Høyde (start / slutt / høyeste): 30moh / 150moh / 150moh.
Vær: Lettere skyet.
Det var to steder som sto øverst på 'ønskelisten' min for steder å se på den Lykiske veien, ruinene av Alakilise og fyrtårnet på Cape Gelidonya. Som for alle langdistanse-ruter jeg har gått er det enkelte steder som drar en til seg. Jeg hadde ønsket å telte ved begge disse stedene, men muligheten for å telte ved Alakilise falt bort av praktiske årsaker. Gelidonya Feneri derimot vil jeg ikke gi slipp på. Da det bare er 8km ut dit fra Karaöz, kan man trygt si at dette nesten blir for en nulldag å regne.
Utsikt tilbake mot Karaöz.
Ingen bekymring for å sove lenge om morgenen da, med andre ord. Det som bekymrer meg mer er at det svir når jeg bader, på føttene har jeg små røde sår etterpå. Hva det kommer av vet jeg ikke, det setter jo en liten demper på gleden av et forfriskende bad. Utover en tur ned til stranden for å bade, gjør jeg ikke så mye ut av meg på stedet. Jeg slapper av. Når jeg endelig setter av gårde har klokken rukket å bli halv tre. Før jeg går spiser jeg lunsj på kaféen nede ved stranden, grillet kylling. Kattene på stedet stirrer glupsk på maten.
Korsan Koyu / Piratbukta, moderne 'pirater'. Ikke mye sjørøveraktig lengre over de som besøker Piratbukten.
På himmelen er det et lett slør av skyer når jeg forlater Karaöz på grusveien Likya Yolu klinger seg til. Grusveien gjør det til en enkel vandring og siden jeg likevel er mest opptatt av hva som møter meg ved veis ende, gjør det meg ikke så mye. Jeg undrer meg mer over de to avstikkerne ruten gjør fra grusveien, da de ikke bringer noe nevneverdig til opplevelsen annet enn korte og delvis kronglete avbrekk fra veien.
Kafé med diverse merkverdige skulpturer og installasjoner ovenfor Korsan Koyu.
Avstikkeren ned til Korsan Koyu, eller Piratbukten, er mer nevneverdig. En kort vandring rett ovenfor vannet før man kommer til restene av bysantiske bygninger, etterfulgt av den inneklemte bukten som før huste både den gamle byen Melanippe og et skjulested for sjørøvere. Nå er det bare ruinene igjen av Melanippe og sjørøvere er bare et pust fra fortiden. Istedet er bukten et slags fristed for alskens utkantsfolk virker det som, en provisorisk camp for de mer frilynte. Jeg knipser bare noen få bilder og går ellers rett igjennom.
Ruten som går på grusveien ut mot Cape Gelidonya.
Ruten går så tvers gjennom en mer moderne pirats personlige utsalg, utsmykket med utallige installasjoner. En scooter er nesten begravd i stein. Skulpturer av stein, greiner, busker, ting og frukt er overalt. Jeg lar meg røve for en kald fanta og noen minutter av min tid. Videre etter Korsan Koyu vender ruten tilbake til grusveien. Den fortsetter videre ut mot tuppen av Cape Gelidonya, først gjennom skog, så langs kysten med utsikt ut mot havet. Ved et stiskilt tar ruten av på en sti for den siste klatringen opp mot fyrtårnet, 17km til Adrasan.
Skogsti opp mot Gelidonya Feneri.
Oppover svinger stien frem og tilbake, så dukker toppen av fyrtårnet fram fra trærne. Stedet er bortimot akkurat slik jeg har sett det ut for meg, akkurat slik jeg har ønsket det skulle være. Alene er jeg derimot ikke, samtidig som jeg ankommer, kommer det tre gutter fra motsatt retning. Russere. De snakker ikke så godt engelsk, eller ønsker ikke å snakke så mye. Slapper av på plattformen ovenfor bygningene. Så beveger de seg videre, har tenkt seg til Karaöz og litt til.
Fyrtårnet ved Gelidonya, med köşk'en og benken nedenfor fyrhuset.
Når jeg ikke lengre kan høre stemmene deres fra stien nedenfor, er jeg til slutt alene. Alene sammen med et nedlagt fyrtårn. 79 år siden det første lyset ble sluppet løs herfra, og lyste ut over den slående utsikten mot havet og øyene som stikker opp av det. Ved siden av fyrtårnet er det en større köşk (plattform med benker), noe som indikerer at dette er et populært turmål. På ett flatt underlag, av få mulige, står det en benk med bord. Dette er det beste stedet jeg finner til å slå opp teltet mitt, så jeg har annektert plassen.
Gelidonya Fyrtårn og utsikt mot havet og øygruppen som heter Şıldanlar Adaları.
Ved fyrtårnet har man omtrent strålende utsikt mot både solnedgang og soloppgang. Det er et nesten perfekt sted å campe, det er bare ett aber (egentlig to). Og det er hva mennesker bærer med seg, og aldri med seg tilbake. Søppel. Det gjør meg fortsatt svært matt at folk svært sjelden tar med seg det de bærer tilbake, spesielt siden det veier vesentlig mindre enn da de bar det ut. Manglende eller usikkert vann er det andre lille aberet, en sisterne finnes her, men den er ikke pålitelig.
Utsikt mot Şıldanlar Adaları, helt nede på tuppen av odden ligger det en nyere fyrlykt, Yardımcı Feneri.
Til middag returnerer jeg igjen til nudler, av den grunn at jeg hadde mer igjen av dem, men de fungerer igrunn utmerket på tur. Jeg har bært med meg en Efes Xtra som er vel verdt den lille ekstra vekten idag og imorgen. Det lille sløret av skyer på himmelen forhindrer ikke en flott solnedgang. I lyset farges fyrtårnet og bygningene røde. Øyene utenfor, Şıldanlar Adaları, blir til sinober-røde klipper. Når mørket har senket seg viser det seg at det ikke er helt mørkt i fyrlykten likevel, til jevne mellomrom er det et lite lys som blinker i mørket.
Solnedgang fra Gelidonya.
Idag ble det en kor tur, men det var selve oppholdet ved fyrtårnet her ute på Gelidonya-odden som var målet for dagen. Og det målet innfridde. Jeg koste meg her ute, til tross for nevnte problem med litt for mye søppel. Stedet oser vel av en rolig atmosfære. Jeg gikk en stund i løpet av dagen og bekymret meg for om det skulle komme regn, det var noe i været som bar forvarsler om det, men det uteble og været forble nydelig. Rundt to tredjedeler av ruten er nå gjennomført, imorgen begynner jeg på den østlige delen av ruten. Når jeg kryper inn i teltet er jeg først og fremst usikker på hvor varmt det blir, men det var noe jeg var forberedt på å ofre meg for. Ah Gelidonya.
Teltplassen min ved siden av fyrtårnet.
<- KaraözAdrasan ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar