torsdag 9. april 2020

Vandring i coronaens tid (tur #8): En tur til Rådalshøgda

Påske. Sol. Appelsiner. Kvikk-lunsj. Snø. Snøskavler. Hvite fjellsider. Solbrent. Ski.

Hjertestein ved Havnabakken, trengs litt det i verden nå.

Nei, det er ikke akkurat slik påsken 2020 har fortonet seg. Min første bypåske, og den føles som alt annet enn påske. Påsken for meg har alltid vært det å samles med familien på familiegården i Seljord, ikke denne gangen. Istedet er man alene i byen. Til og med en omtrent stengt by (nå er jo mye stengt i påsken uansett men). Været har derimot gjort alt det det kan for at det skal føles som denne tiden på året. Det er nydelig ute nå. Og ut på tur vil man.

Sammen med alle de andre i Oslo.

Grinda.

Jeg har satt meg fore å utforske en liten kolle ikke så langt unna Bjørnholt og Kikut. Det blir en lang tur hjemmefra og jeg regner ikke med å være hjemme igjen for sent ut på kvelden. Dropper å telte som jeg kanskje hadde sett for meg for noen uker siden om situasjonen skulle vedvare, nok plass, men føles som at alle skal ut med samme ærend.

Minifoss på vei mot Kamphaug fra Hammeren.

Over Kamphaugåsen.

Det er både folk og spor av folk som er synlige på vei inn i marka. Likevel får jeg gå relativt uforstyrret på stiene, så fort en har kommet seg litt vekk fra den nærmeste bykjernen. Når jeg går fra Hammeren virker det som at de fleste velger å ta skogsbilveien opp. Skal innrømme at jeg liker å gå den veien og, men det er fortsatt triveligere å gå på stiene. Opp fra Hammeren til Kamphaug er jeg omtrent alene på blåstien.

Kvehøgda.

Litt molefonken idag, er vi?

Omtrent en måned siden, i starten av epidemien, gikk jeg også over Kamphaugåsen. Da lå snøen dekkende over stien og landskapet rundt, men god og hard skaresnø å gå på. Nå er mesteparten borte, men det er noe igjen i de nordlige helningene av åsen. Fortsatt hard der solen ennå ikke har fått tak og varmet, bløtere og mer forræderisk lengre ned. Det er en fin tur over, så fort man har kommet seg forbi det store hogstfeltet rett etter Kamphaug.

På vei mot Helgeren, med Helgerenhøgda ovenfor.

Nede i skogen på stien mot Helgeren.

Ved Rottungen er det sol og folk. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gå mot målet mitt via skiløypa som går vest for vannet, til og med gå ned til Bjørnsjøhelvete fra Kamphaug, men jeg skiftet plan. Utsatte hjemkomsten kan en si, gjorde turen lengre. Over Kvehøgda går det en fin sti, spesielt i starten fra der stien går opp i lia ikke langt unna Liggeren. Også her har mesteparten av snøen tatt ferie, men noen hardføre ligger fortsatt igjen. Passerer flere par på vei over, alle ladet med store og tunge ryggsekker.

Helgeren.

Ved Helgeren møter jeg på paret som leier den gamle damvokterboligen, de kan fortelle om en ganske så jevn strøm av folk som dukker opp fra stien. Mens vi står og snakker, dukker de jeg har gått forbi opp og, i tillegg til andre igjen. Er det Helgeren som er magneten for alle? Det blir en hyggelig prat før jeg må fortsette videre.

Myren på toppen av Rådalshøgda.

Pause i solen på Rådalshøgda.

Ovenfor der skiløypa fra Fortjern går i retning Rottungen ligger det en liten kolle, Rådalshøgda. Opp dit går det ingen stier, ihvertfall ikke av merkevaren. Kan følge skiløypa opp et stykke, her ligger det fortsatt snø, men så går jeg opp nordsiden og. Turen opp til toppen går på snø, en fin blanding av hard og rotten snø, som gjør at man ikke vet når foten plutselig forsvinner ned i den, men opp kommer man.

Utsikt fra Rådalshøgda.

På andre siden av myren for der jeg tok lunsjpausen.

På toppen av Rådalshøgda er det et nydelig lite åpent område, dominert av en myr som nå fortsatt holder snø, samt furutrær. Folk har vært her før, avslørt av rester etter bål, men nå får jeg stedet for meg selv. Solen skinner og varmer og det er helt stille. Har dere merket hvor stille det egentlig er? Nå som det knapt er noen fly å se på himmelen og? Man merker kanskje ikke det hvis man går til stedene alle går til, da er det jo et konstant sus fra alle menneskene rundt.

Rådalshøgda.

Etter nesten en nydelig og avslappet en og en halv time på toppen må jeg innse at urviserne på klokken peker hjemover. En kort utsiktstur, før jeg forlater det fine terrenget på toppen og beveger med ulendt ned i lia. Så krysser skisporene skogen og jeg følger dem til Bjørnholt. Usikker på om det var kjørt opp her i år eller ikke. Snø er det på enkelte strekninger her.

I snø opp mot Kobberhaugene.

Utsikt mot Kikut, på vei opp mot Kobberhaugene.

Snø ligger også i åssidene opp mot Kobberhaugene. Fra et utsiktspunkt kan jeg se de røde smilene til hengekøyene rundt Bjørnsjøen. Jeg går over mot Blankvann, med lyder og stemmer fra Kobberhaugtjernet ikke langt unna. Nedenfor Blankvannsbråten har noen satt opp et telt, rett bortenfor har noen andre satt opp et telt rett på stien. Nedenfor Slakteren tar jeg skogsbilveien og gjør mine små observasjoner av folk som er ute på tur. De henger rett ved siden av skogsbilveien, de henger ved Aurtjern.

På rabbene, ned fra Kobberhaugene.

Blåveis.

Videre tar jeg skogsbilveien som går ned til Sognsvann via vestsiden. Ovenfor Vesle Åklungen kan jeg høre et konstant brus av stemmer, når det er utsikt ned mot vannet gjennom trærne, er det fargerikt langs vannkanten. Fint det, selv foretrekker jeg å ligge alene når jeg er på telttur. En god del barnefamilier og høres det ut som, og da er Vesle Åklungen et fint sted å gå til.

Sognsvann.

Ved Sognsvann er det mye stillere enn forventet, kanskje alle har forflyttet seg lengre opp i marka. Faktisk, så blir det nesten stillere jo lengre ned mot byen jeg kommer. Beina er slitne når jeg har asfalten under føttene igjen, skulle gjerne spolt tiden litt fram da. Det ble en lang tur denne Skjærtorsdagen, rundt 11 timer eller så. Godt å komme hjem etter en nydelig påsketur i marka, uten at det helt føltes som påske.

Mens lyset senker seg, på vei hjem, ved Nordberg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg