er nok større sjanse for å kunne høre Eivind Aarset igjen senere).
Det startet litt famlende og lydmannen sleit også litt med lyden, trommeslageren kom litt for fremtredende fram i lydbildet. Men det tok seg veldig opp etter hvert, spesielt i andre sett var det veldig bra.
Jeg var også litt redd for at det kanskje skulle bli en litt for rolig og 'romantisk' type konsert, men der var min frykt ubegrunnet. Det svingte veldig bra til tider. Og han kan spille gitar.

Oppsummering.
Jeg blir stående igjen godt fornøyd med jazzfestivalen i år for min del, jeg føler at mine valg av konserter ga meg en fin blanding av det festivalen hadde å by på. Mye annet jeg også skulle ønsket å ha fått med meg, som åpningskonserten Til Radka, Bill Frisell, Eivind Aarset, Jazzmob og flere. Konsertene jeg kom meg på var i mine øre veldig gode, men det kan jo hende at jeg er totalt tonedøv og har ingen peiling på jazz i det hele tatt (men det tviler jeg på).

Årets Øyakino Stumfilmkonsert: Gullalderen vs. Next Life

Nok engang var det tid for stumfilmkonsert i regi av Øyakino, Øya-festivalen sitt kino film alter ego. Tidligere har bla artister som We, Xploding Plastix, Seerena Maneesh og Kim Hiorthøy gjort stumfilmkonserter, til filmer som Tuvalu, Körkarlen og Dracula: Pages from a Virgin's Diary feks.

I år var det Next Life sin tur, de valgte seg Gullalderen av Luis Bunuel. Noe som greit kan karakteriseres som en sær kombinasjon. Det ble imidlertid ganske så bra. Gullalderen er en til tider ganske så surrealistisk film, noe som ikke vil komme som en overraskelse på de fleste da det jo er Bunuel som har laget den. Da passer det og bra med Next Life sin noe surrealistiske musikk til.

Next Life spiller jo en merkelig form for metall/hardcore. Noe som har gitt musikken deres merkelapper som fremtidspunk, electroviolence, amiga hardcore og nintendocore. Jeg slenger på et eget forslag og: gamecore.

Imdb: L'Âge D'Or.
MySpace: Next Life.

Kjentmannsmerket: Hakklokroktjernet

"I now walk into the wild..."

Inspirert av disse ordene som er skrevet av Christopher McCandless starter jeg dette lille blogg-innlegget. Dette lille innlegget skal og heller ikke handle om det å bevege seg inn i den store villmarken. For denne turen kan på langt nær sammenlignes med det.

Hakklokrotjernet.

Det å komme seg ut i naturen er uansett en måte å bevege seg ut i villmarken på, selv om man er på tur i natur som befinner seg kort vei unna sivilisasjonen. For det å befinne seg i nærheten av en storby betyr ikke at det finnes flotte (og ville) steder. Slik sett er Oslo-folket heldige, som har så store mengder med villmark rett i nærheten.

Og fint er det også på dagens mål, Hakklokrotjernet, som er et hyggelig tjern ikke langt fra allfarvei. Tjernet var også et slippsted for fly under krigen. Det var ikke den beste værmeldingen, det var meldt regn midt på dagen. Uten at det stoppet meg, call of the wild og greier. Likevel skal det sies at jeg ikke er direkte overbegeistret for å sykle i regnvær. Ruten gikk den vanlige veien mot Kikutstua, før den tar av rett før man kommer dit. Så bærer det opp mot tjernet, en kort tur med andre ord.

Været? Det ventede regnværet kom aldri, noen få sporadiske dråper var alt som traff denne syklisten. Det ble faktisk riktig så bra. Så etter å ha funnet posten satte jeg meg ned å nøt litt enkel mat og varm te. Med meg hadde jeg også en ny bok, Into The Wild av Jon Krakauer (herav inspirasjonen), som forteller historien om Christopher McCandless. En gutt som ønsker seg bort fra sivilasjonen og reiser til Alaska hvor han døde i en forlatt buss midt ute i villmarken. Boken er forøvrig filmet av Sean Penn, og er en nydelig film som bør sees.

Hakklokrotjernet.

I det flotte været er det et stille, hyggelig og rolig tjern hvor man kan høre fisken vake. Et lite ekko av en større villmark.

I Rykk og Napp i Skarvheimen

Søndag, og det er et kaldt gufs av en vind som slår oss i trynet idet vi stiger ut av bilen. I alle retninger er det bare en grå horisont, temperatur-måleren viser 7 grader. Jeg og min far befinner seg i Skarvheimen og har planlagt en 3 dagers telt-tur med fisking.

Mørk horisont over Nyhellervatnet.

Det er ikke mange steder man kan kjøre opp til en 1500 meters høyde, men vi har funnet en vei som tar oss så høyt. Her setter vi i vei med hver vår sekk i et surt vær. Vi har kommet opp seint på ettermiddagen så planen er ikke å gå langt, på kartet har vi funnet et lite vann som ligger cirka i litt over en times tid fra bilen.
Jeg har kjøpt meg et nytt telt og denne turen hadde et ekstra mål som var å få testet teltet, det skulle vise seg å få sin dåp. Været har ikke blitt noe bedre, snarere tvert imot, når vi har fått opp teltet. Vi tar noen prøvekast med stengene før vi stiger inn i vår lille hule. I lys fra mitt koselige (stearin-)lys hengende fra taket får vi tilberedt varm man og drikke. Og når fadern drar opp en flaske hvitvin, som jo egentlig var tiltenkt fisk som vi skulle få, så ble det etter hvert en meget hyggelig kveld i teltet, med været ulende utenfor.

Fadern med ikke akkurat optimistisk vær i bakgrunnen.

Morgenen etter våkner vi opp til tåke, men vinden har heldigvis løyet og det regner ikke lengre. Noe det gjorde til gagns under natten, det trommet på duken, men teltet sto til glans. Likevel, fadern var ikke like klar for en ny natt i telt med et slikt vær. Så planene ble noe endret, vi bestemte oss først for å returnere til bilen, for deretter å fiske litt i elven og kulpene lengre nede i dalen. Hvor vi overnattet ville vi bestemme oss for senere i henhold til hvordan været utviklet seg. Turen tilbake til bilen tok vi i en vandring i tåkehavet.

En skulle tro at dette ville være perfekt fiskevær, men fiskelykken sto oss ikke bi dessverre. En liten ørret, som fadern fikk i en av kulpene i Grøna, ble hele fangsten. Vi stekte den til lunsj og trass i sin lille størrelse så smakte den godt. Under lunsjen ble vi enige om å ta inn på Østerbø, for så og gå til Kongshelleren dagen etterpå. Til middag fikk vi servert ørret i rikelige porsjoner og det ble en hyggelig kveld i mer komfortable omgivelser. Men ikke helt som planlagt.

Neste dag kjørte vi tilbake opp igjen for å gå over til Kongshelleren, men nå var det kommet enda mere tåke. Så vi endret planene nok engang, så vi kjørte til Steinbergdalshytta og parkerte bilen der. Fra der ville vi følge den T-merkede stien til Kongshelleren.

Utsikt mot Østerbø fra stien ned mot Vassbygdi.

Det ble en fin tur over til den selvbetjente hytta. Tåken hadde lettet, men vi angret ikke på at vi la om ruten. Spesielt fint var det over Stemmerdalshalli. Vi går direkte til hytten og spiser først lunsj der. Etter det vil vi fiske i vannene rundt hytta, det gikk rykter om storfangst der dagen før. Nå har det blitt fint vær, bra turvær og da ikke like bra fiskevær. Så det blir dårlig med fangst på oss nå også. Fadern får dog en fin 350 grams ørret på kroken og har også mistet noen. Jeg? Jeg får ingenting, knapt ett napp.

Det blir også fullt på hytten, totalt var det 19 personer som overnattet på hytta og sikringsbua. Til middag stekte vi ørreten sammen med bacon og potetmos. Med medbrakt øl smakte det ekstra godt. God stemning og hyggelige folk var det også på hytta. Senere lyste månen fint for oss utenfor. Neste dag var siste dag og vi skulle tilbake til bilen. Planen var da å prøve fiskelykken i vannene i Stemmerdalshalli. I det flotte været ble det dog ingen fisk, om det i hele tatt finnes fisk i de vannene vet vi heller ikke.

Det ble en fin tur i Skarvheimen, selv om den ikke ble helt som planlagt. Jeg hadde lyst til å gå litt mer enn det vi gjorde og bruke teltet mere, men det blir hyggeligere om alle er fornøyde. Det viktigste for meg er uansett å være ute i naturen. Jeg får nok uansett tatt meg en telt-tur senere.

Kjentmannsmerket: A.B. N° 36 Bolten og Bogstadsetra

Et lite opphold i all regn og sommerstorm, så jeg tar sykkelen fatt på kjentmannsmerke-jakt, og kommer likevel hjem med gjennombløte føtter. Det er vått i marka for tiden (no shit, Sherlock). Det blir ikke bedre med trasking på trillestier og over myr, men mer om det senere. Jeg hadde planlagt å bli bedre med kjent med A.B. N° 36 Bolten og Butlersmalet, men som tittelen sier så gikk det ikke akkurat som planlagt, men mer om det senere.

I flott vær så tar jeg sykkelen fart, ruten går opp i marka via Hammeren. Derfra sykler jeg opp til sørøst-delen av Store Sandungen. For jeg hadde nemlig tenkt at der går det en grei nok vei for sykling og sti hvor man kan trille sykkelen senere over til skillet mellom Vesle og Store Sandungen, som jeg ikke hadde gått eller syklet før.
Fin tanke, men å ta med alt det som har falt fra himmelen i ligningen det hadde jeg ikke gjort. Sa noen amatør? Så der går jeg langs en sti, eller kan man kalle det en bekk, og gjør mine ikke akkurat vanntette sykkelsko våte.

Jeg kommer meg ihvertfall fram til der veien går mellom Ormtjernhøgda og Styggedalsmana. Her parkerer jeg sykkelen ved nordenden av en myr for å finne første post på dagsorden, A.B. N° 36 Bolten. Planen var å ta posten ved Butlersmalet i samme slengen, da disse to postene ikke står så langt unna hverandre. Men først altså denne bolten som er brukt for å nivellere terrenget, dette i henhold til å kunne overføre vann fra Svarten over til vestre Fyllingen i en eller flere tunnelere og så derved til Akerselvens nedslagsfelt.

A.B. N° 36 Bolten.

Vått blir det opp til denne bolten, det blir jaggu meg overført mye vann her uten tunneler og. Jeg klatrer opp en bergvegg, før jeg tar meg fram til posten. Jeg har også hørt stemmer i retning av bolten, og disse ser jeg på vei bort når jeg kommer fram. Tydelig andre kjentmannsmerke-jegere. De har tydeligvis fulgt stien, jeg så ikke den fra veien. Så ser jeg at det er hengt opp noen blå merker langs stien, det merket så jeg henge på en gren ved myren nedenfor. Juks, men jeg følger nå denne stien ned igjen.

Noen lurer da kanskje på hvorfor jeg ikke gikk bort dit jeg ned med engang, men sannheten var at jeg hadde blitt ganske så våt på beinene og tenkte mer på å komme meg fort opp. I tillegg var jeg senere fremme ved posten enn det jeg opprinnelig hadde tenkt. Og nå begynte magen å klage litt, så jeg tok en beslutning om å droppe Butlersmalet-posten. Lunsj var tenkt å inntas på Kikutstua, så jeg var usikker på om jeg ville rekke den andre posten tidsnok til det. Backup-plan trengtes, og da kom tanken om Bogstadsetra opp.

Hiver meg på sykkelen ned og tenker at jo nå skal det bli gøy med ny trillesti. Jeg samler mer av det våte element i sokkene mine. Ved Fyllingen parkerer jeg sykkelen igjen og tar beina fatt. Denne posten ligger ved restene av en seter som det er skrevet veldig lite om i de forskjellige marka-bøkene. Jeg finner først greit fundamentet etter en utelåve som det står beskrevet om i heftet, men jeg roter fælt og finner faktisk ikke posten. Bestemmer meg for at jeg må spise, så jeg avbryter for denne gang og sykler til Kikutstua for å spise.

Bogstadsetra.

Man tenker bedre når magen ikke er tom, så jeg sykler tilbake. Og finner posten på første forsøk. Moralen? Les beskrivelsen bedre (og ikke prøv å finne noe når du er sliten og sulten). Her har også noen festet disse blå plast-stripene som merker, tar bort halve moroa jo.

Jeg setter så peiling hjemover og er hjemme igjen etter en time (det gikk fort). En sigen mann inntar sofaen.