Vandring i coronaens tid (tur #7): Til et ikke navngitt tjern og en retur over Helvete

Et tips som jeg kan gi om dagen, er at hvis du er på utkikk etter et sted å være alene i marka på nå i disse tider, så er det to ting du burde gjøre. Det første er å unngå å gå til stedene du har søkt opp om såkalte gode turtips i nærheten. På steder som Vettakollen, Fagervann, Øyungen, Barlindåsen med mere er du garantert å møte folk, det er ingen hemmeligheter med disse stedene, de er godt kjent. Av forståelige grunner og. For de er gode turtips, kanskje bare ikke disse dager. For det andre, finn deg et kart og pek deg ut et sted som du ikke finner i de turtipsene du har søkt opp, tenk så igjen litt kritisk på hva du peker deg ut.

Nye stier og ruter dukker opp når man utforsker nærområdene mer enn vanlig, her ved Korsvolltoppen ovenfor Havnabakken.

Oslo fra Korsvolltoppen.

Begynner å bli vant med å gå rett fra døren hjemme nå, samt å prøve å finne litt andre veier å gå til utgangsportene til marka for å få litt variasjon. Da finner man ofte nye steder, veier og stier. Som når jeg tar veien rundt istedet for opp Havnabakken, hvor jeg kommer over en liten sti som leder opp til den lille kollen rett ovenfor Havnabakken. Korsvolltoppen som jeg lærte meg i etterkant at den heter. Faktisk litt utsikt over Oslo her også. Nærområdene utforskes plutselig litt nøyere nå. Artig.

På umerkete stier gjennom Skjervenmarka.

Trehimmel og trekkfugler.

Grinda, et kjent sted nå, leder meg inn i marka på en blanding av kjente og ukjente stier. Jeg forlater etterhvert stiene med et blått eller rødt merke ved siden av og går på stier uten merke, ikke merkevare med andre ord. Stiene er der de, trenger ikke lete etter dem, men det er mindre folk som går på dem, da de fleste jo liker merkevare.

På dyretråkk gjennom skogen.

Himmel over marka.

Stiene tar meg inn i Skjervenmarka, nedenfor Skjervenåsen. Etter å ha krysset blåstien opp fra Nordseter, hvor jeg kunne se spøkelset av meg selv fra forrige lørdag passere, bytter jeg ut stien med dyretråkk. Retningene jeg tar blir mer sporadiske, sporene jeg følger blir diffuse av og til, men hvor jeg går mot holdes relativt stabilt.

En liten bekk.

Stående på toppen av en liten kolle, nedenfor ligger tjernet jeg har sett meg ut å gå til.

Skjærsjødammen opp til Kamphaug er som før den, men nå er ikke snøen som lå der sist der lengre. Det er et sted oppe i lia her jeg har sett meg ut, for å komme meg dit går jeg på en blanding av blåsti, skogsbilvei, umerket sti og tråkk, og rett i naturen. Jeg finner det lille tjernet, som jeg ikke skal oppgi navnet på her, lar det kanskje være en slags gjettelek. Her er jeg helt i fred, men må lirke meg litt pass langs vannet for å kunne sitte med solen i ansiktet. Eneste jeg hører er trekkfuglene som flyr høyt over.

Jeg gikk meg over sjø og land og fant meg et lite vand.

Koppen er alltid med, og den er fylt med te.

Ferden videre går utenom sti gjennom skog og mark, på våt og hard snø, over relativt åpne koller. Når blåstien igjen ligger trygt under føttene har jeg kommet meg ned til der den krysser over skogsbilveien mot Bjørnholt ved Bjørnsjohelvete. Og de som vet hvilken skjult perle som ligger i nærheten, vet hvor jeg er på vei til.

Uten sti over myr.

Trekkfugler.

Hengebroen over Bjørnsjøhelvete er en godt kjent hemmelighet. Jeg har skrevet om den tidligere og, og vært der flere ganger etter den gangen og. En familie er der nå, har syklet opp. Den henger fortsatt oppe, selv om den jo ikke skal være vedlikeholdt. Det er like artig å gå over broen og stirre ned i elven som farer forbi ett stykke under.

Bakom ligger Fagervann et sted.

En retur til hengebroen over Bjørnsjøhelvete.

På den andre siden venter krattet, for å si det sånn, og snøen. Spor i snøen, men vi tar litt hver vår vei til den lille umerkete stien som følger Holsledningen i retning Aurtjern. Grei utsikt fra det høyeste punktet stien går over, selv om en gjerne skulle ha kunne tatt bort ledningene og mastene fra synet. Stått en del ganger her på ski og, skiløypa går rett ved. Når den lille sjenerte stien beveger seg inn i et område hvor det har vært skogsdrift, beveger jeg meg over på skiløypa.

På hengebroa.

Et tilbakeblikk mot hengebrua før en forlater den.

Hopp over litt tid og jeg går langs Store Åklungen. Telt og bål ved sidene av vannet, det er et fint sted for det, men for meg blir det for nært Oslo. Skiløyper igjen ned til Svartkulp og så er det by og repriser fra Sognsvann og hjem igjen.

Vandring ned ikke så langt unna der skiløypene går, under Holsledningen, med Skjærsjøen i sikte.

Lys i skogen.

Kom hjem senere enn antatt, men det irriterer jeg meg lite over etter en ny flott tur i marka.

Der skiløypa og blåstien går ved Auretjern.

Svartkulp.