Fra Massiv og inn i isbreenes rike

Den positive siden av å ha to dager igjen av Massiv, var at jeg kunne bruke de resterende dagene i en uke til å gå i Breheimen. Et område av Norge jeg ikke har gått i før. Til Sota Sæter var ruten jeg skulle gå tilnærmet gitt, men etterpå sto jeg fritt til å plukke fra de forskjellige mulighetene som forlater hytta. Det eneste jeg visste var at jeg var nødt til å komme ned på veien som går over Sognefjellet før siste buss som muliggjør returen min hjem til Oslo går. Etter de siste to harde dagene hadde jeg og bestemt meg for ikke å stresse for mye med tanke på lengde på dagsetappene.

Seter og beitende kyr ved siden av Sota Sæter.

Sota Sæter er et hyggelig sted, men med mange gjester blir spisesalen i minste laget. Lydnivået under frokosten (samt under middagen igår) gjør at jeg savner de stille øyeblikkene utenfor teltet mitt.

Små øyer med trær ute i Stilla-elven med Sekkegrove-elvene og fossene i bakgrunnen.

Fra sæteren må man gå en seks kilometer på en grusvei for å komme til den første t-merkede stien som leder opp mot Sprongdalshytta, men heldigvis så har jeg fått et gyldent tips. Etter å ha krysset de to broene over Stilla, skal det gå en natursti som leder opp til Mysubytta. Muligens en noe lengre tur enn på grusveien, men langt på vei å foretrekke. Naturstien går gjennom en nydelig, og spesielt trivelig, furuskog ved siden av Stilla og Røykeskålvatnet, samt små stryk. Terrenget er lettgått og stien er enkel å følge. Og når været viser seg fra sin aller beste side finnes det ikke noe å klage på. Med kanskje et lite unntak av hvorfor stien ikke er merket med de velkjente røde t'ene, men årsaken er kanskje man ikke ønsker den belastningen som det kanskje kan føre til.

Etter Sota Sæter krysser man over Stilla på to broer.

Fra naturstien mellom Sota Sæter og Mysubytta, med utsikt ned mot Røykeskålvatnet.

Framme ved Mysubytta dukker DNT sine røde t'er opp og er fra det punktet trofaste følgesvenner på ruten opp til Sprongdalshytta. Her skifter vegetasjonen seg igjen. Til tynne løvtrær og busker, gradvis oppover Surtbyttdalen. På veien slår en tanke meg. Jeg har glemt igjen DNT-nøkkelen hjemme. Ikke så bra når jeg har planlagt et besøk til en av de selvbetjente hyttene for å proviantere den siste middagen. Det burde gå bra, men jeg tar meg likevel i å speide oppover dalen på utsikt etter turgruppen fra DNT som jeg mente å overhøre skulle gå til Sprongdalshytta. Jeg synes jeg kan høre stemmer, men jeg kan ikke se noen. Helt til jeg omtrent er i enden av Surtbyttvatnet, da kan jeg se flere små skikkelser bevege seg oppover Sprangdalen. Jeg er 'reddet'.

Røykeskålvatnet.

Naturstien passerer forbi dette lille stryket på veien opp mot Mysubytta.

Selv etter nattens regnskyll er det tørt, fryktelig tørt. Og ved krysset mellom Surtbyttdalen og Sprangdalen er det fortsatt mye vegetasjon som kan ta fyr, men jeg vil ha min kopp med varm drikke. Jeg føler det burde være trygt nok å sette brenneren ute på en stein i Handspikgrovi-elven. Med føttene til lufting kan jeg se over Surtbyttvatnet og fortsatt se fjellkammen jeg kom ned fra igår, til høyre for meg ligger Sprangdalen med Greinbreen klamrende fast til toppen av fjellet i enden.

Mysubytta.

Fra nå av blir det derimot goldere og vegetasjonen avtar mer og mer. Det artige med dagens tur er at det har vært så markante skiller mellom gradene av vegetasjon i landskapet. Jeg startet i en nydelig og åpen skog, for så å gå gjennom terreng bestående av busker og mindre trær, for så å gå over et gresskledt fjell. Nå avtar gresset mer og mer, og steinene tar mer og mer over underlaget. Ruten tar en sving og så begynner den reelle stigningen for dagen, opp mot dalen med Sprongdalshytta i enden av.

PÅ vei opp gjennom Surtbyttdalen.

Utsikt over Surtbyttvatnet, i bakgrunnen kan man se ryggen jeg kom ned fra igår.

Øyeblikket jeg kommer over kanten og ser ned mot de små vannene før Sprongdalshytta, så selve hytta og i bakgrunnen Jostedalsbreen har noe magisk over seg. Det glinser i de forskjellige vannene. Sprongdalshytta må ha en av de beste utsiktene av DNT sine hytter og flere ganger vurderer jeg ene og alene av den grunn å ta inn på hytta istedet. Hvis solen skulle komme til å gå ned bak Jostedalsbreen i fullt utsyn fra hytta ville det vært beyond magisk. For en utrolig variert tur dette har vært.

Sprangdalen med Greinbreen i bakgrunnen.

Jeg finner en super teltplass nede ved vannet før hytta. I direkte linje over vannet kan jeg se rett mot Jostedalsbreen. Små skikkelser beveger seg rundt Sprongdalshytta, jeg bestemmer meg for å gå dit for å proviantere når det nærmere seg solnedgang. Før det, opp med teltet og tilberedning av middag.

Flott utsikt over Sprongdalen med Sprongdalshytta i enden og Jostedalsbreen på den andre siden av dalen bak.

Utsikt fra teltplassen min, med Sprongdalshytta liggende på kanten på andre siden av vannet.

Det blir ingen solnedgang direkte bak isbreen på den andre siden, men utsikten og lyset både før og etter at solen forsvinner ned bak fjellryggen bortenfor Sprongdalshytta er flott. Utenfor hytta satt turgruppa til DNT og nøt været og utsikten. Folksomt på hytta, så jeg ville nok ha det best i teltet mitt uansett.

Jostedalsbreen.

Jeg snakket også med en gjest som ville ned og prøve fiskelykken ved vannet, og når jeg går forbi han på vei tilbake til teltet har han fått dratt opp en fin fisk fra vannet. Om kvelden er det stille på vannet og fjellsidene speiler seg nydelig i overflaten, mens himmelen skifter farge til rosa.

Myrull med breutsikt idet solen forsvinner bak fjellkammen.

Stille ved Sprongdalsvatnet med fjellsiden som speiler seg i vannoverflaten.

En utrolig flott dag, for ikke å glemme variert. Fra å gå gjennom en nydelig skog, til å bevege seg i flotte stegvise deler opp mot breene og til å komme over kanten hvor man kunne skue ut over Sprongdalen med Jostedalsbreen som bakgrunn. Godt at det gråe og triste været som igrunn har fulgt meg på Massiv gjennom hele ruten, også fant det for godt å gi seg når jeg var ferdig med den. Breheimen har definitivt levert så langt.

Om kvelden ved teltplassen.