Fish Tank (Andrea Arnold, England)
Første ute er en film fra arbeiderklassen i England, Mia lever sammen med sin mor og lillesøster i ett av slumområdene i England. Livet, som stort sett ikke byr på annet enn skuffelser, fører ofte til en ond spiral hvor man tyr til alkoholen som en løsning på problemene. Mia sin eneste skikkelige glede i livet er å danse, men for å få danse i fred må hun bryte seg inn i en forlatt leilighet i nabolaget. Mangelen på en farsfigur er stor. Men når moren en dag kommer hjem med en ny kjæreste, øyner Mia litt håp om at tingene skal forbedre seg. Det viser seg likevel etterhvert at ting ikke er som de virker som.
Fish Tank er en videreføring av Andrea Arnold sin stil fra Red Road, som ble vist på TIFF 2007, og hun gjør det bedre med denne. Spesielt skuespillet i filmen er veldig godt, fra ukjente Katie Jarvis til Michael Fassbender (som er et navn å merke seg). Filmen er ikke behagelig å se på, men styrer likevel fint unna å benytte seg av de sedvanlige sjokk-scenene. En meget god film.
Symbol.
The Vanished Empire (Karen Shakhnazaarov, Russland)
Jeg får knapt ta en pust ute før jeg beveger meg fra en tung oppvekst i England til det å være student i Sovjetunionen på 70-tallet. Stengt inne bak jernteppet er tilgangen til vestlig kultur liten, likevel dukker det rett og stadig opp mote, bootlegs og stil fra vesten. Sergei bruker dette for alt det er verdt for å imponere jentene og de andre guttene på universitetet. For å få råd til dette selger han de gamle bøkene til sin farfar (som fortsatt lever) til antikvariater.
En film som ikke gjorde det store inntrykket på meg. Den faller og en del sammen på grunn av mangelen på sympati med hovedpersonen, noe som er viktig for en film av denne typen.
Symbol (Hitoshi Matsumoto, Japan)
And now for something completely different, til en film som vanskelig kan beskrives med ord. Vi følger to personer som tilsynelatende har ingenting til felles eller med hverandre å gjøre. Den ene er en wrestler (med det treffende navnet Escargot Man) i Mexico som klargjører seg for en kamp, den andre er en japansk mann som våkner opp i en fargerik pysjamis i et tomt rom. Rommet er hvitt, har ingen synlige dører eller vinduer og det er ikke noe annet i rommet.
Forvirret? Det kommer mer. Fortellingen om wrestleren fortsetter uten nevneverdige øyeblikk, men i rommet med det rare i skjer det ting. For etter hvert kommer det til syne noen rare skikkelser i rommet, og ved å røre disse skjer det ting i rommet. Som oftest ved at en eller annen unyttig ting dukker opp i rommet. Men etter hvert finner han ut at ved å røre en bestemt skikkelse så åpner det seg en dør, problemet? Bare det at han ikke rekker bort til døren før den forsvinner igjen. Bestrebelsene hans for å nå bort til døren er til tider hysterisk morsomme.
Det er først ved slutten at man får se hva de to ganske så forskjellige historiene har med hverandre å gjøre.
Som sagt, det er vanskelig å beskrive denne filmen. Sprøtt og absurd, og til tider veldig morsom. Det er mye morro i et sadistisk rom (for tilskuerne). Som når vår helt endelig finner skikkelsen for å frembringe mat, som er sushi. Men han trenger jo såklart soyasaus til risen og uansett hvor mye han trykker på symbolet (skikkelsen) så kommer det bare mer sushi. Det er, helt til han gir opp og spiser seg mett på sushien, først da kommer soyaflasken.
Jeg fant ut i etterkant at Symbol er laget av samme regissør som Daj-Nipponjin, en film som jeg så på Film Fra Sør festivalen fra et tidligere år. Hadde jeg visst det, hadde jeg visst hva jeg kunne vente meg. Absurd (og sær) japansk komikk på det høyeste.
Kvinner Uten Menn.
I pausen går jeg ned til torget og til snøkinoen de har laget der. På snø-lerretet vises Den Røde Ballongen. Det er lagt ut saccosekker som man kan sitte på. Hver dag er det visninger på snøkinoen, i alt fra visninger for barn (gjensyn med To Gode Naboer blant annet), kortfilmer og til stumfilmkonsert.
Etter pausen tusler jeg opp igjen til Fokus for neste film på programmet, som foregår i et varmere land.
At The End Of Daybreak (Ho Yuhang, Malaysia & Hong Kong & Kina & Sør-Korea)
Men om den foregår i et varmere land så er det en noe kjøligere undertone i filmens handling. Den handler om Tuck Chai som bor alene sammen med sine mor. Han møter en rik ungjente, Ying, som han innleder et forhold til, men når jentas foreldre finner prevensjon på rommet hennes begynner ting å gå litt over styr for han. Foreldrene trur med å anmelde han for voldtekt siden Ying er under den seksuelle lavalderen. De krever en anseelig sum for ikke å anmelde Tuck. Når de etter å ha mottatt pengene fortsatt vil anmelde Tuck, så begynner han å bli desperat.
Denne starter rolig, men blir ganske så mørk etterhvert. På ett eller annet vis minner denne meg om en mørkere utgave av Anh Hung Tran sine filmer (At The Height Of Summer, The Scent Of Green Papaya) og Pen-Ek Ratanaruang. En over middels god film, som blir litt stillestående til tider.
Tid for en lengre pause, jeg inntar en Calexico burger (med nachos, grensesprengende frekk, for tex mex-fetisjister) på Blå Rock til middag. Etterpå møter jeg en venninne av familien som jeg ikke har sett på lenge, som også er på besøk på festivalen.
Valhalla Rising.
Kvinner Uten Menn (Shirin Neshat, Østerrike & Frankrike & Tyskland)
I 1953 ble det gjennomført et statskupp i Iran som danner bakteppet for den islamske revolusjonen i 1979 og da det Iran som vi kjenner idag. Filmen følger fire kvinner i tiden da Mohammad Mossadegh ble avsatt og makten overtatt av Shahen. På forskjellige måter møter de de politiske opptøyene.
Shirin Neshat er en verdenskjent billedkunstner og det gjenspeiles i formen på filmen. Kvinner Uten menn er en veldig symbolladet film. Den er fantastisk fotografert hvor man blir bombardert med vakre bilder. Men på samme tid blir man også stilt ovenfor mange sterke bilder og scener. Noe manglende struktur over fortellingen og til tider litt tung i forståelsen grunnet den tunge symbolske bruken. En bra film, men det visuelle burde være nok til å se denne filmen.
Jeg har en film igjen, og det er en natt-visning. Så før den tid har jeg ledig tid til å innta nok en blanding (nordlendingenes blanding av bayer og øl). Det er hyggelig på festivalen-cafeen så jeg har blitt sittende mye der på kveldene i løpet av festivalen.
Valhalla Rising (Nicolas Winding Refn, England & Danmark)
Nicolas Winding Refn sin versjon av The Lost Vikings (bare ikke med vikinger)? Mads Mikkelsen spiller en enøyd kriger i Skottland som har blitt holdt fanget av diverse høvdinger. Han er en fryktsom kriger og blir brukt til å utkjempe kamper for veddemålets skyld. Men en dag rømmer han, på et sedvanlig blodig vis, hvorpå han møter en gjeng med kristne korsfarere. Han slår følge med dem og sammen setter de seil mot det de tror er det hellige land.
Annerledes. Winding Refn serverer sine blodige scener i sine sedvanlige stilistiske bilder. Fra det tåkelagte skotske høylandet til det såkalte hellige landet. Jeg ble ikke helt klok på denne filmen, men den har sine kvaliteter.
Det ble en lang dag både med tanke på antall filmer og antall timer. Slukner ganske så fort etter endt dag, så liten tid til ettertanke etter siste film. Men Fish Tank står igjen som lørdagens beste film.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar