Den nordlige delen av GR20 ligger bak meg, nå venter den sørlige delen foran meg. Jeg forlater hotellet, ivrig etter å komme meg avgårde, etter å ha tilbragt tre dager i Vizzavona, og setter i vei. En kan høre fordums stemmer hviske gjennom de forlengst forfalne vinduene fra Grande Hôtel de la Forêt når jeg passerer forbi skiltet som viser vei mot GR20 sud.
I Vizzavona ved starten av GR20 sud. Til høyre starter og slutter GR20 nord.
Krysser veien (N193) og føler mer at det er der ruten mot Bergeries d'E Capanelle igrunn starter, når man forlater sivilisasjonen igjen. Skog og skogsbilvei i starten. Som ved oppstigningen til Monte d'Oro blir det først hyggelig når jeg forlater skogsbilveiene ovenfor Vizzavona for godt og beveger meg inn på rene stier. Skogene rundt er forøvrig ganske så eventyraktige. Et skilt peker vei inn mot Bois Brule, her slynger plantene seg rundt trærne mens tussene skjuler seg blant buskene,
Monte d'Oro strekker seg opp ovenfor de skogkledte åsene ovenfor Vizzavona.
Eventyrskog ovenfor Vizzavona, et skilt viser vei til Bois Brule. Korsikanske tusser, huldrer og troll lusker i buskene.
Lengre opp lysner skogen opp og sollys slipper inn mellom trærne. Så vaier det i to små norske flagg fra to sekker foran meg. Flere nordmenn på på ferd gjennom Korsika, og de første nordmennene jeg har møtt siden jeg sa farvel til Lauritz og Agnes i Corte. Lisa og Madeleine kommer fra det kalde nord og har lagt mørketiden bak seg for litt varmere strøk.
En avstikker fra ruten bringer meg ut på en lysning med flott utsikt tilbake mot Monte d'Oro, her kommer forøvrig stien som går fra Hôtel Monte d'Oro opp. Idag hadde det vært 360 graders utsikt uten skyer fra toppen nå. Inn i skogen stikker stien igjen, ovenfor skogen ligger åsen som en grønn bølgedal. Den grønne åsen glir rett over i den blå himmelen, kontrastfullt.
En klarning ved der stien fra Hôtel Monte d'Oro kommer opp gir en flott utsikt over dalen til fjellet som bærer hotellets navn.
En solfylt dag på vei til E Capanelle.
Stigning er det, men stien er enkel å gå på. Solen skinner gjennom trærne, det er en hyggelig vandring gjennom skogen opp mot Bocca Palmentu. Og den blir ikke verre når jeg kommer opp til passet. Her går fjellsidene nedover og over til grønnkledte dalsider som til slutt strekker seg ned mot sjøen. Bakover ligger Vizzavona skjult nede i dalen, mens Monte d'Oro som før ikke lar seg rikke. Jeg lar meg heller ikke rikke fra passet, som ligger på 1640moh, på en liten stund. Det er en flott dag.
Jeg fortsetter etterhvert nedover fra Bocca Palmentu og igjen dukker stien ned blant trærne. En stor gruppe av vandrere går i kø på vei oppover i motsatt retning. Fredfullt ligger Bergeries d'Alzeta under et stort bjørketre, dørkarmene og vinduskarmene er rødfarget mot de grå fargene til steinbuene. Fredfullt er også stien videre, dette må være en av de mest behagelige og fine skogsvandringene langs GR20.
Bocca Palmentu, 1640moh.
Stien bukter seg rundt Crête de Cardu, på pynten av ryggen er det skygge under et enslig furutre med flott utsikt i retning havet. Døde furutrær ligger barkløse rundt det enslige furutreet. Jeg spiser opp den siste biten av pølsen jeg kjøpte på Haut Asco, det begynner å bli en stund siden jeg var der nå. Ovenfor Valle Longa ligger Monte Renosu, som nå har tatt over for Monte d'Oro. Skyer har så smått begynt å ta form ute ved kysten.
Bergeries d'Alzeta. Et fredfullt sted under et stort bjørketre.
Stien som går langs Crête d'Oculu.
Elveleier kommer ned fra fjellene, nesten tomme for vann. En får lyst til å kjøle ned føttene i vannet. Nok en fredfull bergerie passeres, Scarpacceghje. Jeg nærmer meg slutten på dagens vandring, stien skifter helning og det går oppover gjennom trærne. Og så kan jeg igjen si hei til sivilisasjonen, jeg står på en vei. Og nok et sted som ligger rett ved ett skianlegg.
Da jeg ikke helt føler at forkjølelsen har sluppet taket, så bestemmer jeg meg for å trekke inn under et tak for denne natten og. De to norske jentene og jeg har gått forbi hverandre hele veien hit til Gîte d´Ètappe U Fugone. Jeg går fortere enn dem, men har en stygg uvane med å stoppe opp for å ta bilder ganske så ofte. På terrassen utenfor herberget kan jeg, mens jeg nyter en kald Pietra, på den ene siden se sjøen, mens jeg kan se det traurige alpinanlegget på den andre siden.
Utsikt mot sjøen på vei mot Crête du Cardu og E Capanelle.
Det er ingen i PRNC hytta, den ligger stusslig til for seg selv litt ovenfor teltområdet, man kan nok sikkert få den for seg selv og for halv pris av det man vanligvis betaler. Solen forsvinner ned bak Monte Renosu. Enkelte skyer ligger over landskapet. Jeg spiser middag på herberget sammen med jentene, sau og maismelpudding igjen.
Hvis ruten mellom Vizzavona og E Capanelle er beskrivende for den sørlige delen av GR20, så står ikke sør så veldig mye igjen for nord når det gjelder skjønnhet. Etappen er likevel helt klart mye mindre krevende enn de fleste på den nordlige delen. Jeg kryper til køys inne på herberget, "don't let the bedbugs bite!".
Crête du Cardu med sitt enslige furutre.
<- Monte d'OroPrati ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar