Katalin Varga (Peter Strickland, Romania & England & Ungarn)
Jeg beveger meg inn fra tåkeheimen i nord til dagens første film, som er Katalin Varga og er en mørk fabel satt i en avsideliggende del av Romania. Katalin blir kastet ut av hjemmet når hennes mann finner ut at han ikke er den ekte faren til deres barn. Under dekke av å skulle besøke bestemoren til sønnen, legger Katalin og sønnen ut på veien. Men det blir fort klart at dette ikke er det ekte målet for reisen, etterhvert blir det mer og mer tydeligere at det er fortidens skygger som skal frem i lyset.
Tarkovskys ånd ligger som en skygge over denne filmen, der Katalin og sønnen beveger seg gjennom det vakre landskapet med hest og kjerre. Likevel oppleves de vakre fjellene og engene som dunkle og mørke, for atmosfæren i filmen er generell mørk. For å fremkalle denne stemningen legges det et dystert lydspor over de ellers så lyse og flotte bildene i filmen. Noe som understreker det ekte målet med reisen.
Katalin Varga.
Fotoet i filmen er fantastisk og er til tider nesten hypnotiserende, godt hjulpet av den dystre musikken som setter tonen for den underliggende historien. Når filmen viser at Katalin blir forfulgt av en bil, gjør den det på en så stilstikker måte at man bare ser lysene på bilen og såvidt ser veien i mørket. Vakkert og mystisk. Festivalens høydepunkt så langt for min del.
Da gjør det ikke noe å komme ut igjen til tåkehavet utenfor, som forøvrig har lettet litt. Jeg har mange filmer på plakaten idag, hele 6 filmer. Men ingen av filmene er lange.
Mitt Liv Med En Idiot (Aleksandr Rogozhkin, Russland)
Så over til noe helt annet. Et intellektuelt par kjeder seg og får den geniale ideen å bytte til seg en idiot for noen vodkaflasker. Problemet oppstår når idioten ikke viser seg å være så sedat som de i utgangspunktet trodde. Snart er de beleiret i sin egen leilighet av idioten, men hvem er egentlig den egentlige idioten?
Denne starter noe rotete og slitsomt, men som når idioten våkner til liv så våkner og filmen til liv. Da kastes vi som tilskuere ut i det glade vannvidd. Til tider rett så absurd og ganske så morsomt. Bare tanken på at man kan skaffe seg en egen idiot er ganske så absurd. En kort film, den varer bare en time, men det kommer filmen til gode. Lengre enn det hadde nok vært i lengste laget.
Hadewijch (Bruno Dumont, Frankrike)
I denne filmen presenteres vi for litt religiøs tåke. Her møter vi Hadewijch som er novise i et kloster. Da hun blir sendt ut til verdenen igjen for å gjøre seg mer kjent med den, føler hun at hun begynner å miste sin gud.
Denne filmen kjøpte jeg ikke, ikke problemstillingen eller historien. På utsiden av klosteret blir Hadewijch kjent med en ung arabisk gutt og hans bror. Med den i utgangspunktet sympatiske broren føler hun at hun kan få snakket med noen om det å miste sin gud. Dette fører etterhvert til at hun reiser til et krigsområde sammen med den eldste broren. Den yngre broren er interessert i Hadewijch, men hun har ingen elsk for annen enn Jesus. Som sagt, så kjøpte jeg ikke denne. Usannsynlig problemstilling, fra tanken om å miste sin gud (men fortsatt være troende kristen), til å reise til et krigsområde, og kulminere i at hun sprenger en bilbombe i Paris som en terrorist.
Hadewijch.
Filmen presenterer også oss for en sidehistorie om en bygningsarbeider på klosteret som er unødvendig. Så ikke det helt store.
Noe skuffet forlater jeg kinosalen. Neste film vises på Hålogaland teater, det betyr at jeg må gå litt. Teateret ligger ikke like nært Fokus som de andre kinobygningene. Jeg har likevel god nok tid til å rekke neste film. Det er nesten mørkt ute nå, så jeg fikk ikke sett solen når den først skulle komme her oppe (men igjen, det fikk ingen).
Beau Travail (Claire Denis, Frankrike)
I en retrospektiv serie viser festivalen flere av filmene til Claire Denis, en fransk filmskaper som er oppvokst i Afrika. Jeg valgte meg ut en av filmene hennes, og dette valget var Beau Travail. Den omhandler en tidligere yrkesmilitær, Galoup, som minnes tilbake til sin tid i fremmedlegionen da han var stasjonert i Afrika. Der hadde han ansvaret for en tropp, hvor alt går bra, inntil en ny soldat ankommer. Den nye soldaten, Sentain, får tidlig respekt i troppen og hos kommandanten. Dette gjør Galoup sjalu, og utvikler et hat mot den nyankomne.
Historien er i utgangspunktet tynn og er ikke i fokus her, det er og lite dialog. Denis legger mer vekt på at bildene og uttrykkene skal formidle meningen. I tillegg viser filmen heller aldri direkte hva Galoup anklager Sentain fra å gjøre. Jeg, jeg likte den.
The Door (Anno Saul, Tyskland)
Denne filmen gikk også på Hålogaland teater, det passet jo greit. I utgangspunktet var ikke denne filmen tenkt å være med på programmet til festivalen, selv om den sto på ønskelisten. Men tilfeldigheter gjorde at den likevel kom med, den forlot festivalen med Aurora-prisen i bagasjen.
The Door.
The Door er en underfundig film som handler om David, en maler hvis verden faller sammen etter at hans datter dør i en ulykke han kunne ha avverget. Filmen spiller på spørsmålet om hva ville man gjort hvis man kunne ha fått en sjanse til. Når David finner en merkelig dør, får han nettopp det. Det skal imidlertid vise seg at alt ikke er som han tror.
En god thriller-aktig drama denne her, men går seg litt bort.
Det har omtrent godt i ett, og jeg har en film igjen på programmet for dagen.
I Travel Because I Have To, I Come Back Because I Love You (Marcelo Gomes & Karim Aïnouz, Brasil)
Det lages mye merkelig film, denne var intet unntak. En annerledes roadmovie hvis handling bare blir presentert gjennom bilder og filmklipp sett fra hovedpersonens øyne. José jobber som geolog og er ute på oppdrag for å kartlegge en kanal, vi følger hans reise gjennom det nordøstlige Brasil og møtene hans med stedene og menneskene han møter. Som sagt, alt sett fra hans øyne.
Noe stillestående, og spesiell. Lite narrativ oppbygging. Filmen gir dog et fint blikk på landet han ferdes igjennom.
Katalin Varga var den store beholdningen idag. Hadewijch den store skuffelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar