Høyde (start / slutt / høyeste): 8moh / 30moh / 81moh.
Vær: Pent, varmt.
Så er den dagen som jeg har gruet meg mest til kommet, mange gruet seg nok mest til den tre dager lange ruten mellom Demre / Myra og Finike som jeg akkurat har gått. For meg er det denne dagen som jeg har sett minst fram til. Enklest illustrert i guideboken av at høydeprofilen ikke viser annet enn en veldig lang og flat strek, før det er noen få høydedrag mot slutten. 30 kilometer på strand og langs vei. Guideboken går også så langt som å foreslå at man skipper etappen og tar buss til Mavikent istedet.
I Finike, appelsiner er tydelig frukten her.
Ikke denne karen. Puristen i meg tvinger meg til å gå, den tvinger meg også til å returnerere til Finike for å starte derfra (og siden det begynner å bli tomt for kontanter i lommene, besøke en lokal bankautomat). Sekken blir værende igjen i gjestehuset da jeg kan plukke den opp igjen idet jeg passerer nedenfor gjestehuset senere, jeg tar en dolmuş inn til byen.
Ved starten av den Lykiske strandveien, man kan se stranden man skal gå på så langt øyet ser.
Det mest motiverende med hele dagen er at man kan se hvor langt man skal gå på en strand helt fra begynnelsen av, en kan se sporene av sin egen svette på stranden før en har gått. Heldigvis er sanden hard å gå på i begynnelsen. Utenfor stranden er det grunt, noe jeg merket når jeg tok meg en svømmetur igår, fiskerne kan stå langt ute i vannet.
Fisker i vannet utenfor Finike.
Etter de første kilometrene blir stranden så smal og full av kampesteiner at jeg blir tvunget opp til veien ovenfor. Veien er tom, og ikke i bruk, dype flenger og revner går på tvers av den, brutt opp av anleggsmaskiner. Jeg må balansere rundt kantene på revnene for å komme meg rundt. Tomme busskur står og venter på busser som aldri kommer.
Tilbakeblikk mot Finike, fiskere på stranden. Ovenfor Finike kan man se siste delen av fjellsiden man kommer ned fra der ruten går over fra Demre / Myra.
Veimerkingen er omtrent totalt fraværende langs hele stranden. Så byr ikke det på noen problemer når ruten går på stranden, men når ruten går innlands for å krysse elvene som renner ned i havet er de innimellom savnet. Og siden veimerkingen knapt eksisterer, vet man som oftest ikke akkurat når man må bevege seg vekk fra stranden før man står ansikt til ansikt med en av elvene. Stort sett går det likevel greit, men på ett sted kunne jeg ikke se noen røde og hvite striper og gikk for tidlig ned til stranden igjen (dette etter en lengre vandring langs en vei). Det er enklere å navigere seg videre på stranden, men belønningen er en tung vandring i løs og tung sand.
Der der var for vanskelig å bevege seg på kampesteinene ved sjøen gikk ruten over denne veien, med jevnlige revner i seg.
Jeg spiser lunsj ved en liten kafé i nærheten av et gedigent inngjerdet hotellområde. Om eieren av restauranten har det morro på vandrernes bekostning eller ikke vet jeg ikke, men han sendte meg på feil vei etterpå. Istedet for å gå der jeg tror ruten går (som den og nok gjorde) sendte han meg på ferd rundt hotellet langs stranden. Med det resultat at jeg måtte eskorteres videre av vaktene på området. Årsaken? Jeg beveget meg på rett vei mot kvinnedelen av stranden, riktignok inngjerdet men.
Benk som har sett sine bedre dager.
Vandringen over den Lykiske strandveien har ikke vært så ille som jeg først antok, men så har jeg og vært forberedt på at det ikke ville være den mest spennende delen av turen. Likevel er det ikke til å komme utenom at det ble en ganske ensformig og kjedelig tur etterhvert, konstant i solen, svettende og tørst. Ved Mavikent er jeg ved strandveis ende og før jeg forlater stranden er jeg nødt til å bade, så av med klærne og ut i sjøen for et forfriskende bad. Er så heldig at en restaurant har en liten stranddusj som jeg kan tjuvlåne.
Toaletter som har sett sine bedre dager. Ikke fristende å ta i bruk disse. I bakgrunnen, fjellene jeg ønsket jeg hadde gått i.
Etter Mavikent og ett kobbel med snerrende hunder, som heldigvis holdt seg på litt avstand, kan jeg riste sanden av skoene og bevege meg videre på den siste strekningen mot Karaöz. Denne delen følger asfalt-veien langs kysten, men etter stranden er jeg bare glad for litt endring. Her er i tillegg det flate landskapet rundt byttet ut med åssider som strekker seg opp mot fjell. Utsikten har med andre ord forbedret seg også. Som mot Gelidonya-odden, nå mye nærmere enn før.
På veien til Karaöz etter den lange vandringen på stranden.
Veien passerer forbi flere bukter med inneklemte strender, tydelig populære steder for utflukter. Når jeg ankommer Karaöz er jeg sliten, bestemte meg igrunn igår for å bare gå hit, selv om jeg hjemme så for meg at fyrhuset ved Gelidonya burde være et passende mål for denne etappen. Karaöz er et typisk feriested av den rolige sorten, feriehus, en restaurant, en butikk og noen gjestehus, ingen hoteller. Bedagelig. Jeg ordner meg et rom på Gelidonya Pansiyon (så kom jeg ihvertfall til noe med Gelidonya i navnet om ikke annet).
Det lille private museet i Gelidonya Pansiyon.
Også et gjestehus som anbefales, jeg får et fint og rent rom, utenfor rommet er det en balkong med fin utsikt rett mot solnedgangen som kommer senere. I rommet ved siden av er det en tysk mor og sønn på tur i Tyrkia som jeg kommer i snakk med. Middagen er nesten for et selskap å regne, venner av eierne av gjestehuset kommer på besøk og det grilles kylling, lam, geit og paprika. Til grillmaten serveres det stekte potetbåter og salat. Det gjør for en veldig hyggelig kveld. Inne i gjestehuset er det et artig lite privat museum.
Middagsselskap i gjestehuset.
<- FinikeGelidonya ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar