Vandring i coronaens tid (tur #6): Vaking i Lillomarka

Det begynner å tegne seg et lite mønster her nå. Lørdagen blir det en langtur i Nordmarka, søndagen blir det en kortere tur i Lillomarka. Igår ble det en langtur i Nordmarka til Båhushøgda og så hjem igjen (var jo igrunn ganske så nær Lillomarka og). Av nye veier gjennom Oslo og ut til marka går turen denne gangen over Nordpolen, så Storo og opp mot Grefsen. Og da kan dere sikkert gjette hvilken kolle jeg er på vei til.

Denne trappen fører en spent og freidig opp til....egentlig ingenting. En dør i kollen, en liten benk, mulighet for å klyve for å komme seg videre, men og utsikt.

Utsikt over Oslo fra toppen av trappen.

Artige er at jeg kan ikke huske å ha vært på Grefsenkollen før, en grunn er nok at den er veldig veldig bynær og alltid vært der, og da ofte en tur man kan ta når som helst. Og så blir den aldri tatt. Av ryktene å høre mye folk og vanligvis, er nok en annen grunn. Ingen preferanser for hvor jeg går opp i kollen fra. Ved en trapp som forsvinner opp skrentene nedenfor kollen er vi tre stykker som står og lurer på hvor trappen går en. Jeg tar jobben med å sjekke ut, og å melde fra om man kan gå videre fra toppen av den eller ikke. Trappen leder bare opp til en dør i fjellet, man kan komme seg videre med klyving, men ellers ikke. Utsikten er fin. De to damene dropper å gå opp, jeg går ned igjen.

Opp gjennom skogen opp til Grefsenkollen.

Over Oslo, Grefsenkollen.

Opp mot Grefsenkollen er det som ventet på stien, en god del folk. Fargerike hengekøyer på de typiske stedene (noen vil kanskje tro at jeg har noe imot hengekøyer, men det har jeg ikke, jeg har en selv og, det er bare artig å se hvor mye 'alle' skal ligge i hengekøye for tiden). Uteserveringen på Grefsenkollen er stengt såklart, men folket er der, dog ikke like mange som på en normal dag med pent vær.

Mot Lachmannsfjell.

Artig sti å gå på mot Kringlefjellet fra vannet til trollene.

Fra Grefsenkollen tar jeg av på stien som går på sidene av Lachmannsfjell og Kringlefjell, altså ikke over. På en måte kan man si at jeg mer eller mindre vaker i nærmarka nå, jeg er ikke langt inne i Lillomarka. Til vanlig er det jo der jeg holder meg, er bare i de nærliggende områdene på vei inn og ut. Dette er en fornøyelig blåsti, spesielt den delen langsmed Lachmannsfjell. Her går man på det som ligner på en gammel oppbygd kjerrevei. Utsikt har den og før den går inn i skogen igjen ved Kringlefjell.

Maridalsvannet gjennom trærne.

Kjerreveien mot Kringlefjell.

Ved Linderudkollen er det folksomt. Her går det til og med an å gå på ski, men tviler på at runden er så lang og den er vel på kunstsnø i tillegg. Klatrer opp på toppen av tårnet til hoppbakken, god og luftig utsikt der oppe fra.

Å se seg tilbake.

Så sto jeg der da, med skiene under armen, klar for å hoppe. Alt som manglet var bare snøen.....men utsikten var fin den.

Vandrer gjennom skogen over Linderudseterhøgdene til Setertjern hvor jeg finner en liten plass for lunsj. Det er ikke like varmt idag som igår, men fortsatt fint å sitte ute.

Utsikt rett ned i bakken fra toppen av hopptårnet på Linderudkollen.

Hopptårnet på Linderudkollen.

Vakingen i nærmarka går mot slutten, går rundt Setertjern (gjennom skogen) og derfra ned til Solemskogen. Kort vandring på vei, før jeg tar turen rundt Kringla (gjennom skogen). Og så ned skogen til Oset og Kjelsås. Lange veien hjem igjen via Kapellveien, det er en lang vei.

Skogsbilde, på vei ned mot Setertjern fra Linderudseterhøgdene.

Setertjern.

Over myr ved Setertjern.

Solrøyk ved Setertjern.

Skiløypemerke med nese.

Kringla.

En tur litt uten en plan på forhånd idag, en vaking i Lillomarka, men å få lov til å komme seg ut i naturen i disse dager er ikke alle forunt. Lærer en del om hvor mye selv enkle gleder betyr i disse tider.

Vandring i coronaens tid (tur #5): Båhushøgda og rundt Maridalsvannet

For den femte coronavirus-vandringen, som jeg har begynt å kalle disse turene, altså vandring i coronaens tid, begynte tankene å sirkulere rundt det å gå rundt Maridalsvannet. Det skulle derimot ikke være den vanlige ruten, fra Brekke til Hammeren langs skogsstien, så veien forbi Mariakirkeruinene til Sander Gård, og så skogsstien på østsiden av vannet til Oset. Som et turtips, en fin tur, også flott som en joggetur, men ikke planen idag.

Fra Grinda mot Langmyr.

Langmyr.

Hadde egentlig, siden man må tenke nærområde, tenkt meg til Dausjøberget. Fint utgangspunkt å gå til for lunsj, det var planen ihvertfall. Så legge ruten i litt videre buer utenom vannet. Det er nok en nydelig dag, det har vært mange av dem i det siste. Med tanke på hvor mye man egentlig oppfordres til å holde seg hjemme, så hadde det nesten vært bedre med dårligere vær. Så ville det ikke føltes så kjipt å måtte sitte inne og se ut på det pene været, men det er akkurat det det er, pent vær. På den andre siden, kanskje det fine været hjelper til med å holde humøret oppe og, ikke gjøre stemningen enda tristere enn den er.

Kollbakkene på Jøssingkollen.

På stien opp mot Ullevålseter fra Nordseter.

Ved Grinda der det går en sti og skiløype mot Langmyr møter jeg på en tidligere kollega, der i huset går det litt i brakkesyke, så man må ut. Fortsatt ganske så hardt underlag, da kulden ikke helt har sluppet taket ennå, så det går fint å gå på skiløyper uten ski på beina. Det er folk ute, men man får gå relativt uforstyrret på stiene. Som dere skjønner så går jeg da litt ovenfor skogsstien langsmed Maridalsvannet, og kommer innpå Ankerveien, som jeg følger til rett ved Nordseter. Her tar jeg blåstien opp mot Ullevålseter, får gå helt usjenert og uforstyrret oppover.

Fra skogen opp mot Ullevålseter.

Opp mot Båhushøgda.

Med alt som skjer ute i verden og her hjemme, samt restriksjonene som er pålagt befolkningen, så må det sies at bare det å komme seg ut i fri luft og natur føles fantastisk. Litt fri fra den overvelmende nyhetsmassen om coronaviruset som stappes ned i halsen på en. Det er viktig å få informasjon ut til folket, men i jakten på nesten det sensasjonelle i det her, så blir det litt for mye. En føler litt at det viktigste drukner litt. Et utall av eksperter, reelle og selvoppnevnte, innen alle mulige slags felt mellom himmel og jord, som uttaler seg. Og igjen sitter en befolkning, som føler litt ekstra på hva som skjer med kroppen, er jeg litt tungpustet nå??, naturlig nok. Mye uvisshet. Godt å få en pause fra det, men ikke glemme det.

Utsikt mot Skjennungsåsen med Ullevålseter nedenfor fra Båhushøgda.

Lesestoff på tur, når en ikke kan ut å reise får en reise gjennom en annens beretning istedet, fint å lese om en reise gjennom Cevennene i Robert Louis Stevensons fotspor (bok av Alexander Leborg), selv her fra Båhushøgda.

Fra demningen sør i Skjærsjøen tar jeg av på en skogsbilvei opp i lia, her dukker det opp folk. Det er skremmende å se animasjonene for hvordan coronaviruset sprer seg fra menneske til menneske, men det ville vært artig å få sett en animasjon med hvordan menneskene nå sprer seg fra byen og opp i marka. Fra blåstien jeg kommer innpå tar jeg av og beveger meg igjen over på skiløypene. Skiløyper kan være fine å følge de og, selv uten snø, men av og til har de jo en tendens til å gå rett over ett vann eller en veldig bløt myr.

Utsikt fra Båhushøgda.

Båhushøgda.

Jeg kommer meg på på Båhushøgda og skrentene med utsikt der oppe. Her har jeg vært før, men det har aldri vært noe utsiktsvær da som jeg kan huske. Det er jo så fint vær og god utsikt at jeg bestemmer meg for å sette meg ned her. Stille og ingen andre (inntil jeg får øyne på et annet eldre par lengre borte litt senere). Solen varmer faktisk litt nå, lettere påskestemning. Så begynner det å snø...forresten det er faktisk hagl, men det passerer fort. Blir sittende en god stund. Leser om en vandring gjennom Cevennene uten esel. Om man ikke kan reise ut å gå på lengre vandreturer selv, får en reise gjennom andres ord. For øvrig har jeg nok av minner selv, fra mine egne langvandringer.

Fagervann.

Klopp på vei ned fra Fagervann.

Artig å gå over toppen, hvor vegetasjonen ikke er så tett og det er mer åpent. Ligger mer snø på toppen, blanding av våt og hard snø. Etter litt kryss og tvers kommer jeg til Fagervann, hadde bare tenkt å gå innom sørenden av vannet, men blir til at jeg går rundt. Fagervann er et nydelig vann, men det er enkelt å komme til, så det kan ofte være en del folk her. Idag er det stappfullt. Hengekøyer og telt i alle regnbuens farger rundt vannet. Mer alarmerende er gruppene med folk som sitter samlet tett i tett, enkelte opp til 8-10 personer i dem. Så mye for social distancing.

Utsikt over Maridalsvannet og mot Oslo.

Maridalen Kirke.

Istedet for å ta blåstien ned til Maridalen Skole, tar jeg den umerkete stien som går nesten parallelt, men mer til vest for blåstien. Begge stiene er hyggelige, men det er fint mer variasjon. Et stort hogstfelt passeres, alt ser rasert ut, men det gir faktisk en flott utsikt over Maridalsvannet med Oslo i bakgrunnen.

Å se seg tilbake, mot Sander Gård.

Skyggekjegle.

Fra Maridalen Skole venter det en vei. Og herfra tar jeg den vanlige ruten skissert ovenfor. Tiden har løpt, det ble Båhushøgda istedet for Dausjøberget. Stopper bare for en kort liten pause på en av knausene som ser ut over Maridalsvannet. Hjem går det fra Brekke opp til Grinda og ned Havnabakken. Tåsen og så hjem til døren igjen. Ble en fin tur idag og.

Maridalsvannet.

Det lir mot kvelden når jeg går ned Havnabakken.

Vandring i coronaens tid (tur #4): På nye og gamle stier i Lillomarka

En får kanskje testet ut kreativiten sin i disse dager, når det gjelder å finne turer å gå. Samt finne ruter å komme seg til marka, uten å gå de samme rutene som før. Etter litt pludring i hjernen mens man ser på et kart og håper at løsningen skal finne seg selv på nevnte kart, ender jeg til slutt på Lillomarka. Selv om det jo stort sett egentlig er bare Nordmarka og Lillomarka jeg har en mulighet til å nå.

Langs Akerselva mot Oset.

Liten, sjenert og umerket sti mot Store Gryta.

Prøver å alternere hvilken vei jeg går, så nå blir det Maridalsveien opp, men fra den kan jeg se at det er få folk som går langs Akerselva. Jeg kunne nok ha gått der nå, sannsynligvis er jeg såpass tidlig ute at de store folkemengdene ennå ikke har kommet.

Store Gryta, folk langs vannet, folk på vannet.

På ny sti for undertegnede opp Grytedalen.

Et sted i Grytedalen.

Været er mer tilbaketrukket idag, slørete, delvis glemt av påskeværet igår. Spent da på om det er like mange ute idag som det var igår. Før har jeg alltid forsvunnet videre oppover fra Store Gryta og ville lengre opp i Lillomarka, men siden det nære nå har blitt litt det fjerne, tar jeg idag turen og stien som går langs sørsiden av vannet.

Vandring på ny og ukjent sti med skogene i Lillomarka som utsikt.

Grytlihøgda, bak meg var det bålrøyk fra alle kanter omtrent.

Det islagte vannet er fint det, men det er stien etterpå som fanger oppmerksomheten min, opp langs Grytedalen. Den bukter seg usjenert opp mellom bjørketrær og langs åskammen med utsikt mot skogene ovenfor. Det er stemmer som kommer ovenfra. På toppen av Grytlihøgda er det folk, ikke så få heller. Bålrøyk bukter seg ut fra toppen av kollen. En relativ stor gruppe med fluktstoler og noen andre ikke så langt unna. Grytlihøgda er jo relativt bynært, spesielt med tanke på transportasjon, så det er ikke så vanskelig å forstå at folk finner veien hit. Fin liten kolle det her.

Klopp i Trangdalen.

Brutt utsikt, men utsikt like fullt. Oslofjorden og Maridalsvannet kan sees.

Lunsj med litt utsikt, samt en kopp med god varm te.

Nedenfor Grytlihøgda dukker blåstien opp, kommer opp fra Sandemosen og tar meg med videre innover i Lillomarka. Å møte andre folk på stiene er mer komplisert nå. Hold avstand, gå utenom hverandre, som av og til fører en uti kratt og ulendt terreng for å komme rundt. Forlater blåstien og tar rødstien istedet oppe på toppen av høgda, trenger ikke ski, selv om skiløype-merkene følges. Hard snø å gå på. Finner en glenne i terrenget, med brutt utsikt ned mot Maridalsvannet og Oslo med sin fjord. Fint sted for lunsj.

Utsikt østover ovenfor Lilloseter.

Myr nær Setertjern.

Hadde ikke tenkt å gå lange turen idag, men det ble en lengre tur likevel. Fra mitt lille brutte utsiktspunkt krysser jeg blåstier, skiløyper og utenom stier ned til Lilloseter. Folk her og, men egentlig ikke noe mer enn det vanligvis er, så er heller ikke været like flott som igår. Ned Bispedalen og blåstien mot Evensetermyra. Nå utgår bussen ned fra Solemskogen, så da velger jeg å ta skiløypene ned mot Store Gryta og Monsetangen istedet. Fortsatt hardt, delvis fryst, underlag, så greit å gå ned den trange dalen som leder nedover, men noe glatt.

På skiløypa fra Setertjern ned mot Store Gryta og Monsetangen.

Til fots i skiløypa uten snø.

På toppen av den skjulte kollen ovenfor Monsetangen.

Med unntak av en liten ekskursjon opp til den lille skjulte kollen ovenfor Monsetangen, med restene av hus på og et yndet sted for bålgrilling og drikking av øl etter restene å lese, går ferden hjemover igjen. Samme rute som jeg tok opp. Fin tur igjen. En litt tur på måfå her og der, men artig, fikk gått noen stier jeg ennå ikke hadde kunne krysset av.

Fra Oset ned mot Stilla med Akerselva.