Høyde (start / slutt / høyeste): 1028moh / 724moh / 1633moh.
Vær: Kraftig regn om natten, regn om morgenen, så overskyet.
Det bøttet ned i løpet av natten, og føltes omtrent som en syndeflod av bibelske proporsjoner. På et tidspunkt tittet jeg ut av innerteltet og kunne se vinden slå så hardt på teltduken at den slo regnet rett gjennom den. Som om det regnet inne i teltet også. Muligens er det på høy tid å reimpregnere teltet mitt. Uansett, så lå jeg varm og tørr inne i innerteltet.
Fivlemyrane om morgenen, med utsikt mot Fortundalsbreen.
Når det er på tide å stå opp, regner det fortsatt utenfor, men det har stilnet en del fra nattens mengder. Jeg spiser frokosten min og begynner å pakke sammen. Det er komplett håpløst å prøve å få pakket ned teltet noe som helst tørt. I det øyeblikk jeg er ferdig med å riste teltet delvis fritt for vann, så kommer det en ny skur og det blir like vått igjen. Jeg blir nødt til å bære noen ekstra kilo på ryggen idag. Ikke en oppløftende tanke, jeg føler at jeg bærer for mye allerede.
På vei fra Fivlemyrane, Fortundalsbreen i horisonten.
Regnet gir seg heldigvis kort tid etter at jeg har startet på den siste vandringen på Massiv, selv om skyene fortsatt ligger truende over fjellene. I enden av dalen stikker en brearm av Fortundalsbreen fram fra undersiden av de drivende skyene. En rute til Sota Sæter krysser over breen, men for å gå den veien trenger man erfaring av å gå på breer (og det nødvendige utstyret). Så jeg er nødt til å ta ruten som går forbi Illvatnet istedet. På vei til stikrysset som skiller de to rutene åpenbarer det seg noen små flekker av blå himmel.
Utsikt over Illvatnet, steiner på alle sider av vannet.
Stien til det beryktede Illvatnet går opp gjennom et steinete og goldt område med en følelse av å aldri komme fram. Jeg har ikke forventet å møte på noen andre på en god stund, gitt tiden det tar å gå fra Sota Sæter og at det skal være vanskelig å finne teltplasser i terrenget rundt Illvatnet. Likevel så møter jeg på en annen person på veien oppover. En enslig fjelløper, noe som forklarer den raske tiden som er brukt på å dekke avstanden fra Sota Sæter. Han skal løpe til Sognefjellshytta, så han har fortsatt mange kilometere og høydemetere foran seg. Det ser kaldt ut å løpe i dette været, men jeg vet at hvis han holder det gående så vil han holde seg varm.
En kald elvekryssing. Det virket som at det var mulig å hoppe fra stein til stein over elven, men strømmen var sterk og ville ha drevet vannet over høyden på skoene mine.
Idet jeg når Illvatnet kan jeg forstå årsaken til hvorfor vannet har fått det ryktet som det har. Det er et ganske så stort vann som er omkranset av store steiner på alle sider. Igår ettermiddag på Nørdstedalseter møtte jeg på en mann som fortaltet meg at faren og moren hans aldri hadde glemt at det tok dem over tre timer å gå rundt vannet. Inne i meg, føler jeg at jeg burde kunne gjøre det raskere.
Illvatnet.
Jeg må derimot, etter å ha gått ett stykke, bli nødt til å tilstå at jeg kan ha vært for eplekjekk med den stille uttalelsen. Det går fint i starten, men gradvis blir steinene større og ruten forsvinner mer eller mindre. Bare de røde t-merkene viser meg veien over steinene. Merkverdig nok, så føles vandringen slik at jeg går fort, men gjør lite framgang. Gjennom den siste delen, som går gjennom et område med det passende navnet Illvassuri, går det eksepsjonelt tregt. Det er tungvint og slitsomt, uten tvil.
Utsikt ned Tundradalen.
Tidsmessig blir det ikke noe bedre av at jeg er nødt til å vade over to elver. Det er en sterk strøm i begge elvene. Noe som overrasker meg litt, da jeg hadde forventet at det skulle være mindre vannføring etter den kraftige tørken denne våren og sommeren. Idiotisk nok har jeg puttet håndkleet mitt i bunnen av ryggsekken. Så på den første krysningen blir jeg nødt til å stå på toppen av stor stein og pakke ut alt i ryggsekken for å få tak i håndkleet. Og så pakke alt ned igjen. Jeg hadde først prøvd å finne en vei over elven uten å bli nødt til å ta av meg skoene, men kunne ikke komme lengre enn til steinen jeg står på. Det må ha sett rimelig dumt ut, hvis noen hadde kommet over meg mens jeg holdt på med dette. Burde nok bare ha offret et av klesplaggene mine for å tørke føttene mine etter krysningen.
Sekkebreen isbreen.
Den første fjellvandreren fra Sota Sæter som jeg møter dukker opp i midten av Illvassuri, og gir meg ikke noen oppløftende nyheter når det gjelder underlaget for resten av dagen (nå ga nok ikke jeg han de mest oppløftende nyhetene heller). Jeg vil komme til å måtte gjøre mange små hopp fra stein til stein idag. Jeg spiser lunsj, så krysser jeg den tredje elven med skoene mine hengende rundt halsen. På føttene mine har jeg offret ett av parene med ullsokker som jeg bærer med meg. Det gir meg et bedre grep når jeg går på de glatte og sleipe steinene under det kalde vannet. Ferdig med vadingen henger paret med sokker dryppende på siden av ryggsekken.
Tundradalskyrkja med Tverrådalskyrkja bak.
Selv om ruten ikke er like strevsom som den var langs Illvatnet, er ruten etterpå fortsatt steinete. På den positive siden er de dystre skyene på vei til å bryte opp, noe som gir landskapet en lysere stemning. Jeg møter på et par som startet sent fra Sota Sæter, noe som gir meg litt håp med tanke på ankomsttiden til hytta. Etter å ha advart dem om det steinete underlaget og elvene som trengs å vades over, samt noen råd om hvor finne best sted for å telte, returnerer vi til våre avvikende ruter.
Seende tilbake mot Sottjønnin og Tundralskyrkja.
Derimot, selv om jeg fikk litt fornyet energi etter å ha hørt hvor lang tid de hadde brukt fra Sota Sæter (på det tidspunktet følte jeg det som at jeg ville bruke år på å komme meg gjennom dette landskapet), blir turen raskt langtekkelig og slitsomt igjen. Jeg får fine utsikter mot Tundradalskyrkja med Tverrådalskyrkja bak, samt Tundradalen, fra der jeg går, men utsikten under føttene mine endrer seg aldri. Til slutt kommer jeg til den siste toppen, ovenfor Sottjønnin, før jeg vil starte på den bratte nedstigningen ned mot Sota Sæter. Heldigvis så forbedrer stien seg her.
Utsikt før nedstigningen til Sota Sæter i retning Mysubyttdalen og fjellene rundt.
Jeg er langt ifra misfornøyd med vandringen idag, som dette innlegget muligens kan gi inntrykket av, men jeg føler meg ganske så sliten. Med min tunge ryggsekk og det nådeløse underlaget, har det vært noen harde dager. Utsikten fra der jeg nå står er derimot flott. Her kan jeg se ned mot Sota Sæter med elvene og innsjøene, Mysubyttdalen til venstre for meg nedenfor, og Sekkebreen spredt ut som et teppe på toppen av fjellet på den andre siden av dalen for meg
Seende ned mot Sota Sæter.
Som vanlig, selv om man ser destinasjonen, tar det som regel tid før man faktisk kommer dit. I starten er nedstigningen ikke så god, ganske så sleip, og småvond for mine slitne føtter. Så endrer vegetasjonen seg gradvis, øker sakte i omfang. Til jeg går gjennom nok en nydelig bjørkeskog. Endelig kommer jeg til en skogsbilvei, som leder meg til enden på Massiv-ruten for min del. Eller hva som er starten for de fleste andre vandrende på denne massive og flotte ruten.
Vandrende gjennom en nydelig bjørkeskog på den siste delen av fjellturen (den merkede ruten som du ser er ikke ruten jeg gikk på derimot).
Jeg har avtalt med meg selv at jeg skal overnatte på Sota Sæter etter å ha fullført Massiv, det føles på en måte naturlig. På den familievennlige hytta er det mange gjester, da den kan nås med bil. Det blir ikke færre av at DNT Ung har et treff her på samme dag som jeg ankommer. Jeg får likevel et rom for meg selv. Vannet i dusjen er ikke lengre varmt, men det føles likevel godt å få skylt seg litt. Og jeg kan få hengt opp mitt våte telt til tørk. Sota Sæter var en stor og gammel fjellgård og består derfor av flere små bygninger satt rundt et stort tun. De forskjellige rommene og sovesalene er spredt ut blant de forskjellige bygningene.
Før jeg ankommer Sota Sæter går jeg gjennom en liten skog nede i dalbunnen.
Middag blir servert inne i hovedbygningen, i et lite, men ganske så avgrenset rom. På en måte min lille feiring av å ha fullført Massiv. Middagen er god, og jeg får snakket en del med gjestene som sitter ved siden av meg på bordet. Ellers drukner en god del av hva jeg hører i alle støyen som gjestene lager. Resten av kvelden sitter jeg og slapper med en kald øl.
En gammel seter ved siden av Sota Sæter.
Det har vært en massiv fjelltur, og en flott en også. Ikke det beste været. Jeg skulle ønske at jeg kunne ha gjort det i en og samme tur, men noenganger lar det seg ikke gjøre. Imorgen vil jeg fortsette min fjelltur i Breheimen, men det er en helt annen historie.
Sota Sæter.
<- Fivlemyrane
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar