Finnerudhøgda, Stubberudseterkollen, Øyvannet

Så var det på'n igjen, stakkars føtter. Idag har jeg satt meg fore å utforske åsene og kollene ovenfor Finnerud, nærmere bestemt Finnerudhøgda og Stubberudseterkollen. Problemet for føttene mine? Det er et stykke å gå dit når en må gå hjemmefra. For å komme meg dit fra Sagene har jeg denne gangen valgt å returnere til Rikshospitalet og komme meg til utkanten av marka derfra.

Påskeharen har vært på besøk (forrige gang jeg gikk forbi hang bare koppen her).

På vei opp Skådalen.

Opp Skådalen langs bratte klipper og steile kanter.

På Vettakollen regner jeg med at det vil være folksomt, jeg tar turen forbi nedenfor istedet, ned gjennom skogen og så opp Skådalen. Det er en fin tur, som tar deg ned i mørket for så å bringe deg opp i lyset igjen, til der kjerreveien går langs steile klipper på den ene siden og bratte skrenter på den andre. Videre går det forbi Tryvann og fram til Nordmarkskapellet på en miks av skogsbilvei, sti, skiløyper og skau.

Tryvann.

Ett tre som har fått smaken på sopp...

Jeg tar eventyrskogen ned til Setertjern, hvor det er for tidlig for en dukkert. Forbi Svartor og så er jeg ved Finnerud, hvor det er folk som soler seg i husveggene. Markastua holder åpent, en og en inn om gangen. Jeg er tørst, så det passer meg bra. Tar meg en eplemost og slenger med en sjokoladebolle/kule fordi den så så fristende ut.

Setertjern, for tidlig for en dukkert.

Ned mot Svartor.

Og der satt hun ved Svartor.

Ovenfor Finnerud ligger høgda med samme navn. Stien opp dit starter fra et stykke lengre ned mot Sørkedalen igjen, så jeg 'jukser' litt og går rett opp i lia ovenfor markastua. Kronglete i starten bare, så blir det bedre når jeg er lengre oppe. Etter vandring på skogbunn finner jeg stien som snor seg oppover på toppen. Småtrivelig terreng med litt brutt utsikt mot Sørkedalen innimellom, men det er noen fine sitteplasser på veien. Stien blir borte innimellom, der snøen fortsatt ligger og klamrer seg fast til livet, men noen har gått her før.

Sti over Finnerudhøgda.

Utsikt fra Finnerudhøgda.

Stubberudseterkollen ligger rett bortenfor Finnerudhøgda, innimellom finner du Tømmermyra, nå som et lite snølagt tjern. Lette fotspor krysser over snøen. Bare en kort tur gjennom trær og busker så kommer jeg inn på stien som går opp til toppen av kollen, stien er så markant og tydelig at det tilsier at dette er en topp som ser en god del besøk i løpet av et år.

Tømmermyra.

Stubberudseterkollen.

Utsikten fra Stubberudseterkollen.

Og selv om toppen ikke er så stor, er det ikke vanskelig å forestille seg at det kan være en popular plass. Ikke bare på grunn av de seks personene som allerede befinner seg der, men også da det er en relativ åpen topp med spredte trær. Nesten en litt sånn følelse av å være en skjult seter-eng. Hadde stoppet og tatt lunsjpausen min her, hadde jeg vært alene.

Øyvannet.

Myr ved Øyvannet.

Så kommer snøen, i mengder. Ikke fra oven, men nedefra. Stort sett god og hard å gå på, men den har noen forræderiske svakheter underveis også, samt deler med speilblanke overflater. Våtere blir det nede på skiløypa og enda mer forræderisk når jeg trer av fra den og går gjennom skogen mot Øyvannet istedet.

Fargerik mose.

Sulutjern.

Folk ved Øyvannet og, det hadde jeg ventet meg, et enkelt vann å komme seg til fra Sørkedalen, men stort nok til at man kan finne seg en relativ beskjeden plass for seg selv. Potene ble våte i snøen, så i solskinnet ved Øyvannet må jeg tørke både sko og sokker. Det inntas lunsj, koppen fylles med varm te og solen prøver å farge huden rød. Blir ved vannet en stund, før jeg noe motvillig må se tiden pakke sammen sekken og gå videre.

Mønster i en bekk.

Opp mot Vindernhøgda.

Hjemover vingler jeg mellom å gå over Glåmene og Appelsinhaugen, eller å gå over Vindernhøgda. Var jo over Glåmene i Påsken, så valget faller på Vindernhøgda. Kan fortsatt se skisporene i snøen som går på Deledalsveien, men ingen milslukere å se. Fortsatt ligger det snø på stien opp mot Vindernhøgda, litt over en måned siden jeg gikk her sist (på den første turen min under coronasituasjonen). Over de fine og runde kollene på toppen er snøen omtrent borte.

Vindernhøgda.

På stien fra Lørenseter til Auretjern.

Slutten på en ny, lang og fin tur går forbi Ullevålseter og ned til Sognsvann på vestsiden, så ned mot Gaustad og Rikshospitalet, men jeg kutter av og går gjennom kolonihagene. Den harde asfalten minner meg på at føttene er litt slitne nå, så etter å ha stampet i vei ned mot Tåsen og så Sagene er jeg glad for å komme hjem.

Rådyr, som lurer på hvem denne vandreren er.