The Pennine Way - en vandring på Englands ryggrad

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren.

Ved starten av The Pennine Way i Edale.

Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden.

Kinder Scout.

The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet.

Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill.

Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. De to andre nasjonalparkene er Yorkshire Dales og Northumberland, i tillegg går The Pennine Way gjennom North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield.

Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge.

Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene.

The Pennine Way skilt ovenfor Lothersdale.

På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet.

Gordale Scar, her går man inn mens mellomrommet mellom klippesidene blir smalere og smalere, for å komme hit må man gå litt utenfor ruten i nærheten av Malham (anbefales).

The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven.

På toppen av Malham Cove.

Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom.

Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen.

Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene.

Vandring forbi øde gårder på The Pennine Way, her ved Ling Gill.

Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de ikke finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge.

På vei ned fra Great Shunner Fell.

Over Kisdon.

Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen.

High Force.

En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder.

High Cup of tea Nick.

Langs High Cup Nick om morgenen.

På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene.

På toppen av Cross Fell.

Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden blåser som verst og tåken ligger tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor.

Greg's Hut.

Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne.

Av dyr langs ruten var det disse jeg måtte se meg mest for, okser.

Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det.

Vandring langs Hadrian's Mur der The Pennine Way deler sti med Hadrian's Wall Path.

Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær.

Sau, The Cheviots.

Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på at jeg gikk ruten.

I regnvær ned mot Kirk Yetholm.

For en dag-for-dag beretning om vandringen min på The Pennine Way, gå til følgende lenke: https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.