Vandring i coronaens tid (tur #9): Grytlihøgda og Granberget

For denne turen satte jeg som mål å gå til Granberget og finne meg ett sted i ro og fred alene der. Granberget er en av disse små unnselige kollene i marka som vies lite oppmerksomhet, for min del bare passert forbi i et flytende øyeblikk enten på ski eller til fots. Ett merkelig resultat av denne merkverdige tiden vi lever i nå er at det nettopp er disse stedene jeg nå setter søkelyset mot.

Over Korsvolltoppen igjen.

Noen har spilt mikado på stien.

En annen ting er jeg vanligvis overlater denne 'utforsker'-trangen til steder lengre inne i marka (det være seg Nordmarka, Lillomarka, Krokskogen, osv), men nå som turen må gå fra døren hjemmefra, blir det til at også de nærliggende stedene dukker opp i radaren. Det har ført til noen positive overraskelser det før, så det er ikke en dårlig ting. Inne på tanken, så legger jeg turen over Kampen.

Opp mot Kampen.

Maridalsvannet fra Kampen.

Kampen byr på en fin liten klatring opp og en fin liten utsikt over Maridalsvannet mot Hammeren fra et punkt på toppen. Ned gjennom skogen kommer jeg til Lille Gryta, hvor det er folkerikt og fargerikt. Enkelte steder i marka har alltid vært følt litt som campingplasser, i disse dager øker nok antallet av disse. Lille Gryta er et trivelig lite tjern det, så det er jo ikke akkurat uforståelig.

Opp mot Grytlihøgda fra Lille Gryta.

Over Grytlihøgda.

Grytlihøgda ligger ikke langt unna. Ingen merkede stier som leder opp til toppen av åsen, men det er ikke så vanskelig å finne en sti som gjør det. Nydelig terreng når skogen tynnes litt ut, med spede bjørketrær rundt. Grupper med folk sittende rundt. Terrenget gjør et lite søkk på vei oppover, før den øverste delen av Grytlihøgda baner vei for gran og furu spredt over runde svaberg. Færre her, så istedet for å fortsette videre mot Granberget bestemmer jeg meg for å sette meg ned her.

Grytlihøgda.

Lunsj i solen på Grytlihøgda.

Det kommer noen flere andre, men de er stille, rolige og lager ikke mye lyd. Å være ute i skogen er for meg også det å få fri fra lydene som vanligvis omgir meg. Det er en annen grunn til at jeg prøver å unngå stedene med flest folk, det blir gjerne mer lyd der da. Når jeg gikk forbi Fagervann for litt siden, var det bare for mange folk og for mye lyd, spesielt når det er enkelte som insisterer på å spille høy musikk i tillegg. Kall meg gjerne gammeldags.

Grå trær midt blant de grønne.

Av mangel på bedre navn, Nordre Grytlihøgda.

Blir på min lille plass på Grytlihøgda i godt og vel en og en halv time. Sitter i solsteken på en litt skjermet plass nedenfor toppen. Slapper av, leser bok og spiser lunsj. Stort sett stille, innimellom høres det stemmer fra her og der.

Den gale veien opp...

Granberget.

Av mangel på et bedre navn kaller jeg kollen nord for der blåstien krysser Grytlihøgda for Nordre Grytlihøgda. Her går det ingen sti, merket eller umerket, nå bare føttene mine over skogbunnen. Jeg går omtrent i rett linje mot Granberget. Det fører til en nedstigning gjennom snø, nok en blanding mellom hard og bløt snø. Opp mot Granberget tar jeg den gale veien opp, ved å klatre eller klyve opp en bratt side i ulendt terreng. Rett etterpå krysser blåstien og skiløypa føttene mine.

Oslo fra Granberget.

Sollys på skogsbunnen.

Fra toppen av Granberget er det ikke mye utsikt å spore, men går man litt til kantene av berget dukker den opp. Og der i horisonten lyser det fra Oslofjorden bakom de byggene man kan se av Oslo. Tenker jo tanker om at jeg kanskje burde ha gått hit istedet, men tror solen fortsatt ikke lå rett på himmelen. Det får bli en annen gang.

Granberget, med furu.

Karussputten.

Hjemover igjen er det ikke så mye å skrive om. Følger blåstien ned forbi Fugleleiken og til skogsbilveien som kommer fra Sandermosen. Mer og mer folk jo nærmere byen. Tilbake over Grinda og Tåsen. Langfredag, men ikke ikke en like lang tur som igår på Skjærtorsdag. Fortsatt så kan jeg ikke si at jeg har noen stor påske-følelse derimot, til tross for en ny fin tur i solen.

Treskygger, på stien som går utenom Monsetangen.

Søndre Småvann.