Morgen ved Sprongdalstjernet.
En glemmer fort at det er bratt når utsikten er så fin som den er på klatringen opp. Samtidig vil det være det siste jeg ser av Jostedalsbreen for en liten stund. Idet jeg går videre oppover, forbi små pytter med fjellene som speiler seg i vannet, vil breen forsvinne bak fjellryggen ved siden av meg.
Utsikt fra stigningen opp mot Gluggevardholet.
Fjellheimen reflekteres i et lite vann på vei opp mot Gluggevardholet.
Jeg tar igjen baktroppen av turfølget nesten oppe ved Gluggevardholet, som med alle grupper er det et stort skille mellom de raskeste og de som går i et roligere tempo. Pliktfulle stopper de opp og samler troppene før de igjen sprer avstanden seg imellom igjen. Etter Gluggevardholet er jeg på nytt i steinenes kongerike, men det er langt på nær så ille som rundt Illvatnet.
Ruten går opp under strålende sol forbi snø og stein.
Når jeg nå likevel har havnet midt inne i turgruppen kan jeg jo likesågodt snakke med dem også, det er hyggelige folk. En føler seg litt som en snylter, som har ubemerket sneket seg inn og blitt en del av gruppen. Etter en stund på den høyeste delen av dagens tur kommer vi til der stien trekker ned mot Greindalen. I horisonten stikker de taggete toppene til Hurrungane seg over Greineggi.
Gluggevardvatnet.
Stien langs Gluggevardvatnet.
Gruppen velger å stoppe for lunsj høyere oppe, men jeg vil ned for å ha litt vann rundt kokeapparet når jeg fyrer det opp. Det blir en lang pause, så nydelig som det er ute nå. Samtidig kan jeg iaktta medlemmene av gruppen forsere elven på omtrent hver sin måte. Å steingå over den ser ut til å være mulig, men det ser også da ut til å gi en rimelig lang omvei ute i vannet. Jeg velger å ta av meg på skoene og vasse over på den smaleste delen.
Hurrungane stikker opp bak fjellkammen.
Jeg tok meg så god tid til lunsj at gruppen er langt foran meg når jeg er på den andre siden av elven og fortsetter ned Greindalen. Her er underlaget grønnere. Og det blir grønnere og mer frodigere jo lengre ned jeg kommer.
Breheimen, alright.
Ned Rausdalen kan man gå mens man ser lengtende mot sagtanns-rekken som stikker opp mellom dalsidene i enden, Hurrunganes stolte horisont. Ved en liten kulp kommer jeg igjen over turgruppen, som overtaler meg til å ta et bad i kulpen. Sommerens varme har gjort sitt. Det er uventet å bade i så varmt vann på fjellet. Og for en utsikt det er fra badeplassen og.
Gjennom Greindalen.
Ruinene av en gammel støl i Rausdalen?
Siste bit ned til Arentzbu slår jeg følge med gruppen, eller rettere sagt baktroppen. Når vi ankommer DNT hytta er allerede fortroppen igang med å lage middag, som inntas ute foran hytta. Mat med landskap. Jeg sier farvel til gruppen, som imorgen skal gå videre over til Nørdstedalseter. Min vei går ikke lengre i samme spor.
Rausdalen.
Hurrungane og Kvitene sett fra Rausdalen.
Langt går jeg likevel ikke. Jeg var usikker på om jeg skulle gå enda videre, muligens fram til Fjellsli, men nede ved Heimsta Rausdalsvatnet finner jeg en bra teltplass. Arentzbu kan ses fra teltplassen. Det passer egentlig bra, planen imorgen er å gå ned Mørkrisdalen og finne et sted for natten før jeg er nede ved veien.
Det lille våtmarksområdet nedenfor Arentzbu.
Dagen ebber ut. Middagen tilberedes ned ved lyden av elven som renner forbi. Fint med dager i fjellet hvor en bare har gått rolig og nytet været og landskapet. Null stress som det sies. Det er fint her i Breheimen.
Kveld ved Heimsta Rausdalsvatnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar