Høyde (start / slutt / høyeste): 972moh / 75moh / 972moh.
Vær: Stort sett overskyet, med enkelte blå gløtt.
Om morgenen ligger skyene fortsatt som et teppe over Göynük-dalen, som de gjorde når jeg krøp til køys igår. Høyere oppe på himmelen er det en lettere blanding av skyer og blå himmel. Frokosten her (Gül Mountain Lodge) er nesten like stor som middagen igår, man får mye valuta for pengene for oppholdet her. Spesielt brødet vi får servert er skikkelig saftig.
Hey..Lycians! Skilt på tre i Göynük Yaylası.
Etter frokost blir vi kjørt tilbake til Likya Yolu og skiltet som jeg stoppet ved igår. Tåkehavet i dalen har nå forflyttet seg høyere på himmelen og er nå på vei til å bre sine vinger over oss. Vi beveger oss idag ned mot havet igjen, blant de mørke dalsidene til Göynük Kanyonu. I enden av dalen, litt utenfor ruten, ligger Göynük. Etter ryktene å tro, er det her de fleste går til eller starter fra hvis man går i motsatt retning.
En kort tur ned gjennom skogen, som til tross for sin rotete fremtoning er en hyggelig skog, bringer oss til Göynük Yaylası. Den lille landsbyen er egentlig en samling av små setre og gårder som ligger litt spredt ut over øverst i dalen. Etter landsbyen er det ikke noe før man kommer ned til den privat-eide parken nederst i dalen. At det er en overvekt av russiske vandrere på denne delen av ruten er åpenbar av alle skiltene på russisk og kyrillisk som vi passerer forbi.
Utsikt ned Göynük-dalen fra Göynük Yaylası.
Nedover vil ruten to ganger krysse Göynük Çayi, elven som renner gjennom dalen. Ved første krysning sitter det en annen vandrer og barberer seg. Nedstigningen til elven er den 'farligste' passasjen på vandringen så langt, den går bratt ned over erodert jord og løse steiner. Fort gjort å slå seg litt der om man skulle falle. På en stein ved elvebredden er det malt en advarsel mot skorpioner i stor og hvit maling, jeg ser ingen. Sent på året, det er ikke mye vannføring i elven nå.
En merkelig krabbe oppe i fjellene, besynderlig å møte en sånn krabat så langt fra havet.
Nå har jeg blitt så vant til at veimerkingen ofte tar sine egne veier og ruter, som om den lever sitt eget liv, at jeg begynner å kjenne igjen når det skjer. Deler av ruten i starten går på en eldre kjerrevei nedover. Der stien forlater kjerreveien og går ned skråningen til høyre for veien, er det ingen veimerker. De peker resolutt videre langs kjerreveien. Min antakelse blir bekreftet når vandreren vi så barbere seg ved elven komme tilbake, han hadde gått omtrent tjue minutter nedover langs veien før han frustrert oppfattet at merkingen hadde opphørt.
Ovenfor dalbunnen i Göynük-dalen, om høsten er det ikke mye vannføring i elven som renner gjennom dalen (Göynük Çayi).
Den rette ruten tar oss bratt ned til bunnen av dalen, der elven bryter seg vei mellom klippene og steinene. Grunnet den lille vannstanden er det nå enkelt å hoppe fra stein til stein når vi krysser elven igjen, men hvordan det vil være her når vannet flommer er jeg usikker på. I bunnen er det en stor gruppe med russere som hoier om kapp mens de bader i en flott kulp. De bekrefter smilende at det er et forfriskende bad. Det ser fristende ut. Nå ligger dalsiden bratt ovenfor oss på begge kanter, med skyene som et tak på toppen.
Der ruten krysser elven, man kan hoppe fra stein til stein.
Opp fra elven går jeg forbi felt med rosa blomster når ruten beveger seg for en liten stund inn i skogen og en liten sidedal. I sidedalen renner det en liten elv og guideboken beskriver den som et fint sted for å telte. Noe som tydelig har blitt gjort, jeg går forbi et bål som det fortsatt ryker fra. Ved en nærmere titt på bålet kan jeg se at det fortsatt brenner i det. Jeg kan ikke se eller høre noen i nærheten, det virker forlatt. Noe som er rimelig uforsvarlig å gjøre så tørt som det er her nå, så jeg heller på vann der det fortsatt er ild i bålet.
Artig mønster på et blad, nesten som en fraktal.
Etter bålet venter en lang og hard stigning meg. Ruten går opp sidedalen før den vender seg rundt og vil dukke opp ovenfor Göynük-dalen igjen. En stor gruppe med vandrere passerer meg, det er nok storinnrykket som ventes på Gül Mountain Lodge senere idag. Det tar sin tid å la alle passere forbi (det minner meg mye om møtet med gruppene med vandrere i Sør-Korea). Jeg finner ett egnet sted for å spise lunsj, i en klarning hvor det er en bålplass i midten. Nok en stor gruppe kommer, de slår seg ned sammen med meg. Melike ankommer rett før jeg fortsetter videre.
Nå bærer ruten høyere og utsikten tilbake oppover dalen blir bedre og bedre. Små utspring man kan gå ut på gjør at jeg kan bivåne dalbunnen langt nedenfor og der dalen strekker seg tilbake mot husene til Göynük Yaylası. Kampesteinene angir hvor elven går. Skyene ligger tettere og mer dramatisk på himmelen nå. Det er en tøff vandring. Over fjellene der ruten fortsetter imorgen, ligger skyene tett og river litt i fjellsidene. Stien følger dalen høyt oppe, før den beveger seg nedover igjen når den nærmer seg enden av dalen.
Utsikt over Göynük-dalen i retning Göynük Yaylası. Elveleiet kan sees langt der nede.
Lengst nede dukker det opp en hengebru over elven, som jeg ser ned på fra oven, rett nedenfor hengebruen ligger det et spisested. Bak der troner dalen og fjellene som ruten mot Hisarçandır går opp i, skjult for mine øyne. Jeg går ned til dalen for å gå på hengebruen og kommer ut til et Likya Yolu skilt, men tror ikke det er den egentlige ruten. Hengebruen er en del av et parkour-anlegg og derfor ikke tilgjengelig. Jeg returner opp igjen til ruten.
Den Lykiske Veien gjennom Göynük-dalen.
Som fortsetter videre i høyden ovenfor en kort stund, før den ender opp litt lengre nede i dalen. Morsomt nok går den på toppen av en irrigasjonskanal. Turen ned dalen har vært flott. Jeg befinner meg nå i den privat-eide parken rett utenfor Göynük, som er et populært turistmål hvor besøkende kan gå videre opp i Göynük Kanyonu. Jeg setter meg i den lille kaféen her, mens jeg venter på Melike. Når hun kommer, utforsker vi den lille hulen som går et stykke inn i fjellet her, før vi setter kurs for utgangen av parken.
Göynük Kanyonu, nedenfor ligger det en parkour-bane og en liten kafé. I bakgrunnen dalen og fjellene der den Lykiske Veien fortsetter videre mot Hisarçandır.
I Göynük finner vi en pansiyon ikke så langt unna parken, prisen er for høy, men vi orker ikke å ta oss bryet med å finne et bedre sted. Ingen vi snakket med, visste om noen steder i nærheten, så vi tok det beste og første (og mulig det eneste) stedet vi kjørte forbi i taxien. Stedet reklamerte for at de hadde mat, men det var ikke noe å få. Så jeg tar turen inn til selve landsbyen for å handle mat og drikke for oss. Inn til landsbyen får jeg sitte på med en gjest, men jeg må vandre de 2-3 kilometrene tilbake. I mellomtiden hadde likevel Melike ordnet det slik at vertinnen kjørte og handlet mat for oss, vi spiser en god take-away pide til middag.
Inne i en hule ved utgangen av Göynük Kanyonu.
Om kvelden sitter vi på terrassen utenfor rommet til Melike. Det er siste kvelden på turen sammen med Melike, hun vil ikke fortsette videre herfra. Tiden har løpt ut, hun skal returnere til Olympos for en yoga-avtale der. Det betyr at jeg atter en gang er alene igjen, denne gangen tviler jeg på at jeg vil møte på flere, men så er det bare to dager igjen å gå og. Tordenværet som var annonsert, materialiserte seg aldri.
<- GölbastığıHisarçandır Kale ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar