Høyde (start / slutt / høyeste): 1368moh / 1028moh / 1617moh.
Vær: Blå himmel med skyer om morgenen, så mer og mer skyer, til slutt regn.
Det har vært en fredelig natt. Og takknemligvis, en natt med en god og kjølig temperatur. Langt fra den kvelende varmen i byen. Jeg vil gå til Nørdstedalseter idag, der vil jeg bestemme meg for hvor langt jeg vil gå totalt. Det er derimot en lang og hard tur herfra til hytta. Jeg har et håp om å nå Sota Sæter i løpet av morgendagen, som skal være en enda hardere tur enn hva som ligger foran meg idag, så jeg bør forberede meg på å gå lengre enn Nørdstedalseter.
Sol over Aurkvee om morgenen.
Hvis det er noe som helst strabaser i vente for meg senere på dagen, sier ikke det fine været som møter meg om morgenen noe om. Solstråler løper om kapp over det lille tjernet når jeg sitter og spiser frokosten min, som består av varm havregrøt, knekkebrød og en kopp med varm te. Jeg har en kort vandring ned til dammen ved Storevatnet i starten av dagen min, inkludert en kort og bratt nedstigning. Tre fiskere møter meg når jeg er omtrent nede ved vannet, på vei opp for å prøve fiskelykken ved noen av de små vannene ovenfor. De kan fortelle meg at Lars Monsen med følge sto lengre oppe der jeg kom fra igår, og så ned på vannet for noen dager siden.
Sognefjellet med Dyrhaugslogan.
Forrige år advarte min tidligere kollega meg om at ruten hadde blitt lagt om nær Storevatnet. Ukjent for ham og i langt fra optimalt vær hadde han gått seg litt vill mens han prøvde å finne veien. Heldigvis er jeg nå klar over omleggingen. Derimot så er ikke kartet jeg har med meg oppdatert, men jeg ble fortalt på Sognefjellshytta at det bare var å følge de vanlige røde t-merkene og det skulle gå bra. Hvis man er vant til å følge stien på kartet samtidig med mens man går, så kan denne omleggingen føre til noen bekymringer hvis man ikke er klar over den. Den nye stien går enda lengre sør for Kjerringhetta enn den gamle gjorde. Årsaken til dette er jeg ikke klar over, men det er en veldig bratt seksjon på den gamle ruten og min gjetning er at det kan ha vært et steinskred eller lignende der. Dette vil gjøre dagen min lengre.
En varde laget som en bue av stein.
Storevatnet.
Etter å ha gått et stykke i sørvestlig retning, hvor jeg ikke lengre følger den røde linjen på kartet, må jeg tilstå at på et tidspunkt begynner jeg å lure på om jeg er på rett vei eller ikke. Uansett hva sannheten er, så er utsikten over dalen sørvest for meg nydelig. Til slutt begynner stien å snu seg nordover igjen. Det kan hende at jeg føler en viss lettelse over å se ut til å gå i korrekt retning, men stien er langt fra å være enkel å gå på. Faktisk, så er det rett ut tungvint, der den snur og vrenger seg gjennom et ødelagt landskap. Med akkurat det rette antall av trinn som er litt høyere enn hva jeg finner komfortabelt med min tunge ryggsekk. Det er ikke langt unna klyving, bare at det ikke er det. På et sted er jeg nødt til å ta av meg sekken, klyve ned og løfte den ned. Vandrende på denne måten har jeg ingen mulighet til å holde tritt med tiden. Dette opprevne og oppkutta landskapet er definitivt resultatet av isbreene som dekket området en gang i tiden.
Harbardsbreen.
Idet jeg tror jeg er tilbake på ruten merket på kartet starter jeg på den største klatringen for dagen. Nær en liten bekk setter jeg meg ned for en kort pause, av sjokolade typen. Ett sukker påfyll med en fin utsikt. Lydene av vandrestaver advarer meg om at en annen fjellgåer nærmer seg meg hurtig. Hun er en av disse eldre og senete folkene som ser ut som hun omtrent flyter enkelt over det steinete underlaget. Vi utveksler noen ord, mens vi begge uttrykker vår beundring av utsiktene. Hun har helt rett, det er nydelig å gå her i Breheimen, hvor du kan gå med synet av de taggete og robuste toppene til Jotunheimen og Hurrungane. Informert om at det nå vil bare gå nedover for meg fra nå av, setter jeg avgårde med fornyet vigør. Jeg er ikke engang halveis opp til det høyeste punktet.
Utsikt ned Mjelkedalen.
Smørstabbrean i bakgrunnen bak Storevatnet.
Endelig på toppen møter jeg to andre damer som også kommer fra Nørdstedalseter, som hadde brukt en mer rimelig tid å sammenligne seg med for meg. Min tidsramme for å nå Nørdstedalseter og så fortsette videre ser god ut. Jeg er på den andre siden litt overrasket over at jeg ikke har møtt på flere andre så langt. Alle rapportene som kom fra fjellene var fortellinger om en nær rekord-sommer for fjellvandring. Jeg gjetter at dette er et annet frynsegode av å gå her i Breheimen, her kan jeg gå og se på fjelltoppene i Jotunheimen, der ville jeg gå og se på menneskene i Jotunheimen. Jeg går i et goldt og forblåst landskap, med mesteparten av underlaget steinete, med de sporadiske hvite teppene av snø som jeg er nødt til å krysse.
Jotunheimen skyline. På vei over et felt med snø og is, med de majestetiske toppene til Jotunheimen som bakgrunn.
Lunsjtid er på vei. Og det samme er regnet. Pent konvergerende ovenfor Liabrevatnet. Jeg søker ly bak en stor stein. Hva skjedde med det fine været om morgenen? For ikke å glemme, det varme været fra tidligere i sommer. Typisk. Derimot, så er dette helt i tråd med resten av turen min på Massiv. Med regnjakken pakket enda tettere rundt meg fortsetter jeg å gå i det sure været. Jeg krysser over oset til Liabrevatnet med å hoppe fra stein til stein. Regnet tar pauser og så fortsetter det. Fra toppen av Tverrbyttfjellet kan jeg se bølger på bølger av regn som kommer rundt hjørnet til dalen nedenfor meg, midlertidig skjulende utsikten for mine øyner. Grå vegger av skyer og regn som kommer i min retning. Heldigvis så er det ikke det tyngste regnet.
Fannaråken, forrige år på Massiv overnattet jeg på hytta på toppen.
En tynn vegg av regn blåser over Liabrevatnet i min retning.
Kort tid etter klokken fem, etter å ha gått i omlag åtte timer, ankommer jeg Nørdstedalseter. I perfekt timing etter sigende, da regnet intensiveres mens jeg tar meg en pause på hytta. Jeg lengter etter en vaffel, med rømme og syltetøy. De stopper vanligvis å servere vaffler klokken fem, da det nærmer seg middagstid, men heldigvis så gjør de et unntak for meg. Så, sittende inne i den trivelige hytta mens regnet prøver å bryte gjennom vinduene, nyter jeg vaffelen sammen med øl. Det er for mye luksus å passere forbi de betjente hyttene når man går i fjellene. Når jeg ser ut av vinduet, kan jeg ikke si at tanken om å tilbringe natten her ikke har streifet meg. En gruppe på en guidet tur, med DNT, dukker opp. De satt på samme buss som meg til og fra Lom.
Regn på vei opp Vetledalen.
Vetledalen, før Nørdstedalseter.
Være seg regn eller ikke, jeg er fast bestemt på å fortsette å gå. Når jeg lukker døren til hytta bak meg har det lettet litt, men fortsatt ligger det tunge og dystre skyer mellom fjellsidene. I ryggsekken min bærer jeg nå på en boks med smakfull spekemat som jeg fikk av turgruppen. Jeg er skikkelig takknemlig for det. Et flott tillegg til middagen min for senere på kvelden. Jeg er omtrent alene når jeg går på den lettere stigende veien som leder opp mot Fivlemyrane, hvor jeg bare møter på en enslig fjellvandrer med hund som kommer fra Sota Sæter. Han hadde blitt fanget i regnet lengre oppe, hvor stien gikk over store områder med steiner. Regnet hadde gjort dem sleipe og glatte, og han hadde blitt nødt til å gå forsiktig. En påminnelse om hva som venter meg imorgen. Ryktene om denne delen av ruten har jeg blitt gjort oppmerksom på før, jeg håper det ikke vil regne.
På Nørdstedalseter nyter jeg en vaffel med rømme og syltetøy, samt en øl.
Dystre skyer som driver gjennom Tverrdalen.
Etter rundt en time og etter å ha gått ved siden av Fivlemyrane for en liten stund, finner jeg en passende teltplass på en liten odde ute i vannet. Ikke før jeg har begynt å slå opp teltet mitt begynner det å regne. Jeg får raskt opp teltet og kaster sakene mine inn i det, før jeg selv søker ly. I en pause i regnet kan jeg gå ut og tilberede middagen. Nå gjør dette at alt legges til rette for en hyggelig kveld inne i teltet mitt. Jeg spiser middagen min, hvor jeg legger til spekematen til menyen, og da jeg har fått brygget meg en kopp med varm te føler jeg meg veldig fornøyd. Ute blir det mørkere, hodelykten min tennes, boken min hentes fram fra sekken. Siste natt på Massiv-ruten.
Fivlemyrane om kvelden, i enden av vannet er det en kraftstasjon.
<- AurkveeSota Sæter ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar