tirsdag 18. september 2012

(GR20) Dag 17: Usciolu - Asinau

Lengde: 17km, høyde start: 1750moh, høyde slutt: 1500moh, høyeste punkt: 2134moh.

For første gang på GR20 så er jeg ivrig etter å komme avgårde tidlig. Og årsaken til det er ikke at jeg har noe spesielt behov for å være først framme ved Asinau, men de siste dagene har lært meg en ting her. Skyene kommer nesten presis på timen inn fra havet. Mot slutten av dagens vandring vil jeg bestige Monte Incudine og jeg ønsker å være på toppen før skyene pakker inn toppen.

Pakker sammen teltet i mørket. Jeg er ikke alene om å ha stått opp tidlig, rundt omkring lyser det fra hodelykter. Det er kjølig i morgentimene. Frokosten inntas sammen med en gjeng andre vandrere inne på hytta. I lysningen halv sju om morgenen setter jeg ut, og det går rett opp mot Bocca di Suragheddu (1786moh) i starten. Det som følger er en nydelig vandring.

Om morgenen på Arête a Monda. Et rødlig skjær over himmelen. Monte Incudine i horisonten.

Solen stiger opp av sjøen og bader Arête a Monda i et rødt lys. GR20 strekker seg langs ryggen med utsikt til sjøen på den ene siden og ned mot små landsbyer (Cozzano en av dem) på den andre, fremme ligger Monte Incudine i horisonten. Stien er steinete og ofte må jeg klatre små partier, den bukter seg til hver sin side av ryggen. Utsikten varierer nesten fra meter til meter. Himmelen er blå med et rødt skjær. Enkelte steinformasjoner blir knallrøde i møte med solstrålene.

Solstrålene speiler seg i havoverflaten.

Et lite kamera ligger forlatt på stien, vått av dugg etter å ha overnattet ute alene om natten. Det ligger der gjenglemt og forlatt med sine minner. Arête a Monda går gradvis nedover, soloppgangen har gjort seg ferdig og himmelen har glemt sine røde slør.

Utsikt tilbake til Arêta a Monda, Punta Capella kan sees i bakgrunnen. En flott start på en flott dag.

Ruten trekker nedover inn i en hyggelig lund bestående av bjørketrær. Et stort tre som har falt overende passer godt som benk for en kort pause. Trærne blir mer og mer prominente idet stien trekker ned mot lavere strøk.

Jeg kommer til Bocca di l'Agnonu, her går stiskillet hvor man må velge mellom ruten over Monte Incudine eller den nye ruten om Refuge de Matalza. PNRC (Parc Naturel Regional de Corse) valgte å splitte den originale etappen mellom Usciolu og Asinau i to etapper. Ruten som gikk over toppen ble stengt og stimerkene fjernet (det var imidlertidig fortsatt mulig å gå den). Etter press ble ruten gjenåpnet og er nå merket på nytt. For meg ga veivalget seg selv. Det gamle skiltet ligger i bruddstykker ved siden av stien.

Ruten søker ned mot lavlandet og trær, om enn sparsommelig, tar over de nærmeste omgivelsene på vei ned mot Bocca di l'Agnonu.

Her følger stien et spor gjennom bjørkeskogen. Bak stimerkene på trærne kan man tydelig se gråmalingen som ble brukt til å male over de gamle stimerkene. Jeg kommer ut av skogen til synet av et helt fantastisk nydelig landskap, grønnkledde enger strekker seg utover horisonten framfor meg. Et hobbitlandskap, forhåpentligvis ingen dum ring. Utsikten jeg nyter synet av heter Plateau de Cuscione og er verdt en pust i bakken for.

Plateau de Cuscione. Grønnkledte enger og rullende åser med et fjell voktende over seg bak (Monte Incudine).

Med klar himmel over meg vandrer jeg gjennom gresset på engen, Monte Incudine strekker seg mot den samme himmelen i horisonten. Jeg møter på en gjeng med vandrere over de rullende åsene. Gresstråene vaier lett i den lille vinden som er. En sko står forlatt oppe på en stein ved siden av stien, det bringer fram minner om caminoen fra ifjor.

På vei over broen over Ruisseau de Furchinchesu.

Bak meg kommer Hadrien og Antoine løpende, noen har tydeligvis mye energi innabords. Tre hester gresser fritt der jeg forlater den frodige engen. En hengebru bringer meg over Ruisseau de Furcinchesu før stien nå igjen beveger seg opp mot høylandet og Monte Incudine. Jeg kommer opp til ruinene av Refuge d'I Pedinieddi, som ble ødelagt av et lynnedslag i 1981. Dette er det eneste stedet langs GR20 hvor det er lovlig tillatt å overnatte utenom hyttene. Jeg nyter en pause og litt mat mens jeg tenker på fordums vandrere som må ha overnattet her, bare grunnmuren er igjen.

Utsikt tilbake i retning Usciolu og lavlandet nedenfor på min vei opp mot Monte Incudine.

Oppover mot Crête de la Foce Aperta legger jeg lavlandet igjen bak meg, jeg kan speide tilbake mot fjellene som omkranser Refuge d'Usciolu langt der bak. Kuer ser dumt på meg der jeg går forbi. Guttene har ikke tatt meg igjen (noe jeg hadde regnet med at de hadde gjort), må nok ha gått litt tom for energi mot slutten. Skyer er på vei, men foreløpig er alt klart.

På toppen av Monte Incudine (eller Monte Alcudina som toppen heter på engelsk). De har kors på toppene her og.

Når toppen som ligger på 2134moh i god tid før skyene. De ligger som en hærskare opp mot siden til Aiguilles de Bavella. Oppstigningen til Monte Incudine var relativ enkel, men nå er det ikke fra denne siden det er bratt opp. Utsikten er flott, langt borte kan jeg nå fortsatt se Paglia Orba trone opp i horisonten. Langt nede kan jeg se taket på Refuge d'Asinau og steinhusene til Bergeries d'Asinau.

Hadrien og Antoine dukker opp på toppen kort tid etter meg. Etter å ha tilbragt litt tid på toppen slår vi følge ned mot Asinau. Nedstigningen her er bratt, å klatre opp til toppen av Monte Incudine fra Asinau er betydelig hardere enn fra der jeg gikk opp. Ved Refuge d'Asinau er det omtrent ingen, selv ikke hyttevakten. Det er uansett ikke dit jeg har tenkt meg, jeg vil fortsette ned til Bergeries d'Asinau som ligger synlig nedenfor.

Utsikt nordover fra Monte Incudine. Skyene ligger som en hærskare mot fjellsidene.

Vi blir varmt mottatt av Aline som driver herberget når vi kommer, en utrolig hyggelig og gjestmild vertinne (nesten litt moderslig). Etterhvert ankommer Madeleine, Lisa og Guillaume også. Mens vi slapper av på den hyggelige plassen utenfor husene med en kald øl i solen, blir vi vartet opp med kjeks, hvit sjokolade og mynte-sirup (som igrunn smaker litt som munnvann). Noe som er starten på kanskje den fineste kvelden jeg hadde på GR20.

Aiguilles de Bavella med de karakteristiske spisse toppene.

Skyene ligger over fjellene nå, men høyt oppe og det er store glipper som slipper inn solen over herberget. Jeg og Hadrien spiller petanque med en nabo til herberget, jeg og Hadrien mot han, vi tapte. Middagen serveres inne i den ene lille steinbua, med fyr på peisen og stearinlys på bordet. Koselig og mye god mat med rødvin til. Etterpå gikk vi ut og fyrte opp bål utenfor herberget (som hører til sjeldenhetene her, da det er forbudt å fyre opp ild langs ruten ellers). Kan tenke meg at det sto noen misunnelige sjeler på hytta ovenfor og stirret ned på oss og bålet.

Bergeries d'Asinau. Petanque på ettermiddagen.

Det har vært en magisk dag på GR20, men selv en magisk dag har en slutt og jeg kryper inn i soveposen inne i den ene steinbua. Det har vært en fantastisk dag med store variasjoner i landskapet, toppet med en utrolig hyggelig kveld på herberget.

<- UscioluVillage de Bavella ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg