Sognsvannbekken.
Opp fra Rikshospitalet.
Jeg ser på kartet, speider meg om, etter nye steder, nye innfallsvinkler inn i marka. Lander på Rikshospitalet (eller Riskhospitalet som noen kaller det), går en fin liten lunge derfra og opp i marka, pakket inn mellom hus, ikke så avskrekkende langt å gå dit hjemmefra heller. Stien jeg følger leder meg til Båntjern, artig å se hvor mye nærmere bebygning det tjernet egentlig er, enn hva man tror når man kommer dit fra Sognsvann (man vet, men tenker ikke så mye over det når man ikke ser husene).
Båntjern.
Ved fossen ovenfor Båntjern.
For å komme meg til Sommerglåmene fra Båntjern, går jeg opp Vettakollen, men ikke på blåstien til det fine utsiktspunktet, men tar den gamle skiløypa opp gjennom skogen. Få folk der, men mellom Rishøgda og Skjennungen over Frønsvollsåsen er det en god del. Blankvannsbråten og så på sykkel-trillestien til Kobberhaughytta. Følger så skisporene oppover lia.
Tryvannsmasten over Fuglemyra.
Over Frønsvollsåsen, her ser jeg ned på der skiløypa går mot Frønsvollmyrene.
Glåmene er en av de triveligste områdene å gli over på ski når vinteren henger som tyngst over landskapet, når trærne bøyer seg av vekten av snøen på greinene. Snøen har for lengst falt av trærne nå. Restene av vinteren er derimot fortsatt å finne på bakken. Går trygt over isen der skiløypa passerer Glåmputten. På Sommerglåmene er det nå bare et skiføre for de aller største entusiastene, et sånt føre man liker å møte på når man er ute på vårskiløping. Man kommer seg videre med litt kreativ skigåing, men det er fortsatt snø og is på bakken. Mest is.
Ved Lortkulp.
Talkin' to me?
Nydelig er det her, med sitt åpne myrlandskap og litt avstand mellom trærne, men vinden har fått grep i luften og det er litt surt. Værmeldingen har ikke vært helt pålitelig heller, var meldt mer blå himmel, nå driver skyene over. Så da går det fra varmt når solen titter fram, til surt når den forsvinner igjen. Utenom vinden hadde det vært helt stille her, men lyden av vinden sjenerer meg igrunn ikke. Jeg kan høre og se to stykker som beveger seg mellom trærne på blåstien lengre bortenfor (jeg går ut i fra at det er blåstien de følger), ellers er det ingen andre.
Glåmputten.
Sommerglåmene, skiløypene på vei til å smelte ut i myra, men det går an på et vis få seg en skitur her.
Setter meg sånn at jeg får solen i ansiktet når den er på besøk. Jeg bruker et tre som ryggstøtte, det blir som å sitte i en gyngestol når vinden tar tak, jeg kjenner trestammen rolig gynge frem og tilbake. Ser utover myrene med is på, glad for at jeg ihvertfall fikk en skitur over her denne vinteren.
Lunsjpause i fred og stillhet ved Sommerglåmene.
Sommerglåmene.
Følger skisporene som går forbi Lautås og ned mot Hestemyra nedover igjen. Her blir det våtere, og frosten i bakken har begynt å gi slipp og. Må gå litt på, for å få opp varmen igjen, ble litt kald mot slutten av stunden på Sommerglåmene. Krysser over Hestemyra, bruker restene av skiløypa (bare is igjen), samt noen harde tuster til å komme meg over. Det er bløtt innimellom, føttene får seg noen bad.
På skiløypene ned fra Glåmene nær Lautås.
Hestemyra.
Resten av turen hjemover går forbi Studenterhytta, ned gjennom eventyrskogen, opp til Nordmarkskapellet, forbi hytta som brant ned som nå bygges opp igjen. Forbi nyankomne teltere ved Bjordammen og Tryvann (det lille). Heggeholet og Måneskinnsruta ned til Sognsvann, hvor man plutselig kan høre høy musikk fra Tryvannshøgda. Første som slår meg er at det er russ på ferde, men i etterkant er det vel kanskje snakk om drive-in kinoen vil jeg tro. Labber ned gjennom idrettsplassene og studenbyen. Til Tåsen hvor siste solen speiler seg i nærsenteret. Og jeg er ferdig med turen ikke så langt unna.
Langmyra.
Fin tur var det. Glåmene er en sikker vinner.
Og så var man ute av marka, her ved Tåsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar