Kjentmannsmerket: Raabes Gamme, Eller Kåte. Ved Utsikten, Rett Ved Utepeisen og Der Rødkleivhytta Løytnanthytta Sto

Varmen og tørken vedvarer, dette kan vel nesten kalles for en hetebølge her til lands. Sittende på bussen opp til Sørkedalen er jeg egentlig litt glad for at jeg ikke er i skoene til de andre rundt meg. Bussen er stappfull av løpere som skal delta i Ecotrail Oslo. Den var så full at ikke alle fikk plass i den på Røa, og måtte også bare kjøre rett forbi andre stoppesteder. På t-banen på vei til Røa så jeg hvor skoene trykka og var raskt oppe for å sikre meg en plass (heldigvis for min del vet jeg at bussen nå står nord for bensinstasjonen og ikke omtrent rett utenfor t-banestasjonen lengre). Når det er sagt, så burde vel man kanskje ha forutsett at noe slikt ville skje, både deltagere og arrangører. Håper for øvrig de som sto igjen kom seg opp til start i tide. Varmt løp eller ikke. Det blir sikkert varmt for meg også.

Kontraster på vei opp Heikampveien.

Raabes gamme, eller kåte. Ved Utsikten, rett ved utepeisen.

Min vei går også i en annen retning enn Ecotrail-løperne, men det er ikke usannsynlig at jeg vil møte på andre deltagere på min vei. Løpet har flere startsteder, avhengig av hvilken distanse man deltar i. Min vei lå opp i lia ovenfor Langlielva, og fulgte Heikampveien oppover som jeg har gjort noen ganger før og. Stedet jeg skal til er en liten plass hvor noen ivrige turgåere fant ut var et nydelig sted for et lite krypinn i marka som man var glad i. Slike tanker er det nok mange som har, har selv gjort meg den tanken, å finne seg et ukjent og eget sted hvor man setter opp et lite skjulested for seg selv. Nå er det jo ikke helt lovlig, men de finnes, men dette krypinnet ble stilltiende godtatt av grunneieren.

Koia ved Raabes gamme.

Utsikt fra Raabes gamme.

Brødrene Raabe derimot, de fant en fin liten plass med utsikt over Sørkedalen. Og der satte de igang. Først ikke så stort, men så måtte det bli plass til noen få til. Så her ble det satt opp en steinpeis, et lite reisverk som etterhvert utviklet seg til å bli en gamme, vedskjul, jordkjeller og en enkel utedo. I tillegg til en liten koie. Ikke så verst til å være et krypinn som det ble sett litt gjennom fingrene på. Gammen ble derimot revet på 80-tallet. Stedet er lett å finne, men hvordan skal jeg ikke si. Det som er klart er at det er nydelig sted med flott utsikt. Ryktene gikk om at man burde holde seg unna sommerstid, da det kunne være fuktig der. Akkurat nå er det bare varmt og veldig tørt.

På den nye blåstien opp mot Finnerud, litt som å vandre i et åpent landskap.

Setertjern.

Blåstien opp til Finnerud har endret kurs siden sist jeg gikk den, da broen over Svartorseterbekken har funnet det for godt å ta kvelden, samtidig med at det har rast litt vel mye stein ut på stien. Hvis jeg husker den gamle stien rett, så mener jeg at den nye er en improvement. Et lite stykke av den gir til og med en følelse av å gå i et åpent landskap.

Gjennom eventyrskogen mellom Setertjern og Nordmarkskapellet.

På snø.

Nedenfor Finnerud er det Ecotrail-tid for fullt. Her kommer dem løpende, hulter til bulter nedover fra Studenterhytta. Mobekken flittig brukt til å kjøle seg ned med. Selv frister det mye å bare hoppe rett uti Setertjern, med eller uten klær, vet ikke hvorfor jeg ikke gjør det. Å sitte stille og bare nyte roen føles igrunn godt det og, før eventyrskogen opp mot Nordmarkskapellet venter. Ecotrail-folket jeg møter etter Nordmarkskapellet virker å være ute i et veldig behagelig ærend, her gikk det ikke fort.

Der Rødkleivhytta / Løytnanthytta sto.

Utsikt fra nedenfor Rødkleivhytta.

Neste post ut lokket også med utsikt. Før det måtte jeg krysse Wyller-løypa. Morsomt å måtte gå over store hauger med snø nå, selv om jeg strengt tatt kunne ha gått rundt dem. Hytta som de 14 løytnantene anla i Rødkleiva kan nok ikke sies å være et krypinn opprettet i det skjulte. Vi må tilbake til 1898 for å komme til året denne hytta, eller Røydkleivhytta, ble bygget. Løytnanthytta ble den og kalt, og en kan jo da spørre: Hvor mange løytnanter trenger man for å bygge en hytte? 14. Den sto til tyskerne brant den ned i 1944/45, etter det sto bare grunnmuren igjen. Sør for der hytta lå er det et flott sted for å nyte utsikt og lunsj.

Ukjent sti opp den bratte lia på vestsiden av Tryvannsåsen.

Kvasi urban exploring.

Fra blåstien som går ned mot Strømsdammene hadde jeg i utgangspunktet regnet med å måtte gå et stykke tilbake. Da er det fint med disse overraskelsene som av og til dukker opp. Rett ved der 'nye' Røkleivhytta ligger går det en sti, bratt, oppover. Nesten på trapper. Ante ingenting om denne ruten. Den leder meg til enden av et av boligfeltene nær Lillevann, men lar meg forsvinne inn i skogen opp mot Tryvannsåsen igjen like fort.

Trær og Tryvannstårn.

Vettakollen.

Herfra er det bare tiden og veien som teller. Tiden har ihvertfall gått sin vei og det er lengre ut på dagen enn det jeg hadde sett for meg at den skulle være når jeg er ved Frognerseteren, kanskje en t-banetur frister? Føttene vinner og på kjente stier og skogsbilveier går jeg til Sognsvann, over Vettakollen og forbi Bånntjern.

Tror jeg har lyst på en iskrem.

Kjentmannsmerket: Fjellsjøkoia Vest For Skotjernfjellet og Drittjern, Tidligere Het Det Dritartjern

Kjente det kriblet i beina nå, måtte ut. Etter en så lang skisesong føltes det nesten litt rart å ta beina fatt, uten skiene. Nå har det såklart vært flere turer uten ski i det siste, men ingen av de lengre turene. En stund siden jeg hadde vært i Romeriksåsene nå, så jeg åpnet kjentmannsheftet for å sjekke om det var noen poster der jeg ikke hadde dekket. Det var fire poster, to av dem så jeg for å være for langt unna for denne dagen, da gjensto det to. En gammel nyrestaurert koie og et tjern med et lite velklingende navn.

Ut i skauen ved Skotjernshytte for å finne en bortgjemt koie.

For disse postene var Harestua greieste stedet å starte fra, så da var det bare å sette seg på toget og rulle gjennom Nittedalen. Nok en varm mai- og pinse-dag. En sjelden lang vinter og en kanskje like sjelden varm mai. Knapt en sky på himmelen, bare å smøre seg inn med solkrem med en gang.

Fjellsjøkoia Vest For Skotjernfjellet.

Inne i Fjellsjøkoia.

Vest for Skotjernet sto det engang en koie fra tidlig 1900-tallet, fram til omtrent midten av 1950-tallet ble den brukt som overnattingssted for tømmerhoggerne. Senere ble den brukt mer i forbindelse med oppsyn av beitedyr, jakt, fiske og friluftsliv. Så forfalt den over tid. I 2014 startet Lunner Almenning opp med å restaurere den gamle koia, Fjellsjøkoia. For å komme dit valgte jeg å gå på skogsbilveien som leder opp langs Skotjernbekken, og sør for koia. En sti skulle lede meg omtrent hele veien opp fra der skogsbilveien slutter.

Hvor er skiene når man trenger dem?

Vesle Skotjernet.

Så enkelt ble det ikke. Stien den forsvant sakte, men sikkert ut i intet, eller ut i skauen, og ble der. Skjult for mine øyne. Fjellsjøkoia ligger i en glenne omgitt av gammel skog, og dermed heller ikke lett å få øye på fra noe sted. Uten kompasset som lå igjen hjemme, ble det da mer gefuehlen som gjaldt. Jeg kom inn på en eldre kjerrevei, som er på vei til å synke ned i vegetasjonen og gå over i historien. Jeg burde ha valgt det alternativet fra starten, men stien virket mer lovende og hyggeligere. Fra den forvitrende kjerreveien fant jeg enklere Fjellsjøkoia og kunne stemple fornøyd i heftet. Man kan overnatte inne i koia, den står åpen, men den er spartansk utrustet. Et bord med to benker. Brisker til å sove på. Ovn til å fyre opp i. Et koselig krypinn.

En våt tur innimellom, her over en myr.

Nok en myr, her rett ved Skotjernet.

Tilbake igjen er det mye enklere. Solen skinner høyt på himmelen, bedre ledetråd finner man knapt. Jeg tar kursen rett mot solen. Sør for koia går blåstien, umulig å bomme på den. Å ta blåstien over mot Trasletjernet er derimot nesten en liten bommert derimot. Dette er en våt sti, som føles stort sett som en eneste lang myr. Noe fint å se på er det ihvertfall underveis. Gjennom Bjørnåtedalen nedenfor Skotjernfjellet blir det verre. Hvor er skiene når man trenger dem? Her ligger snøen fortsatt igjen, våt, tung og råtten. Gir en herlig kombo med alle steinene stien går over. Hard og god snø man kan gå på i det ene øyeblikket, i det neste har foten synket dypt nedi snøen. Tiden raser avgårde, men distansene uteblir.

Stien gjennom Bjørnåtedalen gikk over råtten snø og kronglete steiner.

Råbjørn.

Tilbake på skogsbilveien mot Råbjørn fra Råsjøen føles det da som at jeg flyr. Jeg skal gå forbi Råbjørn til min neste post, men jeg lurer litt på tiden. Mye av den forsvant over Bjørnåtedalen. Det er folk på Råbjørnhytta. Jeg skal til det lille tjernet med det lite velklingende navnet. Tar blåstien sørover fra hytta og en snarvei østover gjennom skogen og åsen for å komme ned på en skogsbilvei. Drittjern. Som før het Dritartjern. Det er heller ikke et veldig stort tjern. Navnet er kanskje skjemmende, men det lukter ikke noe her som skulle tilsi navngivingen. Planen var å gå tilbake igjen samme vei, men siden jeg aldri har vært glad i gå frem og tilbake, går jeg heller fremover og tar hele skogsbilveien rundt og tilbake til Råbjørnhytta.

På vei mot Drittjern.

Drittjern, Tidligere Het Det Dritartjern.

Turen ned igjen til Harestua lar jeg bli en roligere, lettere, men og da litt mindre spennende tur. Jeg lar meg bare vandre rolig ned på skogsbilveien forbi Råsjøen og bakkene nedover som går nedenfor Solobservatoriet. En vind fant det for godt å puste friskt på tilbaketuren, så det ble litt kjøling i all varmen. Tilbake på Harestua kommer jeg i fin tid for toget tilbake til Oslo, med bare en kort ventetid før det ruller inn på stasjonen og lar Fjellsjøkoia og Drittjern ligge igjen i Romeriksåsene.

Under vannoverflaten på en liten bekk.

På ski 17. Mai

Blir dette tradisjonen mon tro? Som ifjor tok jeg turen opp til Smedmyrkoia 16. mai for å overnatte der før jeg ikledte meg dress og flagg for å gå på ski 17. mai. Ifjor trengte jeg bare å gå opp til Kjagdalskrysset, i år måtte jeg enda lengre opp. Nesten litt vanskelig å forstå, gitt den lange og fine vinteren vi har hatt i år, ihvertfall for de oss som elsker å gå på ski. Ifjor derimot fikk vi jo noen freak snøfall mot slutten av sesongen, eller igrunn når sesongen var over.

Rådyr utenfor Smedmyrkoia om morgenen (dessverre litt dårlig bilde, tok det gjennom vinduet på koia).

I starten begynner og slutter skituren ganske så fort, må vente til Villmannsdalen før man kan spenne på seg skiene skikkelig. Her ved sporene etter Kjagdalen og myra før Vesle Langtjern.

De fleste vårskiløpere sykler nå rundt og går opp mot Oppkuven fra Gagnumsætra, men når jeg må ha skiene i hendene istedet for på beina følte det som en litt for lang tur til at det fristet. Jeg var nødt til å komme meg over til Villmannsdalen og Store Oppkuvvann på et vis. Det ante meg at jeg ikke kunne få bruk for skiene før. Oppe ved der naturreservatet begynner i Kjagdalen var smeltingen allerede kommet så langt at den lille elven som fløt over sporene grunnet vannmengdene nå var tørket bort omtrent. Fortsatt fuktig på bakken såklart. Jeg kunne likevel spenne på meg skiene rett på andre siden, og så gå.

Ved løypekrysset mellom Vesle Langtjern og Villmannsdalen.

I Villmannsdalen er man i 'villmarken', her ligger det fortsatt en såle.

Kanskje 100 meter, så måtte skiene av igjen. Istedet for å gå over myra, tok jeg turen rundt gjennom skogen. Som ventet lå det bare vann og åpen mark ved løypekrysset ved siden av Vesle Langtjern. En litt kronglete tur på tråkket ved siden av etterpå, grunnet ski og staver, var jeg i starten av Villmannsdalen. Det siste skieventyret denne vinteren kunne begynne for godt. Det blir litt sikksakk-gåing, og over enkelte veldig smale spor, men herfra kunne jeg gå omtrent uhindret helt til myren ovenfor Store Oppkuvvann. Andre nylige skispor møtte meg ved pålen som brukes som snømåler, bart rundt pålen.

Men enkelte steder blir det smalere.

Enda smalere spor gjennom Villmannsdalen.

Ute på den lille odden i Store Oppkuvvann sitter det to stykker og slapper av i finværet, jeg antar at skisporene jeg ser hører til dem. Herfra er det en omtrent 2km lang sammenhengende såle man kan gå på. Hvis man er snill, det er enkelte få åpne gap og sår i sporet, men det går greit å tråkke over dem. Jeg går i dress, men jeg har ikke på meg finskia, for å si det sånn.

Flagget vaier i Villmannsdalen.

Det er fortsatt nok snø til å få seg en tur, ved det lille tjernet nedenfor Store Oppkuvvann.

Om å komme meg ned med skia på beina helt til Gagnumsætra har jeg lite tro på, men jeg gjør et lite forsøk. Fra der blåstien tar av ned mot Heggelia må skiene bæres mesteparten av veien, med unntak av en 600 meter lang strekning. I svingen før siste bakken ned til sætra er det tomt for snø, jeg tviler på at det er mer og hente, så jeg snur.

På skitur 17. Mai i dress og med flagg, som seg hør og bør.

Dermed er rutevalget satt. Det er tid for litt stensaking, med andre ord repetisjoner frem og tilbake, men ikke i like ekstreme former som han er kjent for. En av grunnene til at jeg valgte å legge ut på ski når alle andre tror at det er tomt for snø, var at jeg manglet bare 14km fra å nå 170 mil denne sesongen. Det må bli noen ganger frem og tilbake for å nå det.

Slapper av i lyngen ved Store Oppkuvvann og nyter det fine været.

Ved myra ovenfor Store Oppkuvvann.

Jeg møter på de to som satt og slappet av odden, de er også ute i samme ærend som meg. Å nyte nasjonaldagen med ski på beina, begge to ivrige vårskiløpere og skulle jeg tro rett kommer de til å holde det gående litt lengre enn meg. Hyggelig å møte andre ute på ski også. Jeg møter også på to jenter som er ute på telttur, har gått fra Ringkollen og skal videre over Oppkuven.

Myra mellom Vesle Langtjern og Kjagdalen.

Tidligere på dagen, nede ved Smedmyrkoia, var det mer vindfullt og det var småsurt. Nå er det derimot flott vær og en får også ta seg tid til å nyte det litt og. Å sette seg ned i lyngen, ute på odden i Store Oppkuvvann, og kjenne solen varme. Medbragt niste spises mens man hører på fuglene kvitre. For å være ærlig, så foretrekker jeg dette framfor maset i sentrum av Oslo på nasjonaldagen.

Gratulerer med dagen!

Kjentmannsmerket: Øvre Lysedam

Årsaken til at jeg dro opp til Smedmyrkoia var igrunn enkel, nasjonaldagen skulle feires på ski og beste utgangspunkt for det er der skiløypa går rett nedenfor Oppkuven. For å unnslippe å reise gjennom maset i Oslo på selveste dagen valgte jeg å dra opp til koia dagen før. Ikke langt unna Smedmyrkoia ligger det derimot en kjentmannspost som jeg ikke har tatt, så da tenkte jeg at jeg kunne ta en svipptur innom posten på vei opp til hytta.

Solen på vei ned bak skyer og Otertjernsåsen på vei opp til Øvre Lysedam og Smedmyrkoia.

Det passer og bra at posten står ved Øvre Lysedam til minne om tømmerfløtingen som ble gjort i Krokskogen tidligere. Som jo er noe av det marka ble brukt til i gamle dager. Som skoghogst. Smedmyrkoia var jo opprinnelig en koie bygget for tømmerhoggerne til å hvile og overnatte i.

Midtre Lysedam.

Turen opp fra Skansebakken er relativ enkel og det passer jo bra, når man drasser på et par ski med staver. Det hadde gått lettere om det fortsatt lå snø her nede. Det blir en titt på både Nedre og Midtre Lysedam før jeg setter skiene fra meg ved en kampestein på skogsveien som leder opp til Smedmyrkoia og beveger meg inn i krattet for å komme meg til Øvre Lysedam. Ingen stier eller fotspor å følge, men det er ingen vanskelig post å finne.

En eldre demning ved Midtre Lysedam.

Faktisk har ikke Øvre Lysedam vært et vann som jeg har brukt så mye tid på, jeg har bare gått forbi det til fots eller på ski, eller syklet. Midtre Lysedam har jeg brukt mer tid ved siden av. Men det er ganske så fint å stå på demningen og se over vannet, mot Hornet som stikker opp av landskapet på den andre siden. Nå reguleres ikke lengre Øvre Lysedam og vannet får lov til å flyte fritt gjennom demningen, til en brusende lyd nedenfor.

På skogsbilveien til Smedmyrkoia.

Ifjor når jeg gjorde det samme var det et grått, surt og gufsete vær her. Da var det godt å fyre opp inne i koia og slappe av til lysene fra stearinlysene. Nå er det finere vær, men det blåser en del. Det gjør det for øvrig hyggelig å sitte inne og høre på at det knirke i veggene, utenfor høres det mer ut som uling. Det er bare meg i koia. Til middag slår jeg ikke akkurat på stortrommen, ihvertfall ikke når det gjelder tilberedning av maten. Det blir Fjordland, med sin langtidskokte franske biffgryte, på tur smaker den ikke så verst. Den glir fort ned, som vannet gjennom demningen ved Øvre Lysedam.

Skogsunderlag.

Demningen ved Øvre Lysedam.

Øvre Lysedam.

Vannføring nedenfor dammen ved Øvre Lysedam.

Middag om kvelden i Smedmyrkoia.

Skitur på Himmelspretten

Så ble det en skitur til gitt, men denne gangen måtte jeg gå et stykke før det ga noen mening i å ta på seg skiene. På bussen opp til Skansebakken var det ymse folk som skulle på tur, noen lettkledte som skulle ut og løpe, noen enkelt kledt som skulle på tur, noen på tur med tung sekk, og jeg med ski. På Smedmyrkoia lar jeg skibaggen og treningsskoene ligge igjen, mens jeg tar skiene og stavene i hendene den siste biten opp til der snøen ligger og venter.

Stuevassdalen ligger liksom i skyggen for alt andre her oppe, og får som regel være i fred. Det betyr også at snøen får stort sett være i fred innover i dalen også, selv om den på enkelte strekninger har opphørt å eksistere. Vårskiløping betyr gjerne det og, litt av og på med skiene. Ved siden av Stuevatnet ligger det et dødt dyr, jeg er usikker på om det er et rådyr eller en hjort.

Etter Stuevassdalen er det først oppe ved Kjagdalskrysset at det ligger sammenhengende snø. Den ligger stort sett hele veien over til Gagnumsætra og Nordre Heggelivann. Stort sett, det er brudd flere steder der skiløypa går over forbi Oppkuven. Ved naturreservatet sin grense flyter det nå en bekk, men det er ikke verre enn at jeg kunne ta meg en avstikker gjennom skogen ved siden av. Over mot Vesle Langtjern har myren man må over nesten tatt over underlaget, der sålen har vært ligger det fortsatt enkelte striper med is som det fint gikk an å benytte som underlag for å komme seg over.

Ved myra ved siden av Vesle Langtjern og inngangen til Villmannsdalen har nok en elv skjært gjennom snøen og der løypa går, så en liten tur på en liten sti må til. Gjennom Villmannsdalen er det nok et brudd, men som vanlig er det ikke noe problem å komme seg videre. En må så helt til løypekrysset hvor ene traséen går ned til Heggelia, for å komme til der snøen er fraværende igjen. Denne delen ligger midt ute i solsteiken og er som regel alltid tidlig ute med å ta ferie.

Ved Nordre Heggelivann er det tid for pause og niste. Det blåser relativt friskt over vannet. Nå er ferdselen på vannene ferdig for godt. En kan fortsatt se sålen der skisporene har gått over isen, men de er i ferd med å brytes opp i flere deler.

Når jeg var på vei ned til vannet kom det en annen ivrig vårskiløpet, på sykkel. Jeg møter han igjen i motgående retning, når jeg er på vei tilbake over mot Kjagdalskrysset igjen. Det er artig å se hvordan solen står på, på enkelte steder der jeg kunne fint gå over tidligere, renner det nå vann over. På vei tilbake ble det for øvrig uaktuelt å ta av seg skiene, den ene bindingen hadde funnet det for godt til å nekte å la seg åpne igjen. Nå var det bare et problem (for underlaget på lekeplankene mine) der jeg måtte krysse skogsbilveien fra Gagnumsætra og ved tidligere nevnte solhelling ovenfor Heggelia. Men jeg var litt nervøs for om jeg ville bli nødt til å gå i sokkelesten ned fra Kjagdalskrysset hvis jeg ikke fikk skiskoen av skia. Det gikk bra.

Ved Kjagdalskrysset var jeg ved veis ende på denne skituren, omtrent. Kunne stå littegrann nedover i bakkene i terrengløypa mot Smedmyrkoia. Før jeg måtte ta beina fatt for godt.

Omtrent nede ved Lyse Gård var det derimot endringer på himmelen og en bekmørk himmel kom drivende. Flott og se på, med påfølgende regnbuer, men forberedt på dette regnskyllet var jeg ikke. Det ble en våt løpetur for å komme i ly under busskuret ved Skansebakken, som jeg delte med to syklister. Jeg var glad regnskuren kom her nede og ikke mens jeg var på ski lengre oppe.

Det er fortsatt muligheter oppe ved Oppkuven, og jeg vet om noen som kommer til å holde på der lenge, men det røyner på nå. Ihvertfall hvis man ikke ønsker å måtte ta for mange og kronglete omveier og avstikkere i skogen for å komme seg videre. Det blir vanskeligere over nå for hver dag. Skal ikke se bort ifra at dette ble min siste skitur for denne sesongen.

Det ligger fortsatt fint med snø ved Stuevatnet, samt et dødt dyr.

Kadaver av et rådyr eller hjort.

Videre innover Stuevassdalen, isen på vannene brytes nå opp.

I Kjagdalen, ved grensen til naturreservatet, er skisporene blitt borte og man måtte ta omveien om skogen.

Over myren før Vesle Langtjern og Villmannsdalen, måtte bruke det som brukes kan for å komme over.

Ved myra ved Vesle Langtjern før Villmannsdalen, her renner det over, kort skautur igjen.

Gjennom Villmannsdalen var det stort sett gjennomgående snø, men her måtte jeg på et lite skautokt igjen.

Gjennom Villmannsdalen, isen ved klippene i ferd med å falle sammen.

Her må det ha blåst skikkelig, froskeegg i skisporet gitt.

Ved Nordre Heggelivann, fortsatt kan sålen der skisporene gikk over vannet sees.

Omveien ved myra ved Vesle Langtjern.

Tilbake over myra etter Vesle Langtjern og Villmannsdalen.

Ved veis ende denne gangen, muligens siste skitur denne sesongen.

Something wicked this way comes. Så ble det mørkt i horisonten gitt, nede ved Lyse Gård igjen, kort tid etterpå begynte det å regne.

Hvitveis.

Mørk himmel ved Lyse Gård.

Regnbue ved Lyse Gård. Og mye regn.

Regnbue ved Lyse Gård (og fortsatt mye regn).