En skiløper krysser sitt spor

Første tur til Stryken denne ski-sesongen, og det er en grå dag med noen få snøfnugg i luften. Turen starter ikke helt på topp da billettautomaten på Kjelsås stasjon nekter å ta kortet mitt, og å avbryte heller ikke virker. Det går likevel greit, da man som regel ikke er alene om å ta turen til Stryken for å gå derfra.

Ovenfor Stryken.

Men jeg var nok mer alene om rutevalget mitt fra Stryken, jeg velger å ta ruten som går mot Mago istedet for den vanlige ruten som tar en over Hakloa mot Kikut. Jeg synes ruten om Mago er mye hyggeligere enn den andre ruten, og så slipper man den kjedelige traseen over Hakloa. Det er likevel et av mine odde valg når det ikke går noen spor der, det er kjørt opp med scooter. Men det er nok en liten stund siden, for sporene har snødd igjen og er borte. De som eventuelt gikk etter meg, fikk da mine erratiske spor å gå i.

Aurtjern.

Når jeg passerer Aurtjern knitrer det fra kraftledningene som går over det lille tjernet når snøen treffer ledningene. Det lyser fra vinduene fra nevnte Mago. Ved Kroksund går tankene mine hen til at jeg krysser sporene mine fra en de fineste turene jeg hadde i høst. Stormyra er kanskje den hyggeligste delen på strekningen, selv om den ikke er så lang. Det hviler en slags rolig stemning over myren.

Ved Trehørningen møter jeg for første gang på skikkelige spor, jeg velger ruten som går forbi Askeren og mot Langvann. Har ikke tenkt meg å ta turen over Helgeren denne gangen. Det er noe overvann på vannet. Nok en gang krysser jeg spor fra en tidligere tur. På den turen passerte jeg Gørja og tankene gikk til vinteren og vafler på Gørja-hytta. Nå er vinteren her og det er på tide med vaffel igjen på Gørja. Det er mange folk inne på hytta og det er varmt der inne, nesten for varmt. Men det smaker godt med en vaffel igjen.

Stormyra.

Jeg er nå tilbake i mer vante kretser (og spor), og her krysser jeg mine tidligere spor hele tiden. Turen, som ender på Sognsvann, tar meg forbi Kikutstua (hvor køen står ut av døren) og over Bjørnsjøhelvete. Etter Gørja gikk det ikke like fort (en kan jo også diskutere hvor fort det gikk før da å tråkke opp spor selv ikke hjelper på farten), så jeg brukte litt lengre tid enn vanlig på den siste delen av turen. Godt å være ute uansett.