Opplyst skogbunn, på vei fra Elnes og opp mot Elvannet på skogsbilvei.
På skogsbilveien opp mot Elvannet.
Navnene på disse er Storhaugen, Lønlihøgda, Barlindhøgda, Falkeberget og Hakklomana. Dette er nydelige åser og koller med lyng, myr, knauser og furu i et kupert terreng på toppen. Flere av disse har åpne og trivelige partier med utsikt, både ubrutt og brutt. Mellom disse er det av og til ulendt og delvis kronglete, kanskje til og med litt kranglete.
Elvannet.
Utsikt fra hogstfelt på nordøst-siden av Storhaugen.
Turen min starter fra Hakadal Stasjon, jeg hadde tatt sjansen på å ta toget. En kan si at jeg har lettet litt på mine egne restriksjoner, men til gjengjeld gikk jeg hjemmefra og opp til Kjelsås Stasjon, hvor jeg tok toget fra. Det var ikke mange på toget og god avstand kunne holdes. Hadde det ikke vært tilfelle, ville jeg ha måtte se meg om etter alternative turer. For forandringens skyld velger jeg å gå om Elnes og derfra på skogsbilveiene opp til Elvannet, men har du ikke gått her før er turen om Loppetjernet og Elvannet mye finere. Fra Elvannet fulgte jeg blåstien opp til Kroksund, hvor det var stille og fredelig. Har ikke møtt mange på min tur, bare sett en enslig telter ved Elvannet.
Terreng på Storhaugen.
Utsikt mot Hakkloa og Sandungene igjen lengre bak.
De som studerer kartet over området, vil se at det er få, om noen stier å finne. Med andre ord er man overlatt litt til seg selv (men det finnes muligens noen gps-spor eller apper som har kart og stier man kan følge). Først ut på ruten er Storhaugen. For å komme meg dit starter jeg fra stien som går i retning Hakkloa, det er lite annet å gjøre for å komme seg opp enn å gå opp i det ulendte terrenget som leder opp mot toppen. Dette er på nordsiden av åsen, så her ligger det fortsatt snø.
Sør på Storhaugen, Trehørningen skimtes til venstre og Helgeren skimtes til høyre.
Myr mellom Lønlihøgda og Barlindhøgda.
Toppen av Storhaugen ligger på rundt 520moh. På den nordvestlige delen ligger det fortsatt en del snø, pakket inn i søkkene mellom knausene. Ikke helt åpent, men vidt nok til å tydelig kunne se Hakkloa og åsene bakover. Lengre bak kan man skimte Store Sandungen, det er fortsatt is på vannet. Lengre nede på åsen finner man det gamle trigonometri-tårnet falt sammen, bortenfor er det noen knauser med god utsikt mot sørøst og Trehørningen. Mot sør kan man se Helgeren.
Barlindhøgda terreng.
Lyng og furu terreng, Barlindhøgda.
For å komme over til Lønlihøgda gjelder det å holde konturene. Jeg havner litt lengre sør på Storhaugen før jeg beveger meg over mot Lønlihøgda, og blir belønnet med en tur ned og opp gjennom veldig ulendt terreng og tett vegetasjon. Den litt mer tette vegetasjonen holder seg på toppen av Lønlihøgda. Denne åsen er mer bortgjemt og kanskje bortglemt, da det er mindre åpent terreng her, med bare brutte utsiktspunkter. Åsen strekker seg videre mot sør fra der jeg fortsetter videre, forblir stort sett uberørt, så om åsen har noe mer å by kan jeg ikke fortelle om denne gang.
Lyng, furu og stein.
Pizzalunsj med utsikt mot Hakkloa.
Mellom Lønlihøgda og Barlindhøgda er det lettere å komme over, men til gjengjeld er terrenget noe våtere, preget av myr. Selve toppen av Barlindhøgda, på 524moh, ligger med en krone av trær, men på den nordvestlige og vestlige siden av åsen er det et fint åpent lyngterreng blant heller av stein. Lyngen er rødbrun, nesten med en overvekt av rød.
Utsikt mot Hakkloa og gårdene.
Underveis i trivelig terreng.
Terrenget blir herfra enklere å bevege seg i, selv om det er kupert. Det er også enklere å holde høyden her, og da slipper man det mer ulendte terrenget som kjennetegner sidene til åsene. Landskapet er nydelig, med spredte furuer og svaberg. Følger man konturene kommer man nærmere Hakkloa. På toppen av en ikke navngitt kolle finner jeg et passende sted for lunsj. Fra plassen er det fin utsikt ned mot vannet og over mot Skysskafferodden på den andre siden. Stillhet, bare avbrutt av lyden av bølgene som slår mot breddene nedenfra, og av og til fra syklistene jeg kan se passere på veien ved siden av Hakkloa.
En liten putt før Hakklomana.
Fortsatt en liten putt før Hakklomana.
I serien av flott terreng passerer man over Falkeberget (461moh), ved siden av Fjelaleiken-myren og videre mot Hakklomana. Kronglete furuer tøyer og vrir på seg ved siden av. Her finnes det antydninger til stier, men det kan likefullt være dyretråkk. Jeg dras hit og dit av nysgjerrigheten min, langt unna å gå i rette streker.
Hakklomana, siste ås ut.
På Hakklomana.
Hakklomana er siste kolle eller ås ut, på 458moh, denne er nesten formet som en oppned y. Furuer og runde svaberg med utsikt mot Bjørnsjøen. Det er en nydelig kolle. Også her har det gamle trigonometri-tårnet rast sammen. Her finner jeg og den gamle gammen som har ligget her i mange år, men nå er det lenge siden den har sett sine beste dager. Taket holder på å falle sammen, men det holder fortsatt stand, såvidt. På gulvet er det bare rot. I boken til Helge Haakenstad kan man se hvordan den så ut før, nå er det et heller sørgelig syn.
Gammen på Hakklomana.
Inne i gammen.
Jeg følger den andre grenen av den omvendte y-en nedover, på den siden får jeg fin utsikt mot Helgeren. Terrenget blir brattere og mer ulendt på veien ned, men det er spor av en sti her. Vag. Før den forsvinner. Når man er nede skal man treffe på blåstien som kommer fra Sølvvika og går mot Fortjern.
På den ene 'armen' til Hakklomana, seende over mot den andre 'armen'.
Utsikt mot Helgeren.
Dette er en utrolig flott tur hvis man er på jakt etter å gå utenom stiene, både de merkete og de umerkete. Klarer man å holde konturene sånn noenlunde er terrenget godt å gå i, men blir tyngre utenom. Hjemturen går over Middagsdalen, på skogsbilveien mot Hammeren og så på sti forbi Svenskemuren til Grinda, hvor det er reprise forbi Havnabakken, Tåsen og hjem. Sent, men veldig godt.
Fortjernsbråten.
Trompetlav, men dårlig med fanfarer for meg.
Svenskemuren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar