Høyde (start / slutt / høyeste): 906moh / 8moh / 906moh.
Vær: Pent, varmt.
Jeg er oppe tidlig for å se om soloppgangen er like fin som solnedgangen igår var, men solen kommer opp bak åsen i øst og selv om det lyser fint og rødt er det ikke noe spesielt med den. Selv om jeg lå relativt høyt oppe og temperaturen var grei, ble det en natt med bare av og på søvn. Idag er det en kortere tur som venter meg, jeg har ikke tenkt å gå lengre enn ned til Finike. Jeg har lyst til å la skuldrene og ryggen få hvile litt, de ekstra kiloene har gnagd litt på skuldrene.
Teltplassen min ved ruinene av Belos, kvistene rundt er lagt der for å hindre eventuelle dyr å komme nær teltet (eller mer rettere sagt, gi meg en viss advarsel om noen dyr kommer).
Ned fra Belos er det som at ruten har byttet om på kortene fra igår. Nå er merkingen god, men landskapet jeg går gjennom er ikke like spennende. I starten er det derimot fint, etter å ha gått rundt den lille dalen nedenfor ruinene åpner det seg opp flere gode utsiktspunkter ned mot havet, Demre og Kekova. Fra åsen ovenfor Belen Yayla markerer noen skarpe smell at det er jegere ute og går, jeg håper de er årvåkne nok og ikke forveksler meg for noe annet.
Spredte rester av graver og ruiner i Belos.
Mellom Belos og Belen Yayla har The Lycian Way delt stien med St. Nicholas Way, noe som har gitt noe merkelige utslag på stimerkingen, spesielt rundt sistnevnte beitemark. Her virker det som at de omtrent konkurrerer med hverandre. Flere av stimerkene bærer preg av å være malt oppå hverandre. Det er og kanskje årsaken til at ved veikrysset man kommer til etter Belen Yayla er det stimerking på alle veiene ut fra krysset. Etter å ha konsultert kartet velger jeg å ta veien som går til venstre, veien rett fram lar jeg være alene.
Utsikt mot Demre, Kekova og havet, ruinene av Belos ligger på toppen av åsen til høyre.
Her må jeg gå et stykke før jeg ser ett stimerke bekrefte at jeg har valgt rett. Ruten følger veien nedover, stranden er synlig fra veien. Før ruinene av Yalakbaşı har ruten blitt lagt om, antagelig for å unngå et lengre stykke på grusveien, men den hadde vært å foretrekke. Der ruten nå går er det kronglete og ulendt, delvis nede i et dalsøkk. Disse ruinene er lite spennende, men fra toppen av åsen de befinner seg på er det en relativ fin utsikt.
Veien opp mot Dinek Tepe fra Belen Yayla, jeg tok ikke turen opp til ruinene på toppen av åsen.
Den desidert mest spennende delen av denne dagen kommer på vei ned fra Yalakbaşı. Her går ruten ned gjennom et uttørket elveleie, steinene danner lag på lag med små hyller og trapper man beveger seg nedover på (minner ørlite grann om Spasimata-blokkene på GR20). Lurer på om det noen gang har rent vann her samtidig med at den lykiske veien gikk her, sannsynligvis ikke. Kan ikke se hvordan man skulle kommet seg ned her da. Jeg kan huske å ha sett et bilde av noen som gikk her når det var vår, det var ikke noe vann på den tiden av året heller.
Utsikt fra toppen av Yalakbaşı, nok ett forvarsel på hva jeg har i vente på morgendagens vandring.
Etter den artige vandringen gjennom det tørre elveleiet forsvinner ruten i en kjedelig og vond sti ned den siste strekningen mot Finike. Underlaget er vondt og ikke godt å gå på. Det har blitt jevnt over varmere og varmere jo lengre ned jeg har kommet og nå merker jeg at den trykker rundt kroppen. Med varmen forsvinner og vannet raskt. I hodet mitt vet jeg hva det første jeg vil gjøre i Finike er.
Etter Yalakbaşı går den lykiske veien ned dette uttørkede elveleiet, lagene med stein danner trapper og hyller man går på. Dagens høydepunkt.
Rett før Finike går jeg forbi en kvinne, hun må ha sett at jeg er tørst og forteller at jeg kan finne su (vann) rundt hjørnet. Lyden av vann fra den lille kranen er kjærkommen. Nede i Finike hilser en stor hånd som holder en appelsin meg velkommen (Finike er appelsin-hovedstaden i Tyrkia, ikke helt, men det er sagt å være appelsin-hagen til Antalya). Tiden er kommet for en liten drikke-bonanza, i en liten butikk kjøper jeg inn vann, iste og cola og setter meg på en benk i den lille parken rett ved siden av havnen.
Vandring i varmen ned mot Finike, utsikt helt ut til Cape Gelidonya.
I Finike ordner jeg meg plass i Keramos Pansiyon, som ligger noe utenfor selve byen. Når jeg ringte til gjestehuset endte jeg opp med å snakke med Salih fra Kent Pansiyon, som i Spania så holder gjestehusene her nede kontakt med hverandre og. Jeg drikker to ferskpressede appelsin-juice på vei ut til gjestehuset, som viser seg å være et hyggelig sted. Rent og med en hyggelig hage utenfor å sitte i.
Utenfor Keramos Pansiyon i Finike.
I gjestehuset er det en belgisk dame som har reist ned hit flere år på rad av helsemessige årsaker, her jeg må jeg innrømme at jeg ikke klarer å tyde min egen skrift i notisboken min, så navnet husker jeg ikke. Jeg får servert litt enkel mat, makaroni, og så reiser vi til det lokale markedet som holdes hver lørdag. Ramasan, verten av gjestehuset, og kona bruker en god del tid på å handle på markedet, så vi får god tid til å ta en titt rundt. Hovedvekten av det som selges er mat, men det er også klær, husholdningsartikler og alskens krimskrams til salgs. En selger liker ikke at jeg tar bilder og krever 2 tyrkiske lira for et bilde, kremmere gode som noen.
Brød(ekmek)-selger i markedet i Finike.
Før middag tar jeg meg en svømmetur i sjøen, som ligger bare hundre meter unna gjestehuset. Middagen er god. Mot kvelden ankommer en gruppe med kinesere og plutselig er det liv og røre overalt. Ikke den mest minneverdige dagen på turen så langt, selv om oppholdet her er hyggelig. Imorgen venter tre mil langs stranden i varmen.
Fra markedet i Finike.
<- BelosKaraöz ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar