Revlitjern, Holåsen og Styggedalen

Etter Nordmarka kommer Lillomarka, tendensen har vært der hele tiden. Jeg hadde ikke like stor utforsknings-trang idag som igår, med et lite unntak, som jeg skal komme tilbake til senere. Turen idag skulle gå litt på kjente stier, litt på kjente skispor, litt på ukjente stier, litt gjennom ukjent terreng.

Ikke helt marka men, men turen startet jo hjemmefra og det første en møtte var et romvesen.

Revlitjern.

Etter å ha brukt den sedvanlige tiden på å gå hjemmefra sto jeg igjen i Solemskogen, Lillomarka. Det er ikke en lang vandring derfra til et lite skjult tjern, Revlitjern. Ikke skjult som at det er en hemmelighet hvor det ligger, men mer i henhold til hvordan vannet ligger i terrenget. Å gå gjennom Revlidalen og forbi tjernet er en nydelig tur, hvor sidene blir trangere rundt en jo lengre opp man går. Grønne farger.

Revlitjern.

Opp Revlidalen på skisporene.

Å følge skiløyper utenom sesongen, da altså uten ski på beina, kan være ganske så gøy. Stort sett går det ganske så greit, men man har en viss tendens til å møte på vått terreng. Og av og til går det ikke i det hele tatt, uten å måtte svømme. Skisporene som går opp forbi Griseputten er lette å følge og ganske så tørre, der sporene leder over myr er det og stier utenom. Noen ganger deler skisporene trasé med blåmerkede stier. Flere steder krysser de hverandre.

Gjennom Lillomarka nær Vennervann.

Ved Vennervann.

Skisporene tar meg over Holåsen, en slags dyp og grønn skog på toppen av Lillomarka. Hadde en stund vurderte å gå opp til Granberget igjen for lunsj, men når det er helt stille og bare meg ved Kringler, setter jeg meg ned der istedet. På en bitte liten øy, med en provisorisk bro over til, fint sted. Her har det og stått en hytte, nå falt sammen og nesten demontert og sortert i egne deler. Stemmer fra skogen rundt meg. Og en fugl som er overivrig i å beskytte området sitt på vannet, lyden av flaksende vinger som prøver å jage bort en annen fugl høres konstant. Frem og tilbake, over alt, på kryss og tvers. For langt unna for at jeg kan se åssen fugl det er.

Utsikt fra Holåsen.

Billig turbord til salgs.

På Sinober er det åpent og folk på sitteplassene utenfor. Følger blåmerket sti og skispor ned i retning Movatn, men ikke hele veien.

Lunsj på denne lille øya i Kringler.

Kringler.

Her har jeg kommet til min lille utforskning for dagen. De fleste vil jo velge stien som går over Barlindåsen, jeg og normalt, og idag regner jeg med at det vil være folksomt på utsiktspunktet. Jeg har derimot lagt mine øyne på den lille trange dalen nedenfor. Styggedalen, selv om det egentlig kanskje er dalen lengre sør og ikke her. I mangel av bedre navn bruker vi Styggedalen, kunne kanskje vært Barlinddalen eventuelt.

Ved Kringler, blåstien går gjennom skogen ovenfor.

Bro ved Staurputtene.

Om det har vært en sti her, så har den blitt borte i vegetasjonen nå. Jeg går inn fra der skogsbilveien gjør en kneik. Ulendt terreng rett fra start av. Å finne retningen en skal gå i er ikke vanskelig, det er en bratt skrent på den ene siden og det er en bratt skrent på den andre siden. Det er som å bli ledet med hånden hvor man skal. Jeg krangler meg gjennom dalen, både tørt og ganske så vått underlag.

På skiløypa ned fra Sinober.

På vei inn i Styggedalen.

Og møter på to andre, som kommer motsatt vei. Siste jeg hadde ventet her nede.

Skillingen.

Skillingen og Styggedalen.

Inne i denne dalen ligger det og et lite tjern, Skillingen. Med Barlindåsen hengende over seg. Ser nok ikke mye sol dette tjernet, men det er en fredfull og avskjermet liten plass. Fra vannet blir det trangere. Skrentene kommer nærmere og presser vegetasjonen tettere om deg. Og så kommer også snøen. Her nede i mørket har ikke solen nådd mye fram. Snøen er råtten og forræderisk, men innimellom lurer den meg med en hard overflate. Det er småvilt, og mosebelagt. Etter å ha kronglet meg vei gjennom dalen, dukker det opp en sti, nesten en kjerrevei, som leder opp til høyre mot den nedre delen av Barlindåsen. Stien leder meg inn på stien som kommer ned fra åsen. Børster av meg barnåler og annet kvass fra trær og busker.

Styggedalen.

Styggedalen.

Krysser over blåstien og tar den umerkede stien nedover, for dem som lurer er dette en klar og tydelig sti som også leder ned til skogsbilveien som kommer opp fra Sandermosen. Herfra følger jeg skogsbilveien hjemover, men tar av til venstre i første kryss, og tar turen om Lille Gryta. Nå er det stille og rolig her, nesten ingen andre. Går over Kampen, før det er kjente og gjentatte ruter hjem igjen.

Lille Gryta.

Lille Gryta.

En artig tur dette og.

Utsikt fra Kampen.

Utenfor sti over Storhaugen, Barlindhøgda og Hakklomana

Øst for Hakkloa ligger det noen koller, åser og høgder som er uberørt av merkede og opptråkkede stier. Det finnes tråkk og stier der, men de er ikke merkede og har satt lite avtrykk i vegetasjonen. For mange år siden tok jeg turen over, inspirert av Helge Haakenstad. Nå syntes jeg det var på tide med et gjensyn.

Opplyst skogbunn, på vei fra Elnes og opp mot Elvannet på skogsbilvei.

På skogsbilveien opp mot Elvannet.

Navnene på disse er Storhaugen, Lønlihøgda, Barlindhøgda, Falkeberget og Hakklomana. Dette er nydelige åser og koller med lyng, myr, knauser og furu i et kupert terreng på toppen. Flere av disse har åpne og trivelige partier med utsikt, både ubrutt og brutt. Mellom disse er det av og til ulendt og delvis kronglete, kanskje til og med litt kranglete.

Elvannet.

Utsikt fra hogstfelt på nordøst-siden av Storhaugen.

Turen min starter fra Hakadal Stasjon, jeg hadde tatt sjansen på å ta toget. En kan si at jeg har lettet litt på mine egne restriksjoner, men til gjengjeld gikk jeg hjemmefra og opp til Kjelsås Stasjon, hvor jeg tok toget fra. Det var ikke mange på toget og god avstand kunne holdes. Hadde det ikke vært tilfelle, ville jeg ha måtte se meg om etter alternative turer. For forandringens skyld velger jeg å gå om Elnes og derfra på skogsbilveiene opp til Elvannet, men har du ikke gått her før er turen om Loppetjernet og Elvannet mye finere. Fra Elvannet fulgte jeg blåstien opp til Kroksund, hvor det var stille og fredelig. Har ikke møtt mange på min tur, bare sett en enslig telter ved Elvannet.

Terreng på Storhaugen.

Utsikt mot Hakkloa og Sandungene igjen lengre bak.

De som studerer kartet over området, vil se at det er få, om noen stier å finne. Med andre ord er man overlatt litt til seg selv (men det finnes muligens noen gps-spor eller apper som har kart og stier man kan følge). Først ut på ruten er Storhaugen. For å komme meg dit starter jeg fra stien som går i retning Hakkloa, det er lite annet å gjøre for å komme seg opp enn å gå opp i det ulendte terrenget som leder opp mot toppen. Dette er på nordsiden av åsen, så her ligger det fortsatt snø.

Sør på Storhaugen, Trehørningen skimtes til venstre og Helgeren skimtes til høyre.

Myr mellom Lønlihøgda og Barlindhøgda.

Toppen av Storhaugen ligger på rundt 520moh. På den nordvestlige delen ligger det fortsatt en del snø, pakket inn i søkkene mellom knausene. Ikke helt åpent, men vidt nok til å tydelig kunne se Hakkloa og åsene bakover. Lengre bak kan man skimte Store Sandungen, det er fortsatt is på vannet. Lengre nede på åsen finner man det gamle trigonometri-tårnet falt sammen, bortenfor er det noen knauser med god utsikt mot sørøst og Trehørningen. Mot sør kan man se Helgeren.

Barlindhøgda terreng.

Lyng og furu terreng, Barlindhøgda.

For å komme over til Lønlihøgda gjelder det å holde konturene. Jeg havner litt lengre sør på Storhaugen før jeg beveger meg over mot Lønlihøgda, og blir belønnet med en tur ned og opp gjennom veldig ulendt terreng og tett vegetasjon. Den litt mer tette vegetasjonen holder seg på toppen av Lønlihøgda. Denne åsen er mer bortgjemt og kanskje bortglemt, da det er mindre åpent terreng her, med bare brutte utsiktspunkter. Åsen strekker seg videre mot sør fra der jeg fortsetter videre, forblir stort sett uberørt, så om åsen har noe mer å by kan jeg ikke fortelle om denne gang.

Lyng, furu og stein.

Pizzalunsj med utsikt mot Hakkloa.

Mellom Lønlihøgda og Barlindhøgda er det lettere å komme over, men til gjengjeld er terrenget noe våtere, preget av myr. Selve toppen av Barlindhøgda, på 524moh, ligger med en krone av trær, men på den nordvestlige og vestlige siden av åsen er det et fint åpent lyngterreng blant heller av stein. Lyngen er rødbrun, nesten med en overvekt av rød.

Utsikt mot Hakkloa og gårdene.

Underveis i trivelig terreng.

Terrenget blir herfra enklere å bevege seg i, selv om det er kupert. Det er også enklere å holde høyden her, og da slipper man det mer ulendte terrenget som kjennetegner sidene til åsene. Landskapet er nydelig, med spredte furuer og svaberg. Følger man konturene kommer man nærmere Hakkloa. På toppen av en ikke navngitt kolle finner jeg et passende sted for lunsj. Fra plassen er det fin utsikt ned mot vannet og over mot Skysskafferodden på den andre siden. Stillhet, bare avbrutt av lyden av bølgene som slår mot breddene nedenfra, og av og til fra syklistene jeg kan se passere på veien ved siden av Hakkloa.

En liten putt før Hakklomana.

Fortsatt en liten putt før Hakklomana.

I serien av flott terreng passerer man over Falkeberget (461moh), ved siden av Fjelaleiken-myren og videre mot Hakklomana. Kronglete furuer tøyer og vrir på seg ved siden av. Her finnes det antydninger til stier, men det kan likefullt være dyretråkk. Jeg dras hit og dit av nysgjerrigheten min, langt unna å gå i rette streker.

Hakklomana, siste ås ut.

På Hakklomana.

Hakklomana er siste kolle eller ås ut, på 458moh, denne er nesten formet som en oppned y. Furuer og runde svaberg med utsikt mot Bjørnsjøen. Det er en nydelig kolle. Også her har det gamle trigonometri-tårnet rast sammen. Her finner jeg og den gamle gammen som har ligget her i mange år, men nå er det lenge siden den har sett sine beste dager. Taket holder på å falle sammen, men det holder fortsatt stand, såvidt. På gulvet er det bare rot. I boken til Helge Haakenstad kan man se hvordan den så ut før, nå er det et heller sørgelig syn.

Gammen på Hakklomana.

Inne i gammen.

Jeg følger den andre grenen av den omvendte y-en nedover, på den siden får jeg fin utsikt mot Helgeren. Terrenget blir brattere og mer ulendt på veien ned, men det er spor av en sti her. Vag. Før den forsvinner. Når man er nede skal man treffe på blåstien som kommer fra Sølvvika og går mot Fortjern.

På den ene 'armen' til Hakklomana, seende over mot den andre 'armen'.

Utsikt mot Helgeren.

Dette er en utrolig flott tur hvis man er på jakt etter å gå utenom stiene, både de merkete og de umerkete. Klarer man å holde konturene sånn noenlunde er terrenget godt å gå i, men blir tyngre utenom. Hjemturen går over Middagsdalen, på skogsbilveien mot Hammeren og så på sti forbi Svenskemuren til Grinda, hvor det er reprise forbi Havnabakken, Tåsen og hjem. Sent, men veldig godt.

Fortjernsbråten.

Trompetlav, men dårlig med fanfarer for meg.

Svenskemuren.

Finnerudhøgda, Stubberudseterkollen, Øyvannet

Så var det på'n igjen, stakkars føtter. Idag har jeg satt meg fore å utforske åsene og kollene ovenfor Finnerud, nærmere bestemt Finnerudhøgda og Stubberudseterkollen. Problemet for føttene mine? Det er et stykke å gå dit når en må gå hjemmefra. For å komme meg dit fra Sagene har jeg denne gangen valgt å returnere til Rikshospitalet og komme meg til utkanten av marka derfra.

Påskeharen har vært på besøk (forrige gang jeg gikk forbi hang bare koppen her).

På vei opp Skådalen.

Opp Skådalen langs bratte klipper og steile kanter.

På Vettakollen regner jeg med at det vil være folksomt, jeg tar turen forbi nedenfor istedet, ned gjennom skogen og så opp Skådalen. Det er en fin tur, som tar deg ned i mørket for så å bringe deg opp i lyset igjen, til der kjerreveien går langs steile klipper på den ene siden og bratte skrenter på den andre. Videre går det forbi Tryvann og fram til Nordmarkskapellet på en miks av skogsbilvei, sti, skiløyper og skau.

Tryvann.

Ett tre som har fått smaken på sopp...

Jeg tar eventyrskogen ned til Setertjern, hvor det er for tidlig for en dukkert. Forbi Svartor og så er jeg ved Finnerud, hvor det er folk som soler seg i husveggene. Markastua holder åpent, en og en inn om gangen. Jeg er tørst, så det passer meg bra. Tar meg en eplemost og slenger med en sjokoladebolle/kule fordi den så så fristende ut.

Setertjern, for tidlig for en dukkert.

Ned mot Svartor.

Og der satt hun ved Svartor.

Ovenfor Finnerud ligger høgda med samme navn. Stien opp dit starter fra et stykke lengre ned mot Sørkedalen igjen, så jeg 'jukser' litt og går rett opp i lia ovenfor markastua. Kronglete i starten bare, så blir det bedre når jeg er lengre oppe. Etter vandring på skogbunn finner jeg stien som snor seg oppover på toppen. Småtrivelig terreng med litt brutt utsikt mot Sørkedalen innimellom, men det er noen fine sitteplasser på veien. Stien blir borte innimellom, der snøen fortsatt ligger og klamrer seg fast til livet, men noen har gått her før.

Sti over Finnerudhøgda.

Utsikt fra Finnerudhøgda.

Stubberudseterkollen ligger rett bortenfor Finnerudhøgda, innimellom finner du Tømmermyra, nå som et lite snølagt tjern. Lette fotspor krysser over snøen. Bare en kort tur gjennom trær og busker så kommer jeg inn på stien som går opp til toppen av kollen, stien er så markant og tydelig at det tilsier at dette er en topp som ser en god del besøk i løpet av et år.

Tømmermyra.

Stubberudseterkollen.

Utsikten fra Stubberudseterkollen.

Og selv om toppen ikke er så stor, er det ikke vanskelig å forestille seg at det kan være en popular plass. Ikke bare på grunn av de seks personene som allerede befinner seg der, men også da det er en relativ åpen topp med spredte trær. Nesten en litt sånn følelse av å være en skjult seter-eng. Hadde stoppet og tatt lunsjpausen min her, hadde jeg vært alene.

Øyvannet.

Myr ved Øyvannet.

Så kommer snøen, i mengder. Ikke fra oven, men nedefra. Stort sett god og hard å gå på, men den har noen forræderiske svakheter underveis også, samt deler med speilblanke overflater. Våtere blir det nede på skiløypa og enda mer forræderisk når jeg trer av fra den og går gjennom skogen mot Øyvannet istedet.

Fargerik mose.

Sulutjern.

Folk ved Øyvannet og, det hadde jeg ventet meg, et enkelt vann å komme seg til fra Sørkedalen, men stort nok til at man kan finne seg en relativ beskjeden plass for seg selv. Potene ble våte i snøen, så i solskinnet ved Øyvannet må jeg tørke både sko og sokker. Det inntas lunsj, koppen fylles med varm te og solen prøver å farge huden rød. Blir ved vannet en stund, før jeg noe motvillig må se tiden pakke sammen sekken og gå videre.

Mønster i en bekk.

Opp mot Vindernhøgda.

Hjemover vingler jeg mellom å gå over Glåmene og Appelsinhaugen, eller å gå over Vindernhøgda. Var jo over Glåmene i Påsken, så valget faller på Vindernhøgda. Kan fortsatt se skisporene i snøen som går på Deledalsveien, men ingen milslukere å se. Fortsatt ligger det snø på stien opp mot Vindernhøgda, litt over en måned siden jeg gikk her sist (på den første turen min under coronasituasjonen). Over de fine og runde kollene på toppen er snøen omtrent borte.

Vindernhøgda.

På stien fra Lørenseter til Auretjern.

Slutten på en ny, lang og fin tur går forbi Ullevålseter og ned til Sognsvann på vestsiden, så ned mot Gaustad og Rikshospitalet, men jeg kutter av og går gjennom kolonihagene. Den harde asfalten minner meg på at føttene er litt slitne nå, så etter å ha stampet i vei ned mot Tåsen og så Sagene er jeg glad for å komme hjem.

Rådyr, som lurer på hvem denne vandreren er.