TIFF 2011: Søndag 23

Opp tidlig på søndag morgen og en innser at det er siste dagen på festivalen alt, tiden går for, så alt for fort. Jeg begynner å glede meg til neste år alt. Idag er det tre filmer på rad før en gir seg og flyr hjem igjen til Oslo.

Slovenian Girl (Damjan Kozole, Slovenia & Tyskland & Serbia & Kroatia 2009) handler om Alexandra som studerer i Ljublana, hun har lyst til å bo fint og kjøper seg derfor en bolig hun i utgangspunktet ikke har råd til. For å kunne betale på lånet selger hun kroppen sin, man må betale dyrt for å leve godt. Samtidig ønsker hun å holde dette skjult for sin enslige far og venninen sin. En grei film om harde kår. Unnlater heldigvis å falle for å lage for mye action rundt hallikene som truer hovedpersonen og fokuserer mer på forholdet hennes til faren.

Så blir det den siste turen for denne gangen bort til Verdensteateret.

Machete Maidens Unleashed!.

Er vel ganske så passende å ha en dokumentar om film på en film festival, Machete Maidens Unleashed! (Mark Hartley, Australia 2010) handler om b-filmindustrien på Filippinene på 70- og 80-tallet. Tross Marco sitt styre fikk amerikanske filmskapere som blant annet Roger Corman, Joe Dante og John Landis lov til å holde på ganske så fritt. Det resulterte i en rekke med filmer som ikke akkurat innehar stempel som kvalitetsfilm, men som refereres ofte som kultklassikere. Filmen er artig gjennomgang av de forskjellige filmene som ble produsert der og med kommentarer fra flere av de involverte. Morsomt og informativt, men blir litt for mye bare en oppramsing av filmene.

Jeg tar et (nesten) siste blikk over torget i Tromsø før turen går til den siste filmen for min del på festivalen. Det er flere filmer igjen på programmet, men jeg rekker ikke flere.

Nuummioq.

I Nuummioq (Torben Bech & Otto Rosing, Grønland 2009) møter vi Malik som egentlig er på sykehuset med en kamerat for å hjelpe han, men ender opp med å få vite at han lider av en dødelig sykdom. Dette velger han å holde skjult for vennene sine, og istedet reise ut på en tur i en av Grønlands vakre fjorder sammen med en venn. I det vakre, men barske, landskapet gir hans nye virkelighet han ett nytt syn på livet. En bra avslutningsfilm som med sitt vakre foto har vokst i etterkant.

Da var det over for denne gang, 28 filmer har jeg lagt bak meg. Jevnt over var jeg godt fornøyd med filmene jeg valgte å se i år. Som nevnt tidligere så synes jeg det var de russiske filmene som utpreget seg mest. The Truce av Svetlana Proskurina ble min festival-favoritt i år, tett fulgt av How I Ended This Summer av Alexei Pobogrebsky. Iron Doors av Stephen Manuel var den svakeste av filmene jeg så. Så gjenstår det bare en flytur i snøføyken ned til Oslo med et haug av inntrykk.

Enter The Void

Epilepsi, her kommer jeg!


For maken til mindboggling og neon-befengt tripp av en film har jeg knapt sett. Montages kaller den for en pervers hyllest til livet, men man kan jo likesågodt kalle den for en pervers hyllest til døden, i all sin etterlivs voyeurisme. En i utgangspunktet enkel historie pakket inn i en visuell dopfest som bombarderer sansene dine, i et konstant neon angrep fra start til slutt. Kompromissløst og ulikt alt annet man har sett...


...men bra var den.

TIFF 2011: Lørdag 22

Det å velge seg ut filmer en skal se er som å legge en kabal, ihvertfall når en ser så mange filmer som jeg gjør på en festival. Velger man en film utelukker det plutselig en annen og man må ofte omrokkere på valgene for å få alt til å gå opp. Det er ikke alltid kabalen går opp, men for meg så gikk den nesten helt opp. Og det er mer enn godkjent.

Lørdagens film kabal starter med Nang Nak (Nonzee Nimibutr, Thailand 1999), en spøkelsesfilm fra Thailand. Mak kommer tilbake til sin kone og nyfødte unge etter å ha vært i krig, og fortsetter å leve uten å vite at både konen og barnet døde under fødselen. En bra thaihorror med en godt oppbygd spenning og atmosfære. Likevel litt for melodramatisk til tider.

Nang Nak.

Rett fra en kjølig tilstedeværelse i Thailand til italiensk varme i Basilicata Coast To Coast (Rocco Papaleo, Italia 2010). En trivelig, morsom og varm film om et band (eller rettere sagt en vennegjeng som spiller sammen) som har bestemt seg for å krysse regionen de bor i, Basilicata, til fots for å delta på en musikkfestival. Unødvendig å si så oppstår det en rekke underfundige hendelser underveis i en film som fort kan føles konstruert, uten at den faller i den fellen.

I Shelter (Dragomir Sholev, Bulgaria 2010) flyttes handlingen nesten helt til en leilighet i en film som setter fokus på oppdragelse og ungdom. Den unge sønnen til vannpolotreneren Stoychev forsvinner i noen dager og når han plutselig dukker opp igjen gjør han det sammen med en gother og en pønker. To individer som utfordrer Stoychev sin konservative tankegang. En bra, men ingen stor film, hvor jeg unngår å se den 'svarte humoren' som programmet beskriver om.

Nå er det på tide med en lengre pause og mat, mange inntrykk allerede. Jeg møter noen venner av familien som også er på besøk på festivalen til lunsj på Auke-gården. Hyggelig, og god mat. Ute snør det kraftig nå, litt tidligere ble jeg nesten truffet av et lite snøskred fra et tak.

Basilicata Coast To Coast.

Werner Herzog og David Lynch er en kombinasjon som vekker oppsikt. De har slått sine hoder sammen og resultatet har blitt My Son, My Son, What Have Ye Done (Werner Herzog, USA & Tyskland 2009). En film som bærer sine særpreg fra begges hoder (Lynch produserer). Sær, merkelig og merkverdig om en desillusjonert amatørskuespiller som dreper moren sin. Til tross for den ventede stemning blir dette likevel ikke hundre prosent vellykket. En forventer kanskje mye og mer med navn som Lynch og Herzog bak roret. Se opp for flamingoene.

Det ikke akkurat originale navnet Three (Tom Tykwer, Tyskland 2010) skjuler ikke akkurat overraskende et trekantdrama. Tom Tykwer, vanligvis en festival-favoritt, leverer her en av sine svakere filmer. Det er mye tørvittig humor her og trekantdramaet er kanskje spenstigere fortalt enn vanlig, men denne blir for lang (og det kommer det fra en som digget en fem og en halv time lang dokumentar).

My Son, My Son, What Have Ye Done.

Og ennå er ikke filmkvelden unnagjort, jeg har en film igjen på planen. The Double Hour (Giuseppe Capotondia, Italia 2009) handler om Sonia som jobber som stuepike, på stevnemøte-treff møter hun på sikkerhetsvakten Guido. Alt ser lyst ut, inntil de blir utsatt for brutalt rat på herregården som Guido overvåker. Og alt er ikke helt som det ser ut til å være. En liten, bra thriller som har en litt overraskende slutt.

Når man snakker om kabaler og det å få sett de filmene man ønsker, så er det umulig å komme bort ifra at man også velger bort filmer man ønsker å se. Jeg lurte lenge på hvorfor jeg ikke så Loose Cannons av Ferzan Ozpetek blant annet. Det gjorde jeg ikke, fordi jeg valgte The Double Hour istedet for eksempel. Om det var et riktig valg får tiden vise. De italienske landeveis-musikantene ble ihvertfall dagens høydepunkt.

TIFF 2011: Fredag 21

Det er mange debatter rundt hva som er kunst og hva som ikke er kunst, samt hvor kunsten hører hjemme. Gatekunst (street art) hører til begge debattene. En av de mest myteomspunnede og kjente gatekunstnerne er Banksy, men det er ikke han Exit Through The Gift Shop (Banksy, UK & USA 2010) handler om. Han har bare laget dokumentaren.

Thierry Guetta, en ganske så eksentrisk butikkeier, har en ekstrem lidenskap. Han må filme alt (nesten), det blir det mye film av. Guetta blir dratt inn i gatekunst-miljøet, det blir det mer film av. Han møter Banksy og blir oppfordret til å lage en film av opptakene sine, det blir det en ikke så veldig bra film av. Guetta lager en gigantisk gatekunst-utstilling. Banksy lager Exit Through The Gift Shop av opptakene, det blir det en god og ikke minst veldig artig dokumentar av.

Exit Through The Gift Shop.

Det er soldagen i Tromsø, den er når solen for første gang om vinteren viser seg fram igjen. På Hålogaland Teater blir dette feiret med en konsert med Tromsø Kammerorkester og gratis solskinnsboller.

Filmer fra Aserbadsjan er det ikke så ofte man får se. The Dolls (Chingiz Rasulzade, Aserbadsjan 2010) handler om en ungdomsgjeng som vokser opp i Baku idet det sovjetiske imperiet er på vei til å bryte sammen. De livnærer seg med å jobbe på en strandpromenade utkledd som Mikke Mus og andre kjente figurer for å glede og overraske småbarn. En fin film.

Så over til noe helt annet, for det er virkelig noe annet Le Quattro Volte (Michelangelo Frammartino, Italia & Tyskland & Sveits 2010) er. For dette er en film omtrent helt uten dialog, uten en handling som vi kjenner den. Ikke lett å si hva man egentlig har sett i all sin enkelthet. For hva skal man tro om en film som stort sett handler om geiter, en gammel gjeter som drikker (hellig) støv, et stort tre og en kølabonn. En kan si så mye at det faktisk fungerer utmerket, en flott film og en ganske morsom en og. Scenen med den ugagnsfulle gjeterhunden, bilen og geitene er ubetalelig.

Landsbyen På Toppen Av Fjellet.

Tittelen på neste film, Mundane History (Anocha Suwichakornpong, Thailand 2009), kunne nesten passet bedre på forrige. Selv om dette er en rimelig verdslig film, ihvertfall i starten. En stort sett kjedelig film som tar for seg sykepleieren Pun som har som jobb å ta vare på Ake, som er lam fra livet og ned. Filmen er presentert ukronologisk og det forklarer nok slutten som inneholder en stjerne som eksploderer, Ake som kan gå igjen, en fødsel og Ake som ikke kan gå lengre likevel. Jeg satt mer eller mindre forvirret igjen.

Jeg avslutter den fjerde dagen på festivalen med Gullpalmevinneren fra Cannes, Onkel Bonmee Som Kan Erindre Sine Tidligere Liv (Apichatpong Weerasethakul, Thailand 2010). I introduksjonen til filmen fikk vi vite at det siste ordet i filmens navn på originalspråket, Loong Boonmee raleuk chat, i tillegg til liv også kan bety nasjon. Så filmen kan også henspille på at Onkel Bonmee, som filmen handler om, også kan erindre nasjonens tidligere liv.

Onkel Bonmee Som Kan Erindre Sine Tidligere Liv.

Uansett hva Bonmee erindrer, så er dette en mystisk, vakker og dvelende film. Bonmee er en bonde som ligger for døden, sine siste dager vil han tilbringe i sitt fjerntliggende hjem i en provins i Thailand. Der blir han oppsøkt av sin avdøde sønn og kone, eller rettere sagt åndene deres. Til tross for at slutten dro litt ut så var dette en veldig bra film som jeg likte godt. Jeg kan likevel forstå at den oppfattes som noe sær og derfor et rart valgt som Gullpalmevinner.

TIFF 2011: Torsdag 20

Det tar på å være innbitt film festival gjenger, derfor er det også godt å kunne sove litt lengre innimellom. Så ingen morgen-visning på meg denne dagen.

Først ut er en dvelende tysk kriminalfilm, In The Shadows (Thomas Arslan, Tyskland 2010). Trojan har akkurat blitt sluppet løs fra fengselet, og det tar ikke lang tid før han er på utkikk etter nye jobber av den lovløse typen. Mens andre er på utkikk etter han. En film som fungerer brukbart, men ikke mer. Den er dvelende og rolig i formen, men ikke helt uten nerve. Musikken til Geir Jensen (Biosphere) maler en mørk stemning, uten helt å løfte filmen.

In The Shadows.

Jeg har en lengre pause fram til neste film og bruker den tiden til å gå meg en tur over broen til Tromsdalen-siden. Det blåser ganske så bra over bruen, men jeg blir belønnet med noen flotte farger på himmelen ifra både nord og sør i det solen som ikke har vært oppe er på vei ned.

Tilbake i akkurat tid til neste film, Tongpan (Euthana Mukdasanit & Surachai Jantimatorn, Thailand 1977). En kortere film og et dokudrama om den foreslåtte Pa-Mong oppdemningen på Mekong i Thailand. En som kanskje er mer interessant og viktig i henhold til den tidens situasjon, enn som et god filmhåndtverk. Filmen ble forbudt da den kom ut.

Så over til det som skulle bli hovedprisvinneren på festivalen (Auroraprisen), nemlig Poetry (Chang-Dong Lee, Sør-Korea 2010). Chang-Don Lee liker å stille spørsmål av moralsk art i filmene sine. Mija lever et tilsynelatende vanlig liv sammen med barnebarnet sitt, er nysgjerrig av natur og opptatt av å kunne skrive poesi. Når hun oppdager at barnebarnet er innblandet i en sak på skolen han går på, og at foreldrene til de andre involverte ønsker å dekke over det, tar livet en ny vending. En god film som likevel ikke ble blant mine favoritter fra festivalen. Lengden og fokuset på diktningen spiser opp mye av budskapet i filmen. Ellers fint og nøkternt fortalt.

How I Ended This Summer.

Som nevnt i ett tidligere innlegg så kom de sterkeste filmene fra Russland. Og jeg hadde opparbeidet meg høye forventninger til neste film, How I Ended This Summer (Alexei Pobogrebsky, Russland 2010). Regissøren sto bak den flotte Koktebel fra 2003 og jeg forventet meg en film med samme visuelle og dybde som den. Isolert fra omverdenen på en øde øy i Nordishavet ligger det en liten forskningsstasjon med to utstasjonerte. Sergei er en erfaren meteorolog, mens Pavel er nyutdannet. Når Pavel mottar en viktig melding til Sergei mens han er borte, men kvier seg for å formidle den videre, fører det til at situasjonen dem imellom blir satt på spissen.

Nok en gang står et sterkt fotoarbeid i spissen for å formidle den stemningen og isolasjon som den arktiske naturen gir. En veldig bra film og et nytt høydepunkt på festivalen. Dvelende, men aldri kjedelig.

Silent Souls.

Jeg har flere ganger nevnt foto som et godt grunnlag for filmer jeg liker. Av den grunn er også Silent Souls (Aleksei Fedorchenko, Russland 2010) blant valgene mine av festival-filmene. Bak kamera står Mikhail Krichmann, Andrei Zvyagintsev sin faste kameramann, mesteren bak det fantastiske fotoarbeidet i Tilbake og Forvist. I denne filmen er ikke fotoet like fremtredende som i nevnte filmer, men tro ikke at fotoet er dårlig av den grunn. Filmen forteller om Miron som sørger over at sin kone er død, i tråd med deres kultur tar han henne med seg på en tur for å begrave henne i elven der de tilbrakte sin bryllupsreise. Med seg på reisen har han sin venn Aist, med elva og vann som en sentral brikke i Merjat kulturen som bakgrunn. Nok en bra russisk film.

How I Ended This Summer.

Nok en gang er det de russiske filmene som blir dagens høydepunkter.

TIFF 2011: Onsdag 19

Andre dagen og en dag som skulle bli lengre enn ventet (mer om det senere). Tidlig opp denne dagen også for å nå en av morgen-visningene.

Når ungdom er for unge til å straffes av rettsvesenet, er det da rett å straffe dem på sin egen måte? Dette er spørsmålet som blir stilt i Kokuhaku (Tetsuya Nakashima, Japan 2010). Når lærerinnen Yuko forteller at datteren er død er det ingen i klassen som reagerer, men når hun forteller at datteren ble drept av noen i klassen og at de som drepte datteren har drukket melk som hun har infisert med HIV får hun den oppmerksomheten hun ønsker. Interessant utgangspunkt for en stilistisk film som blir litt for anstrengt i lengden.

The House By The Medlar Tree.

Filmer som forteller om familier eller mennesker som sliter med å få endene til å møtes er ikke noe nytt. Og noe spesielt nytt med The House By The Medlar Tree (Pasquale Scimeca, Italia 2010) er det heller ikke, om en fiskerfamilie på Sicilia som lever av å fiske. Problemene oppstår når faren forsvinner på havet og bestefaren må overta styringen av barna som har mer fokus på moderne aktiviteter enn tradisjonell fisking. En fin film som likevel blir noe uforløst. Et litt uforklarlig sideplott som blir for raskt løst og litt rotete kamera i starten trekker opplevelsen noe ned.

En av de filmene i programmet jeg var mest spent til var The Famous And The Dead (Esmir Filho, Brasil & Frankrike 2009). Noe av dette var tuftet på at filmen skulle ha et slående visuelt uttrykk, akkompagnert av Bob Dylan. Filmen handler om en ung blogger som kaller seg for Mr. Tambourine Man og mest av alt ønsker å dra på en forestående konsert med idolet. I sin ensomhet og trang til rus så går drømmen hans mer over til å bli en fantasi. En merksnodig film som drukner litt i sin fortellerform. Under overflaten hviler det likevel en seriøs undertone. Flott foto til tider, men litt for lite Bob Dylan, og den tyske ompa-musikken er bare fæl (men den hører strengt tatt til en del av filmen og filmen kan således igrunn ikke lastes for den). God film som nesten, men ikke helt klarer å komme ut av sin egen tåke.

The Famous And The Dead.

Mat. Blårock. Burger (Motorhead). Luftetur, så mere film. Etter at jeg ble så fascinert av Spiritual Voices vurderer jeg å endre planen min og gå og se Confession istedet for de to siste filmene jeg har tenkt å se idag. Confession er en dokumentar på linje med Spiritual Voices, men denne følger mannskapet ombord et russisk krigsskip som seiler i det mørke og kalde Barentshavent. Det blir likevel med tanken.

Der forrige film ikke helt nådde opp til forventningene mine, gjorde den neste det ettertrykkelig. The Truce (Svetlana Proskurina, Russland 2010) var nok et eksempel på at Russland leverte fra seg de sterkeste festival-filmene i år. En film med en stil ikke ulik Tilbake (Andrei Zvyagintsev) og Koktebel (Alexei Popogrebsky & Boris Khlebnikov), to andre flotte filmer fra det store landet i øst. Pobogrebsky gjester også festivalen med en annen film jeg har på plakaten, How I Ended This Summer.

Unge Egor bor i en russisk provins langt fra Moskva og en jobb bringer han tilbake til hjemstedet sitt. På veien og tilbake på hjemstedet møter han på både gamle venner og andre personer som bedriver tiden med mer eller mindre lysskye aktiviteter. Det vakre fotoet og måten filmen talte til meg gjorde at dette ble festivalens høydepunkt for min del.

The Truce.

Jeg går mot siste filmen for dagen og det som er Indias første sci-film og den mest påkostede filmen i landets historie, Robot (Shankar Shanmugan, India 2010). Dr. Vasieegaran lager en robot i sitt bilde, men for å få patentert roboten slik at den ikke skader mennesker blir han nødt til å gi roboten følelser. Problemet er bare at roboten forelsker seg i doktorens vakre forlovede. Og da er det bare å gjøre seg klar for en ellevill indisk science fiction. Sangnummere er det som alltid, vi får kjærlighetssangen, robotsangen og en sang hvor hovedrollene plutselig befinner seg i Macchu Picchu (!). Javel. Filmen er så absolutt underholdende og morsom. Det er bare ett aber, i programmet står det at filmen varer i 2 timer. Det stemte ikke, den varte i 3 timer.

Dagen ble noe lengre enn ventet, jeg var ikke helt forberedt på en 3 timer lang film helt mot slutten av dagen. Fornøyd likevel. Og trøtt, det blir rett i seng istedet for den planlagte øl'en.

TIFF 2011: Tirsdag 18

Det er mørkt ute som vanlig her i nord når jeg beveger meg mot Fokus kino for min første film på festivalen, Littlerock (Mike Ott, USA 2010). Jeg har ett godt antall filmer foran meg de nærmeste dagene og som vanlig er jeg alltid litt spent når jeg setter meg ned i salen foran den første filmen.

Littlerock.

Kommunikasjon er ikke så lett når man ikke snakker samme språk, som den ene av de japanske søsknene Atsuko og Rintaro opplever når leiebilen deres bryter sammen i den lille byen Littlerock. Der strander ferien deres i USA og Atsuko snakker ikke engelsk. En fin og rolig film, ikke noe mer. Av en eller annen grunn irriterer jeg meg over en av personene i filmen, hvorfor må man snakke til voksne som om de er småbarn fordi de ikke kan språket?

Avatar er et eksempel på en film som er laget med fokus på at den skal være i 3D. Når TIFF for første gang viser en 3D film, er det med en film som ikke er laget med dette fokuset. Iron Doors (Stephen Manuel, Tyskland 2010) er 3D laget på samme måte som Clash Of The Titans ble så skjelt ut for, med en prosessering i etterkant. Det merkes. Filmen minner meg ellers som en variant av Cube og Saw, ispedd en dose Buried. En film midt på treet, hvor hovedrolleinnehaveren ikke klarer å bære filmen, som er et av premissene for at en film som denne skal fungere.

Første dagen setter tonen for festivalen, det går i ett.

Noen ganger kommer man ut av kinosalen uten å vite hva man egentlig har sett for noe. Det var tilfelle med The Temptation Of St. Tony (Veiko Õunpuu, Estland & Finland & Sverige 2009). En fabel i svart-hvitt om Tony som etter å ha funnet en haug med avhogde menneskehender utsettes for en rekke surrealistiske hendelser. Flott filmet og med mye svart humor. Nok den aller mest bisarre og absurde filmen under festivalen, som dessverre trakk litt ut i tid.

The Temptation Of St. Tony.

Etter å ha sett tre filmer på rad, med bare en kort pause imellom, er det på tide med en lengre pause. Nå venter festivalens kraftprøvelse.

Det å se en film på kino som varer i fem og en halv time er ikke noe en gjør så ofte. TIFF har et fokus på Aleksandr Sokurov under festivalen og blant filmene de viser er hans lange og dvelende dokumentarfilmer Confession (3.5 timer) og Spiritual Voices (5.5 timer). Jeg har valgt meg ut sistnevnte, i salen er det kanskje 12 andre i tillegg til meg.

Spiritual Voices.

På tross av lengden så var dette for meg en stor filmopplevelse. Spiritual Voices (Aleksandr Sokurov, Russland 1995) tar for seg en gruppe russiske soldater som er stasjonert på den øde og farlige grensen mellom Tadsjikistan og Afghanistan i 1994. Sokurov lar kameraet omtrent være som en flue på veggen der vi følger soldatenes hverdagsslige gjøremål. Første delen av filmen setter tonene for stemningen, der den viser et enkelt landskapsbilde i godt over en halvtime akkompagnert av Mozart og Beethoven. En hypnotiserende og mesmeriserende opplevelse.

Etter å ha sett denne får jeg lyst til å se igjen 9th. Company av Fyodor Bondarchuk. Det er jeg kanskje alene om, når filmen er over er det bare 4 i salen igjen (selv med 4 pauser i løpet av filmen).

Nok film for denne dagen og selv om Spiritual Voices var et høydepunkt så synes jeg at jeg fortjener en god øl etter å ha kommet meg igjennom den.

Tromsø Internasjonale Film Festival 2011

Prisvinnerne under årets Tromsø Internasjonale Film Festival er:

Auroraprisen (hovedpris):
Poetry
Chang-Dong Lee, Sør-Korea.

FIPRESCI-prisen:
How I Ended This Summer
Alexei Popogrebsky, Russland.

Don Quijote-prisen:
Incendies
Denis Villeneuve, Canada.

Den Norske Fredsfilmprisen:
Hands Up
Romain Goupil, Frankrike.

Tromsøpalmen:
How To Pick Berries
Elina Talvensaari, Finland.

Tromsø Audience Award:
Black Swan
Darren Aronofsky, USA.

Jeg har for niende gang vært på film festivalen i nordens Paris. En uke med film, ingen sol, en del øl, burgere på Blårock (personlige favoritter: Motorhead og Beasts of Bourbon) og noe venting med andre ord. Og for de som tror at det å gå på film festival er ren avslapning, tro om igjen. Ihvertfall etter alle inntrykkene man får etter å ha sett 28 filmer i løpet av en snau uke, det er mye å fordøye.

Poetry, Chang-Dong Lee.

Festivalen gikk i år fra 18. januar til 23. januar og bød som vanlig på et allsidig program. Fokus i år var på Thailand og Aleksandr Sokurov. Av prisvinnerne fikk jeg med meg Poetry og How I Ended This Summer. Poetry var kanskje ikke blant favorittene mine av de filmene jeg så, det var derimot How I Ended This Summer. Og at Hands Up vant fredsfilmprisen må vel sies å være rimelig politisk korrekt i disse dager. Av all hypen rundt Black Swan, så var det kanskje ikke så overraskende at den vant publikumsprisen. En skal uansett ikke se bort ifra at det var en verdig vinner, det får tiden vise da jeg ennå ikke har sett den.

Tarjeiprisen:
The Truce
Svetlana Proskurina, Russland.

Overvann blir min overmann

Silkeføre og flotte forhold, men det er fare for overvann. Og det er mange vann i marka. Og det var kanskje et dårlig tegn at det lå en død skjære i sporet ved Sognsvann når jeg la ut på skituren.

Holbekken. Tok løypen fra Aurtjernet opp mot Blankvann som gikk gjennom Holbekken. Denne hadde jeg ikke gått før. Nå var det bare en som hadde gått opp spor der selv.

Min plan var å gå opp mot Kobberhaughytta, over Glåmene og over Heikampen. Allerede der måtte jeg gi tapt, over Heikampen var det ikke gått noen løype ennå (eller så var den snødd igjen). Min videre plan var Langli, opp mot Spålen og rundt til nordenden av Spålen via Bleiksjøen og Fagervatnet. Krysse Spålen og ta meg over Sandbekkmana, over Vesle Sandungen, Fyllingen og ned til Kikutstua. Derfra var planen å avslutte med å gå ned til Frognerseteren.

Ikke noe av dette blir det noe av. Rett ved Åbortjernet møter jeg en annen løper som sier at han vasset i vann sist han gikk over Spålen. Høres ikke fristende ut. Vil heller gå rundt vann enn gå på (så mye) overvann. Så change of plans, ved Storflåtan tar jeg istedet løypa ned mot Løvlia. Der hyler magen min, så da blir det en liten pause der før jeg setter videre ned mot Sørkedalen. Ned dit går turen over Oppkuven, husk rundt vann ikke overvann. Mørket senker seg på vei ned bakken. Lysene fra Tryvanns-anlegget får det til å se ut som at Tryvannshøyda står i brann.

Atjernsmyrene på vei ned mot Løvlia.

Overvannet ble min overmann (eller kanskje bare ikke motivasjonen var helt der idag), men det ble en lang tur for det.

Troll I Eske (09.01.11): True Grit

Årets første troll i eske og her var det ikke snakk om å slippe trollet videre ut av sekken. Egen vakt i salen, her skulle man sikre seg mot eventuelle movieleaks. Gratis visning, fikk ikke med meg hvorfor. Og hva fikk vi se? Jo, det som skal være åpningsfilmen i Berlin i år. Første visning i Europa og greier.

Det var det vi fikk vite.

True Grit, den nye filmen til Coen-brødren åpenbarte seg på skjermen. Så var det bare å forberede seg på litt hardbarka western og Jeff Bridges som småforfylla marshall med et voldelig rykte på seg.

True Grit.

En mann med 'true grit', det er hva 14-årige Mattie Ross (Hailee Steinfeld) er på jakt etter, etter at Tom Chaney (Josh Brolin) dreper faren hennes og rømmer ut i villmarken. For å finne Chaney hyrer Mattie Rooster Cockburn (Bridges), en mann med smak for sterke dråper og løs avtrekker. Men alene om å være på jakt etter Chaney er de ikke, en Texas Ranger med navn LaBouef (Matt Damon) er også på jakt etter den fredløse.

Vi snakker lovløshet og flukt.
Vi snakker intet land for gamle menn.
Vi snakker whisky og støv.
Vi snakker hevn og tap av uskyld.
Vi snakker villmark og ekte menn.
Vi snakker 'true grit'.

Filmen balanserer hele veien på en vekt som på den ene siden har en humoristisk og på den andre siden har en seriøs tone. Den klarer å balansere vekten bra nok, selv om jeg nok skulle ha ønsket at den seriøse tonen hadde hatt litt mer tyngde på vektskålen. Coen-brødrene lyktes bedre med å skildre hardbarka menn med No Country For Old Men enn denne, delvis på grunn av de mer humoristiske elementene i filmen.

Jeff Bridges som Rooster Cockburn i True Grit.

Det tar litt tid før filmen tar tak og viser sin sanne 'grit', men med unntak av slutten er siste delen av filmen dens store styrke. Den litt for sentimentale slutten trekker ned helhetsinntrykket. Hailee Steinfeld er et fjes å se opp for videre og Bridges sin versjon av Rooster Cockburn (John Wayne i originalen) er fornøyelig. Matt Damon og Josh Brolin gjør sine roller bra, så ingenting å si på skuespillet i filmen. En severdig western dette her, som likevel ikke når opp til det beste av hva Coen-brødrene har servert oss tidligere. Originalen har jeg ikke sett, så noen sammenligning med den kan jeg ikke gi.

Hardkokt vinterland og på skisporet av den tapte tid gjennom marka

Grytidlig om morgenen og jeg står opp for å komme meg ut på en av mine lengre turer på ski. Det er mørkt ute og få biler i gatene når jeg går opp mot Tåsen t-banestasjon for å ta t-banen opp til Sognsvann. At det er overskyet hjelper ikke på lyset. Og for første gang kommer også t-banen tidsnok. Hver gang jeg har planlagt å ta skibussen til Mylla eller Ringkollen har t-banen unnlatt å komme. Og med det slipper jeg å spenne på meg skiene og spurte opp bakken fra Tåsen og opp til Sognsvann, og å akkurat nå bussene svett og pesende når de kommer rett ovenfor rundkjøringen før Kringsjå. For så å sitte svett allerede før turen har startet på bussen.

Nedenfor Bislingen i starten på turen. Overskyet og snøvær.

Det er en ambisiøs plan jeg igrunn har lagt, men jeg har tenkt å ta tiden til hjelp og gå i et rolig tempo. Ved Mylla dam går de fleste over vannet, jeg leker kjerringa mot strømmen og går den andre veien. I mitt rolige tempo går jeg løypen som går rundt Bislingen og ned til Gjerdingen. Det er hyggeligere å gå denne ruten som tar en rundt Svartbekktjernet og Grøntjernet nedenfor Bislingflaka enn Mylla. Himmelen er grå og luften brytes av snø, det er dårlig utsikt til å få god utsikt på denne turen.

Herfra ville en kanskje tro at planen ville vært å gå videre ned mot Katnosa over Store Fyllingen. Det er feil, jeg skal i retning Tverrsjøstallen, og med det møter jeg på en del av de som valgte å gå over Mylla. Fra Tverrsjøen ned Sinderdalen. Vinteren henger tungt over marka nå, men alle skisporene er ikke kjørt opp ennå. Fra Sinderdalen og over til Finnstad må jeg gå opp sporet selv, og det taper man jo litt tid på. Videre ned mot Katnosa er det fint, men fortsatt bare scooter-spor uten skispor.

Passerte en liten dam ved Finntjernet, etter å ha gått forbi idylliske Finnstad.

Sandvikshytta har jeg mang en gang besøkt for en vaffel og noe å drikke, tanken var det denne gangen og. Er hytta stengt imidlertid tenker jeg når jeg nærmer meg den og det er få folk i nærheten. Så ser jeg noen ski utenfor og tenker alt vel. Lurt opp i stry gitt, hytta er ikke åpen og skiene tilhører bare en som har tatt seg en liten pause i hytteveggen. Skulle ha sjekket på nettet gitt. Inntar en brødskive, noe må jeg ha for magen har uttrykt sin misnøye littegrann.

Jeg går videre, i retning Gjerdingen (ikke om Store Fyllingen). Tilbake tenker man kanskje da, men det er ikke fullt så galt. For jeg har ingen planer om å gå til Gjerdingen, på min rute ligger Store Daltjuven og Daltjuvmana. Å gå over Daltjuvmana motsatt vei enn jeg har gjort før hjelper ikke på været, tradisjonen tro er det grått og overskyet når jeg går den traséen.

Det går fint å gå over de fleste vannene, men enkelte vann er det mye overvann på. Manntjernet har sin del av overvann. Jeg kommer ned til Haklokalven og synet av broen og den lille demningen bringer opp minner om en flott tur. Artig hvordan ting fortoner seg forskjellig i de forskjellige årstidene, forandring fryder. Å gå over lange vann på ski derimot har ikke forandret seg, det er fortsatt smått kjedelig. Hakkloa blir en seig øvelse på tom mage. Overvann igjen. Jeg skulle gjerne ha hatt et alvorsord med den som fant opp overvann, ikke en vellykket idé det der.

Grått vær som vanlig over Daltjuvmana.

Mørket har begynt å senke seg om enn så smått når jeg ankommer Kikutstua til en fortjent (i mine øyne) pause med vaffel, te og eplemost. Der møter jeg nok engang på Øystein og Vivi-Ann fra jobben, de er på sin årlige overnattingstur dit. Jeg møtte dem ifjor også, da nedenfor Glåmene. For dem venter det seg straks en varm dusj og en tre-retters på Kikutstua, for meg venter det en tur ned til Sognsvann i mørket.

I det lille lyset fra min hodelykt blir det faktisk en koselig liten tur ned til Sognsvann. I motsetning til en god del andre har jeg ikke flombelysning på hodet. På veien nedover ser jeg lysene fra Tryvannsanlegget lyse opp i natten, det er et varmt lys i den mørke kvelden.

Bjørnputten, på vei fra Daltjuvmana og ned mot Hakkloa.

Jeg har vært på skisporet av den tapte tid gjennom marka, en flott tur i et rolig tempo. Sliten er jeg likevel og imorgen venter en tur for sesongens første vaffel på Gørjahytta. Jeg gleder meg allerede.

På oppfordring:

Her er Øystein, den ene halvdelen av det nydelige paret, på vei til Kikutstua.

Keldyke Gorge til Arashan

Tidlig på morgenen den sjette dagen i himmel-fjellene og jeg våknet til en fantastisk soloppgang. Den nederste delen av teltet var helt opplyst når jeg våknet og når jeg stakk hodet ut av teltet for å sjekke ut hva det var ble jeg møtt av et fantastisk syn. Det var ikke snakk om å gjøre noe annet enn å komme seg raskt ut og nyte soloppgangen. Teltleiren lå badet i lyset fra solen mens jeg løp rundt i åsene rundt leiren og nøt den utrolig flotte morgenen.

Etter å ha bivånt den nydelige soloppgangen og morgenen ble det litt tid til å hvile seg litt før frokost og avmarsj for siste etappe. Vi befant oss på 3400 moh og skulle ned til 1800 moh, så hovedsaklig nedover. Været hadde skyet litt over når vi gikk, men skulle lette igjen senere på etappen. På veien ned passerte vi flere typiske setere.

Lunsj inntok vi ved Altyn-Arashan, men først badet vi i de varme kildene der. Jeg og tur- og fjell-guiden fra Kirgisistan våget oss også ut i det kalde vannet fra elven som rant gjennom dalen. Mens vi spiste lunsj kunne vi se Palatkatoppen, den er på 5260 moh og er dekket av snø hele året.

Den siste delen av etappen gikk gjennom hårnålssvingene ned til Arashan. På veien passerte vi et yak-hotell, hva nå enn det er. Ved Arashan ventet det minibusser på oss som transporterte oss til Karakol. Det var en humpete tur på en veldig smal vei, om den kunne kalles vei i det hele tatt. At vi klarte å komme oss forbi en mann med en kjerre og hest syntes i utgangspunktet umulig ut, det gikk merkelig nok. Fremme ved Karakol var fjellturen over og vi startet på den kulturelle delen av turen.

Når jeg tittet hodet ut av teltet om morgenen møtte dette synet meg. Fantastisk.

Selv om det var grytidlig måtte jeg bare ut for å nyte soloppgangen som her bader de grønne åsene ovenfor teltleiren med sollys. Månen lå fortsatt høyt på himmelen.

Det virket ikke som at soloppgangen gjorde noe spesielt inntrykk på hestene, de fortsatte bare å gresse ufortrødent.

Siste teltleir på fjellturen, her fra Keldyke Gorge. Badet i sollys tidlig om morgenen.

Stemning ifra Keldyke Gorge. Flott morgen, men det var kjølig.

Spisse fjelltopper i det fjerne i Himmel-fjellene i Kirgisistan.

På vei ned mot Altyn-Arashan passerte vi enkelte setere, som her. Været hadde skyet litt mer over ettersom dagen tok til.

Altyn-Arashan. Her spiste vi lunsj og badet i varme kilder (inne i det nest nederste huset ned mot elven). Å bade i elven ga en forfriskende motvekt mot de varme kildene. Øl fikk vi kjøpt der og, vi nærmet oss sivilisasjonen.

Dessverre ikke helt tydelig i bildet, men midt i bildet ligger Palatkatoppen på over 5000 meter. Toppen er dekket av snø hele året så den går i ett med den hvite bakgrunnen som skyene dannet.

Det var en fantastisk fin fjelltur i Tien-Shan. Og lengre inn går det i fjell og fjell videre inn helt til Kina.

Nyttårshilsen fra Hvasser

Tilbragte nyttårshelgen på Hvasser i lysene fra Færder Fyr. God mat og hyggelig selskap. Flott vær. Varme netter på hemsen. Vekket tidlig av barn. Fine turer. Godt Nytt År!

Solnedgang Nyttårsaften 2010.

Morgen første dagen i år 2011 på Hvasser.

En kald øl i hånden og en nydelig solnedgang første nyttårsdag 2011.

Stemning fra nyttårshelgen på Hvasser.