(Massiv) Dag 13: Slettningsbu - Sløtatjernet

Lengde: 25.7km (291.6km), tid brukt: 10:04 (111:41).
Høydemetere (opp / ned): 778m (9253m) / 765m (8909m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1312moh / 1324moh / 1342moh.
Vær: Overskyet, med sporadiske regnbyger.

Fra Slettningsbu fulgte jeg Massiv videre til neste hytte på ruten, Fondsbu, men der ble jeg ikke værende. Selv om jeg tok meg en lang pause der. Istedet fortsatte jeg videre til et vann litt over en time unna DNT-hytta, Sløtatjernet. Ikke den mest spennende dagen på turen, kanskje understreket av et noe kjedelig vær. Stort sett overskyet med sporadiske regnbyger.

Begge sider av dalen, på vei ned fra Slettningsbu til hyttefeltet mellom Torolmen og Tyin.

Etter Slettningsbu gikk det som igår, fort ned til dalen nedenfor. Turen ned var fin nok den, men nede i dalen ventet en regnskur og ett felt med hytter meg, jeg måtte skifte til regnbuksa i ly av et trafoskur. Å gå gjennom et hyttefelt er ikke det som gir mest utbytte på en fjelltur (selv om det jo egentlig er flotte fjell rundt). Mens jeg går på ruten ved siden av bilveien, farer biler over den våte asfalten og ser rart på meg (merkverdig nok) der jeg går.

Rett bilvei på Massiv, mørke skyer og en vandring gjennom et hyttefelt.

Igår var jeg usikker på teltmulighetene langs Tyin, jeg regnet egentlig med at det ville være fullt mulig å telte langsmed vannet et sted, men om det fristet var en annen sak. Stien ved siden av Tyin er ekstrem våt og myrete. Så mye at jeg velger å gå på steinene og det lille som er av sand på stranden ved siden av vannet istedet når det er mulig. Det er flatt, men jaggu meg tungt likevel.

Grått på vannet, grått på himmelen, Tyin i dystre farger.

Den fineste delen av turen kommer når ruten beveger seg vekk fra Tyin og opp mot Trollsjøen ved siden av Fonnkloppeggi. En mye mer følelse av fjell enn det det har vært så langt idag. Det er godt det er bro over Breikvamsbekken, for det renner kraftig i elven. Jeg burde nok fint ha klart å gå til Trollsjøen igår, hadde jeg tatt høyde for det, tenker jeg når jeg står og ser ned mot vannet. Samtidig som jeg tenker at jeg var glad for å ha overnattet på trivelige Slettningsbu.

Ovenfor Trollsjøen med Jotunheimen foran meg.

Ved siden av vannet står det en liten bu. I en tyvtitt gjennom vinduet kan jeg se at det er en liten og koselig bu, men den ene delen av bua er ikke ferdig. Merkverdig nok kan jeg ikke se noen dør inn til den delen. Rett etter bua krysses en bekk mellom småvannene ved siden av Trollsjøen. Det går akkurat på håret å komme seg over uten å ta av seg skoene.

Ørlite glimt av at det finnes en blå himmel bak alle skyene, her langs Trollsjøen.

Jeg får følge av en fjellvåk igjen på den siste biten langs vannet. Høye pip fra vingespennet som seiler over meg. Ned langs en stein er det også festet et tau for å sikre at man ikke faller, det er ikke ofte jeg møter på det i fjellet i Norge (jeg snakker da om vanlige fjellturer, ikke klatring). I regnvær kan nok steinen være glatt, men det ville nok gått greit ned nå (jeg må såklart bruke tauet).

Hjertet av Jotunheimen nærmer seg, utsikt ned mot Bygdin og fjellene bak, på vei til Fondsbu og Eidsbugarden.

Stien etter Trollsjøen bringer en ned til en grusvei som går langs nordsiden av Tyin (veien fortsetter videre opp Koldedalen, som gir en muligheten til å skippe å gå om Fondsbu hvis en ønsker det). Den krysser nok en elv som det flommer kraftig i, før den kommer til bilveien ved Tyinholmen. Jeg ser litt for meg at det blir mye vandring på vei på denne biten.

Steinstatue av Aasmund Olavsson Vinje utenfor Eidsbugarden, som de fleste vet så ble den første hytta der bygget av dikteren og journalisten.

Det slipper jeg heldigvis, da jeg finner en sti en kan ta fra Tyinholmen som bringer en til hyttefeltet ovenfor Fondsbu og Eidsbugarden. Derfra derimot må en komme seg ned gjennom hytter og vei til Fondsbu. Det er et betydelig antall flere jeg møter på der enn jeg har møtt på lenge. Bil- og båt-vei til hytta, lett å komme seg dit. Nå er det ihvertfall vesentlig stillere her enn for en god del dager siden, da Vinjerock rystet grunnvollene i Jotunheimen.

På vei opp mot Sløtafjellet med Bygdin, Fondsbu og Eidsbugarden nedenfor.

På Fondsbu tar jeg meg en lang pause. Det er litt som å være tilbake på Massiv fra ifjor. Hvor jeg gikk til en betjent hytte og slappet av med noen få kalde øl, før jeg bega meg ut igjen for å finne en plass å slå opp teltet på. Jeg spiser litt enkel mat og tar meg noen nevnte øl, mens jeg sitter og lytter til folk rundt meg i peisestua snakke om dagens og morgendagens turer. Men der de andre beveger seg til middagsbordet, tar jeg på meg igjen sekken og beveger meg opp igjen langs veien. Til der stien tar av fra veien og går opp mot Sløtafjellet. Jeg møter på folk på vei ned.

Teltet ved siden av Sløtatjernet.

Ved Sløtatjernet presser jeg inn teltet på den lille plassen jeg kan finne å få opp teltet på. Det er nokså steinete ved siden av vannet, men det går akkurat. Det blåser litt, men ellers er det opphold. Fin kveld, hvor litt lettere skylag etterhvert fører til mer farger på himmelen over meg, fjellene og vannet. Jeg koker opp min hjemmelagde turmat og ser meg ellers fornøyd nok med dagen, til tross for at den ikke var den mest spennende. Nå er jeg for alvor inne i Jotunheimen og det merkes veldig godt her.

Koking av hjemmelaget turmat ved Sløtatjernet.

Imorgen har jeg allerede bestemt meg for å gå til Skogadalsbøen, jeg kunne egentlig tenkt meg å telte, men jeg har en grunn til at jeg velger å gå dit (jeg ville ha gått dit uansett, ruten går rett forbi, men tanken innebærer å stoppe der for natten i tillegg). Den årsaken kan de som leser om turen min, få lese om senere.

Kart over ruten for trettende dag på Massiv, fra Slettningsbu til Sløtatjernet.

<- SlettningsbuSkogadalsbøen ->

(Massiv) Dag 12: Nedre Skavlegiltjernet - Slettningsbu

Lengde: 14.9km (265.9km), tid brukt: 7:09 (101:37).
Høydemetere (opp / ned): 679m (8475m) / 609m (8144m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1242moh / 1312moh / 1407moh.
Vær: Hovedsaklig overskyet, men første dagen uten regn mens jeg gikk, kom på kvelden.

Så tok jeg kanskje litt for mye i når det gjaldt å ikke ta for mye i. Etter å ha bestemt meg for å roe det litt ned og ikke gå så lange dager, i lengde, endte jeg opp med en ganske så kort dag. I overkant kort kanskje. Tiden forsvant likevel, jeg tok meg nå god tid underveis. Jeg valgte å gå til Slettningsbu, siden jeg ikke så noe egnet sted etter hytta å telte før etter en god tur etter den. Fra Slettningsbu går man ned til hyttefeltet mellom Tyin og Torolmen og der vil jeg ikke telte, langs kanten av Tyin ante jeg ikke noe om mulighetene. Jeg stoppet på Slettningsbu.

På vei ned fra Nedre Skavlegiltjernet mot Kyrkjestølane, utsikt over dalen mot fjellene på andre siden som skyer ligger lett over.

Det hadde regnet i løpet av natten, men opphold og vind om morgenen gjorde at teltet kunne pakkes ned relativt tørt. Grått er det uansett. Fra Nedre Skavlegiltjernet går ruten ned i dalen til Kyrkjestølane. Deler av nedstigningen går gjennom en flott bjørkeskog, noe som gir et velkomment avbrekk fra de mer åpne landskapene man ellers går i. Med bladene rundt meg blafrende sakte i vinden gjennom trærne.

Gjennom en hyggelig bjørkeskog ned til Kyrkjestølane.

Nede i dalen byr dermed ruten på litt kirkehistorie da den passerer rett ved St. Thomaskyrkja på Filefjell, opprinnelig en stavkirke innviet til Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury fra 1162. I 1808 ble den lille stavkirken rivet grunnet at prestene der ikke lengre orket å håndtere alt oppstyret rundt kirken, siden folk trudde at man kunne bli helbredet ved å besøke kirken. Kirken som står der nå ble bygget i 1971. Besøket på Kyrkjestølane gir meg muligheten til å kaste bort litt mer tid for to vafler og en litt etterlengtet kopp med varm kaffe.

St. Thomaskyrkja på Filefjell.

Fra Kyrkjestølana krysser Massiv over fjellområdet rundt Slettningsegge, fra en bilvei til en annen bilvei. Stigningen opp er relativ bratt, men terrenget videre er lettere for beina. Det slår meg at hadde jeg ikke bestemt meg for å roe det ned, kunne jeg gjort det fort unna med denne strekningen. Den tyngste delen av dagens etappe var langs Austrefjordtjerne og nedstigningen til Øvre Årdalsvatnet (som Slettningsbu ligger ved siden av).

Å ta turen opp til Kyrkjenøse, 1308moh, er vel verdt den korte og lette klatringen opp fra stien. Det er bratt ned på sørsiden av toppen, men det sørger for en bra utsikt over dalen nedenfor og videre bakover mot Suletinden og Sulefjellet. Vinden er frisk på toppen. Hele eggen bortover fra Kyrkjenøse, forbi Støgonøse og til Skørsnøse er bratt og steil på siden som vender ned mot dalen.

Utsikt fra toppen av Kyrkjenøse.

Nå som jeg går i et rolig tempo, tar meg tid og ikke raser avgårde, får jeg bedre tid til å ta innover meg omgivelsene rundt. At jeg raser avgårde til vanlig er kanskje en overdrivelse, men jeg er ofte drevet av en trang til å gå, til å fortsette videre. For nysgjerrig til å stoppe av og til, og dermed ikke se nøyere rundt meg der jeg befinner meg. Og det sagt, selv når jeg går i mitt vanlige tempo, får jeg likevel med meg ting.

En liten busk som er strandet på en stein med mose, ved et lite vann langsmed Slettningen.

Slettningen blir man ikke fort ferdig med uansett, en hvor fort en går. Med mindre man tar det andre alternativet ved stikrysset mellom Slettningen og Grønevatnet. Jeg funderer på å ta stien som går gjennom Grønedalen og rundt Slettningsegge på vestsiden til Slettningsbu, da den er litt lengre, men valget faller likevel på ruten om Austrefjordtjerne. Over elven mellom de to vannene er det ingen bønn, skoene må av.

Utsikt over Slettningen med Sulefjellet og Suletinden bak i horisonten. Tvers over på andre siden kommer stien opp fra Kyrkjestølane ved siden av Kyrkjenøse.

Jeg deler lunsjsted sammen med et litt engstelig lemen der stien beveger seg vekk fra Slettningen, den piler frem og tilbake fra steinene. Så fort den får øyne på meg er det full retrett. Langsmed Austrefjordtjernene er landskapet dominert av stein igjen, men enklere enn ørkenen for to dager siden. Noen har glemt igjen en tøydukke, en liten hund, den fungerer nå som vokter på en av vardene.

Det er også et steinlandskap ved Austrefjordtjerne.

Belønningen for å velge denne veien til Slettningsbu får man på toppen av passet før man går ned mot Øvre Årdalsvatnet. Selv med skyer, både lyse og mørke, dvelende over fjellene er det et massivt og mektig skue. Der fjelltoppene til Jotunheimen strekker seg mot himmelen og presser seg opp gjennom skylaget. En annen måte å si det på er at skyene kutter av toppene til fjellene. På andre siden av vannet nedenfor meg er det to små prikker, de to hyttene på Slettningsbu. Må være fabelaktig her under en klar blå himmel.

Flott utsikt mot Jotunheimens topper på passet ovenfor Øvre Årdalsvatnet. Slettningsbu kan sees på andre siden av vannet nedenfor.

Langs vannet er det ikke først og fremst den korte, men fine ryggvandringen før hytta som fanger oppmerksomheten min. I luften over meg sirkler det nå først en fjellvåk, med sine skingrende hyl og vingene i fullt spenn. Kort tid etter får den svar av en annen og så er det to stykker som seiler i luften, skeptiske til hva denne vandreren langs bakken vil finne på. De gir seg kort tid og flyr bort kort tid før jeg ankommer den selvbetjente hytta. Det er påfallende stille der etter ropene fra fuglene.

En fjellvåk seiler på vinden over meg og følger med på hva jeg gjør.

Jeg har heldigvis rotet bort så mye tid på turen at jeg ikke ankommer Slettningsbu for tidlig, noe som også stadfester at jeg ikke går videre. Det er en hyggelig liten bu. Og igrunn så må jeg si at når det gjelder hyttene til DNT, så liker jeg meg aller best på de selvbetjente. Det er alltid en mer egen stemning på disse enn på de betjente, noe som kanskje kan tilsies det faktum at man her er nødt til å gjøre ting litt mer selv. Selv bruker jeg tiden til å vaske noen av klærne mine. En ypperlig unnskyldning for å ta seg en overnatting på hytta.

Liten og fin ryggvandring langs Øvre Årdalsvatnet før ruten ankommer Slettningsbu.

Etterhvert ser jeg noen andre komme vandrende langs vannet og jeg blir ikke alene som jeg en stund først trodde. Nok et par som skal gå en del av Massiv, de startet sin tur idag nede fra Sletterust ved Torolmen. Senere viser det seg, som gjentatte ganger har blitt bevist, at verden er liten. Den ene av dem har vært kjæresten til en jeg spilte fotball sammen med fra hjemstedet mitt og er i tillegg tremenningen til noen venner av familien (jeg fant først det ut når jeg så etternavnet i hytteprotokollen). Det er uansett hyggelig med flere tilstede på hytta. Til middag blir det den beste boksematen DNT serverer på hyttene sine, bacalao.

Ute blåser det opp og det er aldri en dag uten regn på denne turen, men denne gangen kommer det heldigvis om kvelden. Jeg slapp unna alle dråper på turen idag. En behagelig tur idag, nesten for en hviledag å regne. Det passet og ganske så greit.

Kart over ruten for tolvte dag på Massiv, fra Nedre Skavlegiltjernet til Slettningsbu.

<- Nedre SkavlegiltjernetSløtatjernet ->

(Massiv) Dag 11: Breistølen - Nedre Skavlegiltjernet

Lengde: 23.6km (251.0km), tid brukt: 10:33 (94:28).
Høydemetere (opp / ned): 987m (7796m) / 757m (7535m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1011moh / 1242moh / 1534moh.
Vær: Vekslende, men stort sett oppholdsvær.

Jeg ender nesten opp å overnatte på en hytte igjen etter denne dagen, på Sulebu, muligens reddet av at jeg kom til hytta ikke så alt for sent. Det ble en lang pause der, noe som kanskje kan sette en liten finger på problemet, fort gjort å bare bli værende når en tar en for lang pause og en har en følelse av å ha gitt seg for dagen. Jeg gikk til Nedre Skavlegiltjernet hvor jeg fant en fin teltplass, som også lå skjult for den ene buen langs vannet.

Her går det faktisk en sti. Opp fra Breistølen går Massiv gjennom ett massiv kratt og kjerr.

Den ellevte etappen på Massiv for min del medførte en god del klesskift, og da av type regntøy. Selv når det ikke regnet var det nødvendig å gå med både regnbuksa og regn/vind-jakka på. Opp fra Breistølen har det ikke blitt gjort mye for å holde stien fri for vegetasjonen. De fire unge jentene på Iungsdalshytta hadde allerede gitt meg beskjed om hva jeg hadde i vente. Stien går opp den nordre fjellsiden av Mørkedalen gjennom tykt kratt og kjerr, noen ganger uten å kunne se stien i det hele tatt. Med så mange grener og blader som man må presse seg gjennom blir man fort våt. Selv om det ikke har regnet, morgenduggen sørger for det.

Utsikt ned mot Breistølen og over mot der jeg kom ned igår, Stardalen og Stardalsmønen.

Ovenfor kan man ihvertfall ta av seg regntøyet, sitte seg ned i lyngen og nyte en regnbue over dalen lengre nede. Turen til Sulebu går over et relativt greit terreng å gå i, det er enkelte steinete partier, men på langt nær så mye og ille som igår. Man må over to skar før man kan se målet i sikte, først ett nedenfor Nordre Kluftenosi og så over Suleskaret mellom Suletinden og Sulefjellet. Regntøyet må igjen på etter å ha gått over det første skaret. Det er en mørk og våt vegg som kommer fort opp fra sørøst og Eldrevatnet.

Regnbue over Mørkedalen.

Ved Masseringstjørni har regnet sluttet og det er mer blå himmel å se, men vått og bløtt blir det likevel. Nedenfor vannet er det av med skoene for å vade over elven. Stor er derfor irritasjonen av å finne ut at en må av med skoene igjen for å krysse elven ovenfor vannet etterpå. Når jeg ser på kartet og på vestsiden av Masseringstjørni, ser jeg fort at det hadde vært fullt mulig å gå der. Hvorfor man har lagt stien rundt på denne måten forundrer meg en del. Nå renner det nok mer vann her enn vanlig, men likevel. Løsningen fant jeg likevel på kartet, rett ved siden av stien går det en anleggsvei opp til en demning, denne krysser over elven på en bro ikke langt unna. Jeg tar til veien, krysser broen og finner tilbake til stien derfra. Jeg takler fint å vade, men ærlig talt, jeg er ikke så glad i bruke tid på å ta av og på meg skoene hele tiden.

Nordre Kluftenosi i bildet.

Stien går rundt Masseringsnosi før den kommer til Masseringstjørni hvor det bare er vannet som gir en massasje.

Ifølge bestyreren på Breistølen skulle det komme et turfølge fra DNT dit idag, siden det ikke kunne være fra Bjordalsbu (da hadde jeg møtt på dem igår), tenkte jeg at de ville komme fra Sulebu. Men jeg møter ikke på noen, fjellet forblir stille og rolig uten stemmer å høre. Ved lunsj i dalen etter Masseringstjørni ser jeg det er noe som beveger seg høyere opp der stien går opp mot, men bevegelsene er for raske til å være mennesker. Jeg antar at det må være reinsdyr.

På vei opp mot Suleskaret med Suletinden over til venstre.

Det er først når himmelen tetner til igjen og fjellsiden rundt meg gjør det samme at jeg møter andre mennesker. Der ruten går opp i skaret mellom Suletinden og Sulefjellet, Suleskaret, hører jeg raske skritt bak meg. Ihvertfall raskere skritt enn mine. Ett par som har vært på toppen av Sulefjellet og er på vei ned igjen tar meg igjen. Før jeg får vite at de kommer ned derfra, føler jeg at jeg går sakte. Vi snakker en del sammen i midten av skaret med utsikt over Øvre Sulevatnet, og holder omtrent følge resten av veien til Sulebu.

Utsikt over Øvre Sulevatnet nedenfor Suleskaret, det er ikke Sulebu der såvidt kan se på andre siden av vannet.

Over Suleskaret er det steinete og nesten like grått over meg på himmelen, men det er en fin utsikt i retning av den selvbetjente hytta. Paret hadde brukt en god del tid på å lete fram en passasje for å komme seg over elven som renner ned mot Øvre Sulevatnet uten å måtte ta av seg på beina. Jeg følger dem der de hadde markert hvor de kom over, men tar en litt annen vei over til slutt. Kom tørrskodd over. Over heien er det det minste antydningen til en regnbue.

Sulefjellet og Suletinden.

Ved Sulebu er det en barne-familie på besøk. Og vi blir alle sittende utenfor å snakke sammen. Det grå været sprakk opp og solen skinner, rundt Suletiden og Sulefjellet er det blå himmel og gråe skyer. Og jeg ender opp med en alt for lang pause i hytta, noe som nesten får meg til å bli værende. Det hjelper ikke på at familien som er der er et hyggelig bekjentskap, som i tillegg spanderer en del av middagen sin på meg (pølser med potetmos). Idet jeg forlater hytta, så bærer været preg av lett regn.

På toppen av en ås før Sulebu.

Noe som bare gir den siste delen av dagens vandring ett enkelt atmosfærisk utseende. Regnet holder seg stort sett for seg selv, jeg får bare besøk av enkelte små dråper. Ved Nedre Skavlegiltjernet, raskt omdøpt til Skravle-Egil tjernet, kommer teltet fort opp og det tar ikke lang tid før jeg sitter og ser på kokern fyre opp under en av mine hjemmelagde turgryter. Stekt og tørket kjøttdeig, blandet med gryterett fra Toro, vakuumpakket. Bare å helle opp i kjelen til kokeapparatet, fylle på med vann og koke opp. Enkelt og greit. Og på fjellet smaker (nesten) all mat godt.

Teltplassen ved Nedre Skavlegiltjernet, på en godværsdag burde man kanskje kunne se toppene til Jotunheimen herfra.

Jeg lurer på om det er fisk i vannet, men det har ikke noe å si fra eller til. Fiskestangen ligger igjen hjemme. En fin nok dag på turen dette, men ikke den som utpreget seg mest. I teltet etter å ha trukket inn for kvelden, gjør jeg opp status på turen så langt. Konklusjonen av den er at jeg nok har gått for hardt ut, de to forrige dagene ble alt for lange, og at jeg hadde vært i overkant ambisiøs i planleggingen av ruten. Jeg skulle nok klare å slite meg gjennom planen, men da hadde nok en del av gleden med å være ute i fjellet forsvunnet. Jeg bestemmer meg for å roe ned litt, så får en se om jeg kommer meg helt til Sota Sæter eller ikke. Om jeg ikke gjør det, er ikke så farlig.

Kart over ruten for ellevte dag på Massiv, fra Breistølen til Nedre Skavlegiltjernet.

<- BreistølenSlettningsbu ->

(Massiv) Dag 10: Iungsdalshytta - Breistølen

Lengde: 28.1km (227.4km), tid brukt: 11:04 (83:55).
Høydemetere (opp / ned): 1112m (6809m) / 1202m (6778m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1099moh / 1011moh / 1693moh.
Vær: Schizofrent, vekslet mellom sol, regn og vind hele dagen.

Det var ikke idéen å gå helt til Breistølen idag, men jeg endte likevel opp her. Det betød to lange og harde dager på rad. Når jeg kom til Starsjøen, som var mitt utvalgte stoppested for dagen (det var også dit jeg hadde tenkt å gå i min opprinnelige plan, noe som hadde blitt en alt for lang tur), ble jeg møtt med en bekmørk vegg som kom mot meg fra andre sidene av åsene. Det luktet lyn og torden lang vei, siden jeg akkurat hadde gått en liten stund i nesten strålende solskinn, godt og varmt, men det danner jo noen fronter som sagt. Så jeg valgte å gå ned til Breistølen, regnet kom hamrende inn over meg i det jeg satte kursen nedover.

Nede ved Breistølen skinte plutselig solen igjen, både her nede og der oppe. Så feil kan man ta.

På vei opp Fødalen seende tilbake mot Iungsdalshytta, Fossebrekka renner med full styrke nedover.

Frokost på betjent hytte betyr at man kan fylle opp kroppens matlager ganske så godt før man begir seg ut på dagens etappe. Noe arbeiderne som jobber med å bygge mini-kraftverket utenfor også gjør, de kom med enorme porsjoner på tallerknene og brukte halvliter-glassene til å ha juice i. Det renner kraftig ned elven utenfor, Fossebrekka, så det er ikke så rart at man vil utnytte strømmen man kan få fra den, så får en bare håpe at utbyggelsen ikke blir et for stort inngrep i naturen.

Systrandfossen, en kunne høre brølet fra vannet som fosset ned fjellsiden langt unna.

De fire unge jentene er allerede på vei idet jeg setter avgårde. Skyene ligger omkranset over Iungsdalsvatnet og fjellene rundt, men det er bare enkle dråper å få av regn. Ruten følger den frodige og grønne dalen oppover, man kan ikke se toppene av fjellene for all skyene. Denne etappen av Massiv går mellom Iungsdalshytta og Bjordalsbu, og kjennetegnes av at man beveger seg fra den frodige Fødalen som jeg befinner meg i nå, forbi flere vann og til den selvbetjente hytta etter en lang siste del med sitt golde og steinete landskap.

Jutultjørne.

Bruset fra Systrandfossen følger meg på den videre ferden innover i fjellet og Skarvheimen, med lyden av tunge drønn kommende fra den innimellom. Ved Store Klevavatnet står det en liten koie, som er akkurat en sånn type koie jeg liker så godt. Ikke stor og med en nydelig lokasjon. Det er med en smule misunnelse jeg fortsetter videre, rundt vannet og opp gjennom Helvetet. Ett besynderlig navn, men en tøff passasje over. Over Helvetet er det smale antydninger til at det eksisterer en sol bak alle skyene.

Valevatnet med forrevne fjellåser og mørke skyer bak.

Og den titter fram for noen korte øyeblikk under nedstigningen fra Helvetet til Svartetjørne og oppstigningen derfra til Jutultjørne, men bak der er skyene igjen bekmørke. To damer som går Norge på langs kommer i motgående retning, de er enige med meg om at det nå ikke er så langt igjen for dem. Rett etter følger to unge jenter, som også går deler av Massiv. En kan si at ruten har slått an. Alle advarer meg mot 'steinhelvetet' som de har kommet ut av.

Stein på stein på stein, på den høyeste delen mellom Iungsdalshytta og Bjordalsbu.

For etter Jutultjørne trer jeg inn i en ørken, men i denne ørkenen er det ingen steiner på størrelse med et sandkorn å finne. Her er området dekket av middels store og løse steiner og siden regnet nå finner dette som et perfekt tidspunkt å begynne på, blir de fort våte og sleipe. Det føles som en endeløs vandring over steinørkenen, hvert steg fører en alltid litt ut av kurs og en må stake ut retningen på nytt, for så å gjenta prosessen. Tung tur over, men belønningen jeg får er stor.

Mørke skyer og kontraster over Øvre Bjordalsvatnet, samt en knapt synlig regnbue.

For bak meg når jeg går ned mot Øvre Bjordalsvatnet presser solen seg fram bak skyene og utsikten over vannet med fjellene bak seg lyser opp i fantastiske kontraster. Spesielt reflekteres dette når jeg går ned snøfonnene med sitt hvite underlag. Hvitt fra snøen, grønt fra laven på steinene, grått fra steinene og fjellene, blått fra vannet og himmelen. Med antydning til en regnbue i luften. En ekstra kontrast legges til via de røde t'ene.

På Bjordalsbu er det et par som, tradisjonen nå tro, også går Massiv. De har bare gått opp fra Breistølen, som de beskrev som litt som Overlook Hotel fra The Shining. Bjordalsbu er den høyestliggende selvbetjente hytta til DNT, på 1580moh. Det er en trivelig hytte, med friluftspissuar utenfor, og med en minimal mulighet til å kunne se en jerv (man blir bedt om å holde døren lukket på grunn av jerven). Som Kongshelleren er det et passende sted for lunsj, og som Kongshelleren kan en si at hytta ligger som en liten oase i steinørkenen.

Solen tvinger bort skyene for en kort periode etter å ha forlatt Bjordalsbu, her ikke langt unna Nedre Bjordalsvatnet på vei ned mot Starsjøen.

Fra Bjordalsbu går neste etappe av Masssiv til Breistølen, hvor det både er en privat fjellstue og en selvbetjent DNT-hytte, Breistølbu. Dette er den korteste etappen av Massiv, på bare rundt 13km, men den inneholder en god nedstigning (eller oppstigning). Ned mot Nedre Bjordalsvatnet avtar steinene og samtidig skyene. Med ett er det plutselig blå himmel over meg, det er et stort hull i skyene og det blir varmt. En fin kveld ved teltet ligger i luften.

Sol og mørke skyer kan danne noen fabelaktige kontraster i fjellet, som her i fjellsidene ovenfor Starsjøen.

Helt til jeg kommer ned mot Starsjøen. Bak Skålanosi er himmelen bekmørkt. Fargen danner en nydelig kontrast mot fjellet, men antyder et verre væromslag. I godt driv bestemmer jeg meg for å fortsette ned til Breistølen, eller er jeg litt inspirert av jentene som gikk derfra igår? Regnet trommer inn over meg idet jeg går opp fra Starsjøen og starter på nedstigningen mot Breistølbu.

Utsikt mot Starsjøen fra der stien krysser demningen over elven som renner ned fra Mjåvatnet.

Nede ved veien og den private fjellstua har det sluttet å regne, himmelen har blitt lysere og har kvittet seg med flesteparten av skyene. Skulle nok ha blitt igjen der oppe, men nå er det for sent. Den nye selvbetjente hytta til DNT, Breistølbu, ligger rett ved siden av Breistølen Fjellhytte og var der jeg nå så for meg å overnatte i. Når prisen på Breistølen bare er litt over prisen på Breistølbu og jeg da slipper å vaske meg ut, blir det den private hytta på meg istedet.

Fra peisestua på Breistølen.

For sent til å rekke noe særlig matservering, men de ordner en tallerken med wienerschnitzel til meg, som faktisk ikke er så verst (wienerschnitzel har vel aldri stått høyest på listen over matretter jeg liker). Det er et knirkete og sjarmerende sted, med litt falmede tapeter av den gamle skolen på veggene på rommet. I peisestua er det interiør som kommer fra utallige tidsaldre. Jeg er den eneste overnattingsgjesten.

En bra dag i fjellet, til tross for en lettere slitsom strekning over mye våt ur og at den ble lengre og tyngre enn planlagt.

Kart over ruten for tiende dag på Massiv, fra Iungsdalshytta til Breistølen.

<- IungsdalshyttaNedre Skavlegiltjernet ->

(Massiv) Dag 9: Geitryggvatnet - Iungsdalshytta

Lengde: 29.0km (199.3km), tid brukt: 10:25 (72:51).
Høydemetere (opp / ned): 695m (5697m) / 806m (5576m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1221moh / 1099moh / 1507moh.
Vær: Hovedsaklig kraftig regn og vind, men med en god del vinduer.

På andre dag på denne fortsettelsen av Massiv, den niende dagen egentlig, viste værgudene seg fra sine minst gjestmilde sider. Etter en bråkete natt i teltet, hvor vinden spilte trommer på teltduken, kunne jeg våkne til lyden av ferske dråper på teltet. Planen idag er å gå til Austre Volavatnet og telte der, på veien stikke innom Kongshelleren for å proviantere middagen for kvelden (fin nødløsning for å slippe å bære med seg mat for to uker). Planer endres.

Snøfonn på siden av Geitryggvatnet som man må gå over.

Etter gårsdagens tur befinner jeg meg nå forut for planen. Til frokost spiser jeg havregrøten jeg kokte opp utenfor mens regnet danset lett rundt meg og teltet. Det er heldigvis ikke det verste av regn når jeg pakker ned teltet, og her skal jeg være ærlig, jeg har aldri vært særlig begeistret for å pakke sammen i regnvær. Ikke ett minutt for tidlig virker det som og, det tar ikke lange stunden før regnet øker i intensitet. Rett før Geiterygghytta møter jeg på de første vandrerne som kommer derfra, godt pakket inn i regntøy. Ikke alle ser like glade ut. Det blir en kort pause der for min del og (unnskyldningen er å stemple i Massiv-passet), før jeg og må belage meg på den kalde og våte turen videre.

Mørke skyer presser seg ned over landskapet opp mot Rossdalen og Bolhovdskaret.

Fra Geiterygghytta går Massiv videre til den selvbetjente hytta Kongshelleren og derfra til Iungsdalshytta. Som igår har jeg også gått denne ruten før, da gikk jeg kortere dager og overnattet i Kongshelleren på veien. Området rundt den selvbetjente hytta er steinete, med både store og mindre steiner. Sannsynligheten er stor for at de nå kan være lettere forræderiske og sleipe i regnet.

Stort sett så er det ikke annet enn regn og stiv vind hele dagen, men med enkelte pauser mellom regnkampene. Velkomne sådan. Etter at jeg gikk ett stykke lengre igår enn det jeg opprinnelig hadde tenkt, blir det fort klart at jeg vil komme tidligere til Austre Volavatnet enn det jeg ønsker (selv om det egentlig frister med å komme seg fortest mulig i ly for regnet). Det ender opp med at jeg går til Iungsdalshytta. Overnatting på hytte så fort var langt fra en del av planen, men etter å ha droppet å telte ved Austre Volavatnet endte jeg likevel opp så nære hytta at jeg valgte å gå dit.

En stein som ligner på et tre som det løsner fliser fra.

Regnet holder på opp mot Rossdalen, men avtar noe i det jeg krysser dalen opp mot Bolhovd. Skyene presser seg truende ned over fjellene, som om de nesten ønsker å flate ut terrenget. På andre siden etter å ha krysset over Bolhovdskaret starter det opp igjen. I regnet blir det et blekt landskap jeg går i. Det er bare å pakke regn- og vindjakken godt rundt seg og trå forsiktig videre på de glatte steinene. En stor stein ligger henslengt ved siden av stien, som ser ut som at den har begynt å flise opp, som et morkent tre med løse fliser strødd rundt.

Den selvbetjente hytta Kongshelleren med hengebroen man må gå over for å komme til hytta foran.

At det er mye vann i fjellet nå merkes. Der jeg forrige gang jeg gikk her fint kunne gå tørrskodd over steinene der stien går mellom et ikke navngitt vann og Langavatnet sør for Kongshelleren, går nå vannet godt over steinene. Så mye at toppen av skoene blir dekket av vannet. Jeg ender opp med å måtte vade over større elver to ganger senere. Den første når stien krysser en elv ned til et vann før Vestre Volavatnet, men jeg kunne nok her ha kommet meg over uten å ha tatt av meg skoene. Det så bare ikke slik ut fra der jeg sto. Den andre gangen var der ruten krysser Skarvåne før man begynner nedstigningen mot Iungsdalsvatnet. Her rant vannet så kraftig at jeg ikke så noen annen utvei. På samme tidspunkt begynte tiden å gå, så jeg var ikke så veldig glad for å bruke mer tid på å ta av og på skoene.

Utsikt over Langavatnet fra Kongshelleren.

Midt ute i steinørkenen ligger Kongshelleren, dette er en liten, men ganske så hyggelig selvbetjent hytte. Jeg benytter meg av muligheten til spise lunsj i tørre omgivelser. Hytta er og varm, et par som er på vei til å gå videre har fyrt opp i hytta. Når jeg går er det på nytt ett lite opphold i været.

Jeg vader over elven som nevnt, og ved Vestre Volavatnet er været tilbake til sitt vante jeg for dagen. Surt og vått. To ørner sirkler over i luften. Likevel så oppleves turen langs vannet som fint. I luften er det nå både lyden fra vinden og vannet. Enkelte steder går stien på steiner helt nede i vannkanten. Over Austre Volavatnet, etter å bekreftet at det ikke blir noen stopp for natten der, krysser jeg spor med en ung jente som også går Massiv, i den 'rette' retningen.

Mørke og dystre skyer danner et blekt landskap på vei mot Vestre Volavatnet.

Formen på Iungsdalen gjør at det danner seg en liten lomme under de dystre skyene, som kniper seg fast i sin posisjon. Over en snøfonn kan man se dalen som gjennom et vindu eller øye, dannet av snøen og skyene. Regnet veksler av og på, som om øyet blunker. Det spruter fra fossene man passerer. Jeg husker turen ned på oversiden av dalen som fin og det er den idag og. Muligens derfor jeg fortsatt holder det gående.

Grått og surt ved Vestre Volavatnet.

Igrunn burde jeg ha satt opp teltet ett eller annet sted her, men jeg presser meg videre. Og ender opp sliten foran døren til Iungsdalshytta, det har blitt en for lang tur med den sekken jeg har på ryggen. Greit nok så har jeg gått vesentlig lengre av ruten enn planlagt, men det spørs om jeg ikke får svi for dette senere.

Et øye i været som danner et lite vindu mot Iungsdalen mellom de dystre skyene og snøen.

Å ligge inne i et telt og høre på regndråper tromme på teltet er egentlig noe jeg liker ganske så godt, så lenge en er tørr, men jeg er heller ikke misfornøyd med å ha tak over hodet. Andre middagsservering rekkes såvidt og mens vinden slenger regnet mot vinduene kan jeg nyte en bedre middag enn det jeg ville ha laget i teltet selv. Jeg spiser sammen med fire yngre jenter som også går en del av Massiv, i motsatt retning av meg, anført av DNT Ung sin leder.

Skyene ligger som et lokk over Iungsdalen på vei nedover.

Iungsdalshytta er uansett en trivelig plass å overnatte på. I stua etterpå ligger og sitter jentene slitne etter sin etappe, de har på liknende vis som meg gått hele den lange strekningen fra Breistølen og hit, rundt tre mil det og. Imorgen tar de samme turen som meg, omtrent, til Geiterygghytta, men jeg har ikke tenkt å gå helt til Breistølen. Senere dukker også paret jeg møtte på Kongshelleren, og som studerte ørnene ved Vestre Volavatnet sammen med, opp. De har spist middag, men telter utenfor. Hyggelig kveld.

Det rant bra fra selv de minste fossene ved siden av stien på vei ned Iungsdalen.

En våt dag på fjellet.

Kart over ruten for niende dag på Massiv, fra Geitryggvatnet til Iungsdalshytta.

<- GeitryggvatnetBreistølen ->