Høyde (start / slutt / høyeste): 653moh / 906moh / 1776moh.
Vær: Pent vær med noen mørke skyer etterhvert.
Hard, kan ikke stole på å finne vann eller drikke det som finnes, manglende og upålitelig merking, gjeterhunder som man må passe seg for. Dette var tanker som for igjennom hodet mitt på vei opp igjen til Belören. Og de for gjennom hodet mitt like fort som verten av Kent Pansiyon kjørte på den humpete veien. Tankene stammet fra det jeg hadde lest om denne delen av ruten, samtidig skulle ruten være nydelig, by på mystiske ruiner og tåkefulle fjellrygger. Ikke rart jeg er spent.
Ut fra Belören om morgenen, i bakgrunnen Asarbelen Tepe med ruinene som jeg hadde klatret opp til igår.
Tilbake i Belören blir jeg invitert inn på te av arbeiderne jeg møtte igår. Tanken slår meg også at det burde da være mulig å skaffe vann her, men det betyr lite idag. I sekken bærer jeg på fem liter med vann, og det er ikke i starten av turen vannet er nødvendig. Jeg har valgt å ta med ekstra vann, til tross for informasjonen jeg fikk av Salih. De ekstra kiloene som vannet bringer med seg er merkbare fra starten av, selv om det ikke går bratt opp fra Belören.
Rester av tidligere tiders bosetning ved Zeytin, her går også St. Nicholas Way (Aziz Nikolaos Yolu) forbi.
Jeg har ikke gått så veldig langt før den Lykiske veien forlater meg strandet rett nedenfor Zeytin, den første av flere setre, fjellgårder og nomade-bosetninger ruten passerer på sin ferd over fjellene. Og som før er det at stimerkingen gjør et forsvinningsnummer som er årsaken. Istedet for å rote rundt midt i en fjellgård på jakt etter stimerkene, velger jeg å ta kjerreveien rundt. Kanskje et lite lykketreff, det gjør at jeg får ta en nærmere titt på restene av bosetningen der som ble begynt i den klassiske alder og fortsatte gjennom de hellenistiske, romerske, bysantinske og osmanske periodene.
Ovenfor sletten med ruinene av Alakilise.
Det oppstår en sitring i kroppen når jeg ser den skrånende sletten hvor ruinene av Alakilise (navnet betyr flerfarget kirke) befinner seg i dukke opp. Tanken om å bygge en basilika høyt oppe i fjellene og så langt fra folk har fascinert meg siden jeg leste om den, det må ha vært adskillig flere folk boende her oppe i det 6. århundret da kirken ble bygget. Nå er det bare en av veggene i kirkeskipet som står igjen. Av antall steiner og søyler, flere av dem med friser på, som ligger rundt kan man ane at det må ha vært en anseelig størrelse på kirken. Som jeg skulle likt å ha overnattet her, å komme hit har vært noe jeg har ventet på i løpet av hele turen min.
Alakilise, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene.
En stor flokk med geiter ble gjetet forbi kirken idet jeg ankom av tre eldre nomader, alle kvinner, etterfulgt av tre store hunder. Hundene legger seg til ro ved siden av ruinene og stirrer slapt mistroisk på meg. Opp fra Alakilise begynner den virkelige stigningen for dagen. Ruten passerer først flere små setre før den går opp i et område bestående av løse steiner og klipper. Vandringen gjennom uren er en prøvelse. Det er ingen reell sti å følge, merkingen forsvinner konstant og jeg må hele tiden lete etter neste. Med de ekstra kiloene jeg bærer på er det en ekstremt slitsom klatring.
Utsikt opp mot ryggen Likya Yolu går gjennom restene av et vindu i Alakilise.
Når jeg endelig er ute av uren og på rett vei, er jeg så sliten og lei at jeg ikke har ork til å klatre de ekstra metrene for å finne Kirk Merkdiven, ett lite kapell hugget ut i klippene ovenfor. Som jeg vet at jeg vil komme til å angre på den beslutningen senere. Utsikten hjelper derimot på humøret. Med tanke på at man nå er høyere oppe i fjellene og hva det innebærer, synes jeg det er litt tankefullt at merkingen er så dårlig. For de som ikke er så erfarne i fjellet er stimerkingen noe som gir sikkerhet på turen. Heldigvis så går det noen grusveier her oppe, som jeg og ser meg nødt til å bruke da jeg ikke finner stien videre etter å ha kommet meg opp på ryggen.
Fjellryggen ruten går over i nærheten av Karlıöz Tepe.
Ved en grav (folk liker å bli gravlagt høyt oppe i fjellene her og), Avlağıgediği, kommer jeg inn på ruten igjen og herfra er stien og merkingen tydeligere. I tillegg går ruten gjennom en nydelig skog med sedertrær. Jeg beveger meg opp mot det som er det høyeste punktet på denne seksjonen, tett oppunder 1800moh, underlaget er nå steinete og det er mindre vegetasjon med betydelig utsikt ned mot Middelhavet. Denne delen av ruten er flott. Jeg tar lunsj ved en gammel brønn.
Trær i fjellene og utsikt mellom dem ned mot Demre, et sedertre i midten.
Dagen er strålende, med unntak av de gjentatte problemene stimerkingen forårsaker. Nok engang befinner jeg meg på avveie og må slite meg opp tilbake til der merkingene forsvant på nytt. Etter at en stor rød pil viste hvor ruten gikk valgte jeg den tydeligste stien videre, der hvor ruten går og de røde og hvite stripene såvidt synes er det ingen sti. De ekstra omveiene jeg får begynner å tære på kreftene.
Med kursen pekende nedover igjen får jeg utsikt ned mot den lange stranden som strekker seg mellom Finike og Mavikent, om to dager vil jeg følge ruten langs denne stranden. Rett før jeg kommer til Yatıkardıç Yayla, en liten fjellandsby, møter jeg på en annen vandrer. Han går den Lykiske veien i to omganger og gjør en flipp-flopp, startet med å gå fra Ovacık til Demre, og har nå gått i motsatt retning. I selve landsbyen er det helt stille og jeg kan ikke se noen folk der.
Utsikt mot den lange stranden mellom Finike og Mavikent, ruten fortsetter videre over stranden. I enden av odden lengst borte ligger Gelidonya-fyret.
Jeg gir meg for dagen ved Belos. Hvis det ikke hadde vært for all tiden som har gått bort til å finne ruten idag, så lurer jeg på om jeg nesten kunne ha rukket å gå helt til Finike. Den dårlige merkingen og den tunge sekken er de eneste skårene i gleden i det som ellers har vært en flott tur. Jeg velger å sette opp teltet mitt i en naturlig innhengning i starten av ruinene istedet for plassene med bedre utsikt lengre oppe på åsen ved siden av borgen, bakken der var full av geitemøkk.
Ovenfor Yatıkardıç Yayla får man en flott utsikt fra fjellene ned mot Demre og lengre bak Kekova.
Nevnte utsikt fra borgen, eller restene av den, er slående. Før jeg setter opp teltet blir jeg sittende og speide utover Demre langt nedenfor og videre mot Kekova i horisonten. Etter at teltet er oppe er jeg igjen på plass for å bivåne solnedgangen. Som blir akkurat så fin som ventet, solen går ned i et hav av flammer bak fjellene i horisonten.
Solnedgang fra ruinene av Belos.
Når mørket har senket seg setter jeg med ned ved siden av teltet og tilbereder middag. Jeg kjører på med en gammel kjenning fra fjorårets langtur, det blir nudler til middag (men skinke var det forståelig nok vanskelig å få tak i her). En edderkopp i nettet ved siden av meg ser litt småslem ut, så jeg håper den holder seg der. Vannplanen min har holdt seg bra, ved dagens slutt har jeg mer enn nok til morgendagen og, selv om jeg var nødt til å ta en stor slurk når jeg var fremme her. Igjen, en flott dag, bare skjemmet av den dårlige stimerkingen.
<- BelörenFinike ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar