lørdag 28. juli 2018

Tilbake til omverdenen ned gjennom en mørk dal

Tanken idag er enkel, komme meg ned i nærheten av der vei tar over for sti nederst i Mørkrisdalen. For slik å ha en kort tur ned til Skjolden imorgen for å nå bussen tilbake til Oslo. Utenfor teltet er det et lett regn som vekker meg om morgenen. Etter frokost og å ha pakket ned teltet for siste gang denne sommeren, bærer det i vei på siste dag i Breheimen.

Rausdalen om morgenen.

Kvitene.

Fra der jeg går kan jeg se at DNT-gruppen også er på vei, har begynt på sin ferd til Nørdstedalseter. Jeg kan følge dem fra avstand en lang stund, de har en bratt stigning opp mot Oksli å forsere i starten av turen. Fra mine pauser kan jeg se dem, små prikker i flere farger som beveger seg oppetter fjellsiden. Det tar ikke lang tid før det er strekk i gruppen. For meg kan det virke som at også dytter skyene oppover, været letter underveis som de kommer høyere og høyere, og jeg lengre og lengre unna.

Ryggvandring mellom Kvitene og Fjellsli.

Kvitene var et sted jeg igår vurderte å gå til for å finne et sted å telte, men når jeg kommer dit er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. Vannet som renner i de elvene er for hvite av sedimenter til at jeg ville ha drukket av det eller brukt i maten. Elvene bærer navnet sitt med rette. Fra Kvitene er det en flott tur på tuppen av fjellryggen over til Fjellsli, en nydelig gammel stølsgrend.

Fjellsli.

Nedstigning fra Breheimen.

Etter Fjellsli ligger krysset hvor man enten går videre høyt oppe til Fast ved Åsete, eller setter kursen ned i dalen. En kan ikke se dalbunnen herfra. Jeg er litt fristet til å holde meg oppe i høyden en stund, og heller gå ned til Hørnavollen derfra. Måten Mørkrisdalen nedenfor avtegner seg på kartet gjør at jeg holder ved planen min, det er bare nødt til å være en flott tur.

Utsikt over Dalen, Vetlestølen og Liane.

Det føles litt trist å forlate det åpne fjellet der oppe, men det føles oppløftende at turen ned er så fin. Man får plenty av muligheter til å speide utover dalen som bukter seg nedover og strammer seg inn i enden. På andre siden av dalen kan flere fosser ses flomme nedover fjellsidene. I dalbunnen, som nå kan ses, kan jeg skue ned på en elv som følger dalen sine svingninger gjennom en frodig beitemark.

Dalen.

Turen gjennom Breheimen har gitt mersmak, hit vil jeg sikkert komme tilbake til senere. Litt interessant er det at det er turen etter at jeg ble ferdig med Massiv som har gjort størst inntrykk på meg, spesielt gjaldt det turen fra Sota Sæter og opp mot Sprongdalshytta. Nå skal jeg fullføre turen gjennom en flott dal som ligger foran meg. Jeg er nede i et norskt kulturlandskap. Og kan allerede høre bjellene fra sauene som beiter på den store sletten mellom Dalen og Vetlestølen sætrene.

En elvenær sti.

Ned langs strykene etter Liane.

Og rett skal være rett, det er en nydelig dal. Og sauene virker å være like fornøyde med å gå der de og, slik at de likesågodt fotfølger meg. Et stykke går stien helt atmed elven som renner gjennom dalen. Mens jeg går ned ved siden av elven kommer det to spreke sjeler løpende. Idet jeg slipper dem forbi, får jeg et raskt titt på ansiktet til den ene og det er noe veldig kjent med det. Jeg er sikker på at jeg har møtt han før, når jeg studerte i Molde for mangfoldige år siden, men jeg klarer ikke å sette navn på ansiktet. Det unnviker meg.

Gjennom skogen ved Dulsete.

Ved Liane er det på høy tid å bli kvitt latskapen, samt å få seg litt lunsj. Jeg har gått med regntøyet på hele veien ned fra teltplassen min idag morges, og det er lenge siden det har vært noe bruk for det. Jeg har bare vært for oppslukt og opptatt med å nyte turen til å ta meg tid til å få det av, men nå er det ingen bønn. En turgruppe med utenlandske turister er også på plass ved sæteren. De får ta til takke med en uvøren fjellvandrer som skifter og.

Inn i Mørkrisdalen.

Fra Liane går stien tøft ned ved siden av noen stryk, på en sti som virker merkverdig oppbygd. På vei ned passerer løperne meg igjen, men nå har jeg fått stokket om på navn og ansikt. Einar roper jeg ut, og de stopper opp. Han har jeg ikke sett siden jeg forlot studiene, helt tilbake i 2000. Han trenger en oppfriskning av hvem jeg er og, ikke så rart. Etter å ha vært og klatret i Jotunheimen har han og samboeren nå tatt turen hit til Skjolden. Han bekrefter ryktene jeg allerede har hørt, det er regn på vei og i tillegg er det meldt mye tordenvær. Planen min om å gi meg nede rett før veien har blitt til å komme meg til Skjolden. Uansett, så hadde jeg nok ankommet Hørnavollen for tidlig for min smak.

Tjørnaholet.

De fortsetter løpeturen, men jeg møter på dem straks etterpå, for et bad før de setter fart på siste strekning ned til bilen. Like fort går det ikke for meg, men jeg har ikke så stress med å komme meg ned. Trenger å hvile øynene på naturen rundt meg. Sæteren Dulsete ligger ved inngangen til Mørkrisdalen, fra her smyger jeg meg inn under trærne og dras inn i en mørk og trollsk vandring ned dalen. Fjellsidene lukker seg sakte om meg. Og himmelen som var blå, har sakte, men sikkert skiftet til å bære tegn til regn.

Et lite tjern i Mørkrisdalen.

Mørkt, men ikke dunkelt og trist. Trollsk. En vakker dal, jeg lar meg forføre av den. Små regnbyger av og til. Nede ved Hørnavollen ser regnet ut til å komme for godt, men det er ikke mye. Herfra må jeg komme meg ned til Skjolden, det er et stykke å gå på vei, men det er ikke en avskrekkende avstand. Jeg hadde likevel snakket med turguiden for gruppen med de utenlandske turistene og han hadde sagt at det nok var plass til meg i minibussen de kjørte i. Når de kom til å dra var dermed ikke like lett å si, når jeg møtte på dem var på vei opp. Jeg fikk nummeret til Einar, men her har jeg ingen dekning. Fjellsidene sperrer alt ute. Det er likevel håp, det er flere av gruppen som har dukket opp og det tyder på at det ikke vil være lenge å vente.

Siste strekning gikk langsmed Mørkrisdalselvi.

Og da var det ferdig, sittende i en minibuss på en humpete vei ned mot Skjolden. De kjører meg rett til Skjolden Hotell, hvor jeg får ordnet meg et rom. Det er en campingplass her og, men jeg er ingen fan av det og da kunne jeg like greit ha teltet der oppe. Luksus it is. Om kvelden spiser jeg middag med Einar og samboeren, og kan da få en oppfriskning i hva som har skjedd i Molde siden jeg forlot byen. Det blir en hyggelig kveld og en flott avslutning på en fin tur i Breheimen.

Skjolden.

Problemet er bare at det ikke ser ut til å være en mulighet for å komme seg hjem til Oslo i morgen. Det er ingen ledige plasser på bussene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar