Pontypool (Bruce McDonald, Canada)
Første film på programmet er i den første bolken, så det blir en relativ tidlig start på dagen. Siden det er en zombie-film jeg har valgt ut, om en noe annerledes enn det man vanligvis forbinder med den sjangeren, regner jeg med å våkne opp av den. Basert på et radiohørespill er Pontypool en zombie-film som foregår i et begrensent område, filmen foregår omtrent i sin helhet på en radiostasjon. Det bidrar også til en mer klaustrofobisk stemning. Vi følger den ikke akkurat ordknappe radioverten Grant Mazzy og de andre ansatte på stasjonen, som aner ugler i mosen etterhvert som meldingene strømmer inn til stasjonen. Ikke lenge befinner de seg beleiret av en zombie-lignende horde.
Filmen er litt stillestående i starten, men den tar seg opp etterhvert som stemningen på stasjonen blir mer og mer klaustrofobisk. I alt en god film som har sine øyeblikk. Utgangspunktet er interessant, om en ganske så usannsynlig på alle måter (men det glemmer man jo fort).
Fra det kalde sør blir overgangen til det 'varme' nord ganske stort, det er varmere i Tromsø enn i Oslo. Snø er det lite av, litt skuffende føler man.
Whisper With The Wind.
Whisper With The Wind (Shahram Alidi, Irak)
Jeg har mange filmer på programmet idag, så det går tett i tett. En meget kort pause og så inn i kinosalen igjen. Denne gang over til en mer seriøs film (som jo det er mest av på festivalen), Whisper Of The Wind er en utpreget symbolsk skildring av kurdernes situasjon i Irak. Den forteller historen om Mam Baldar som i flere år har fungert som en slags budbærer i den kurdiske delen av landet, han tar opp meldingene som skal overleveres på en gammel kassettspiller. Når han blir bedt av en offiser om å ta opp lyden av sin førstefødte må han reise til en avsidesliggende del, som også befinner seg i en urolig sone av landet.
Filmen er vakkert fotografert og inneholder noen virkelig flotte scener. I en av de mest symbolske scenene så presenter regissøren oss for et tre som blir brukt til å henge konfiskerte radioer som er stilt inn til å kunne motta signaler fra de kurdiske opprørernes radiostasjon. I en annen flott scene lar han forskjellige enker liste opp familimedlemmer som har gått bort, for å så plassere hver enkelt sørgende ved siden av hver sin steinhaug.
Men, det er likevel håp i stemmen til en nyfødt.
Av Jord Er Du Kommet (Anand Tucker, England)
Festivalen valgte å sette opp de tre filmene som danner The Yorkshire Ripper trilogien, også kalt Red Riding. Filmene er sagt å kunne sees separat, men jeg fant ut at man nok burde ha sett de to forrige filmene i serien. Av Jord Er Du Kommet, den tredje filmen i trilogien, er en mørk film om forsvinningen til ung jente i Yorkshire-området i England. Når det kommer fram at denne forsvinningen minner fryktlig mye om forsvinningen og drapet av ung jente for mange år siden (dekket i en av de tidligere filmene), begynner detektiv Maurice Jobson å tvile på at de tok rett mann for det drapet. Filmen har en grei oppbygning, men er noe rotete strukturert, ingen dårlig film likevel.
Selv med et tettpakket program er jeg nødt til å legge inn noen pauser. Ofte benytter jeg denne tiden til å få rørt litt på beina og sett litt mer av Tromsø.
Helsinki, Forever.
My Name Is Kahentiiosta (Alanis Obomsawin, Canada)
Men, jeg hadde lagt inn en ganske så lang pause denne gang, så for å korte den inn ordnet jeg meg en billett til denne dokumentaren, som bare varer i en halvtime. My Name Is Kahentiiosta er en film i Obomsawins serie om Oka-krisen, som omhandler Mohawk-indianernes kamp for å opprettholde områder som er hellige for dem i Kanehsatake. Denne dokumentaren handlet om en av deltagerne i demonstrasjonen, som etter å ha blitt arrestert må bli sittende lengre enn resten siden aktor i saken nektet å annerkjennes hennes faktiske Mohawk-navn.
Etter filmen setter jeg kursen mot Perspektivet, et museum som ligger vis-a-vis Verdensteateret (kino i Tromsø), jeg er derimot litt for sein og kommer fem minutter før stengetid. Så da må jeg ta det besøket på et senere tidspunkt.
Helsinki, Forever (Peter Von Bagh, Finland)
Dette er en såkalt bysymfoni og en essayfilm om Helsinki. Filmen presenterer Helsinki (og Finland) gjennom filmklipp og malerier, over bildene forteller tre stemmer poetiske og essayistiske tekster. En god del vakre bilder fra denne kalde hovedstaden til finnene, men likevel blir det noe smått kjedelig over denne filmen. Den er og nok for spesielt interesserte. Kaurismaki var selvsagt representert blant filmklippene. I tillegg savnet jeg også noen filmklipp utenfra, altså ikke laget av noen fra Finland. For slik også kunne presentert byen fra hvordan noen utenfra så byen, et fint eksempel på dette kunne feks vært en scene fra Jim Jarmusch sin Night On Earth sin Helsinki del.
Etter en historisk og filmatisk presentasjon av Helsinki er jeg klar for mat, jeg har en ny lengre pause fram til dagens siste film. Noen øl blir det og tid til.
Disco And Atomic War.
Disco And Atomic War (Jaak Kilmi, Estland & Finland)
Siste film på dagen er også en dokumentar, denne gang et ganske så muntert og humoristisk innblikk i tiden under den kalde krigen. Det er kjent at Sovjetunionen gjorde alt for å stenge all vestlig 'propaganda' og kultur ute, men i Estland siver denne propagandaen igjennom via tv-signaler sendt fra Finland.
Disco And Atomic War er en vittig fremstilling av tiltak og mot-tiltak for å stenge signalene ute. Men estlenderne er kreative på sin side og når de først har fått smak på den såkalte 'propagandaen' fra vesten så har de sine måter å omgå styresmaktenes forsøk på å blokkere.
Den første dagen på festivalen er over, og det er tide å reflektere over hva man har sett over en blanding. På festival-cafeen, Cafe Sånn, erkjenner jeg at jeg er godt fornøyd med filmene jeg har sett så langt. Dagens beste film var nok utvilsomt Whisper With The Wind. Og neste dag er det en ny dag her oppe i det ikke så kalde nord lengre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar