Kjentmannsmerket: Hagerupfossen I Sætertjernsbakken NØ Aas Gård og Kirkebyvangen og Konsta I Gjerdrum

På tide og ta fram kjentmannsheftet fra glemselen. På tide å løfte blikket bort fra Nordmarka og Lillomarka. Komme seg litt videre, men fortsatt vise aktsomhet. Det er ingenting galt med Nordmarka og Lillomarka, men når man starter å gå fra sin egen dør og er nødt til å returnere til samme dør, blir deler av turene en del repetive. Idag velger jeg å ta turen opp i Romeriksåsene. For å komme dit tar jeg igjen toget til Hakadal, men går fortsatt hjemmefra og til Kjelsås Stasjon.

Vandring mellom hvitveis på blåstien langs Åsbekken opp mot Aas Gård.

Rester av mølle ved Åsbekken.

Kan ikke huske å ha gått her før, men før Aas Gård går det en nydelig liten blåmerket sti opp langs Aasbekken. I starten gjennom et felt av hvitveis og så forbi en gammel mølle. Stien virker ikke så synlig hvis man kommer fra Aas Gård, som nok er grunnet til at jeg har oversett den før.

Hagerupfossen i Sætertjernsbekken NØ Aas Gård.

Grunnen til at jeg har lagt turen om Aas Gård er for å komme meg til Hagerupfossen. Denne fossen er ikke navngitt etter Klaus Hagerup hvis det skulle være noen som trudde det, snarere en tidligere bestyrer på Aas Gård. Vannet i fossen stammer fra Setertjernet høyere oppe. På veien opp til fossen kunne jeg se små varsler om hva som var i vente. Fra fossen kan jeg se tømmerstokker og planker ligge og bade i vannet som flommer nedover, kanskje restene av den gamle broen som gikk over fossen. Det er en lang foss, jeg stempler av i heftet, men velger å ikke følge fossen noe videre oppover eller nedover.

Halvt grønt, halvt snø, på vei opp i Romeriksåsene.

Krokete skog med snø.

Forbi Søndre Klopptjern med lette ringer dansende på overflaten bærer det opp i åsene. Kort tid etterpå begynner bakken å endre farge. Et hvitt lag fordriver den grønne vår-fargen. Jeg er tilbake i vinteren og det er flott, selv om jeg på sett og vis har sett meg ferdig med den (jeg gikk en stund med tanker om å dra til Grua og gå opp til Mylla for å gå på ski). Det er derimot en tung vinter, som ligger bløtt og hardt på bakken. Føttene synker vått ned i snøen. Snøen tynger ned grenene på trærne, som mest av alt ser ut som at de har lyst til å gi slipp på snøen, men klarer det ikke. The snow must go on.

The snow must go on.

Kirkebyvangen.

Ifølge Kjentmannsheftet er det på grunn av en feil at jeg er på vei mot Kirkebyvangen, da en feil under trykkingen av et tidligere hefte gjorde at posten ble markert galt på kartutsnittet. Nå skal feilen være rettet opp, det tok bare 14 år for å være litt barnslig morsom på deres bekostning. Kirkebyvangen var en gang en husmannsplass her oppe, nå står bare grunnmurene igjen, dekket av snø. På 1700-tallet var dette en seter for gården Kirkeby, derav navnet. På 1800-tallet og starten av 1900-tallet var det fastboende her, men etterhvert forsvant også de. Så forsvinner jeg videre på snøen under det grå skylaget.

På Storøyungsdammen.

Jeg har en kjentmannspost til, men den ligger et stykke unna. Myren man krysser over før man kommer til Storøyungen er rimelig våt nå, av vann, gjørme og snø. Har ikke møtte mange andre ute til nå, men fra dammen på Storøyungen kan jeg se røyk fra et bål på østbredden til vannet. Det er tendenser til sol over meg når jeg beveger meg mot Bekkestua over Østbyvangen. Solen har kanskje sett seg lei av vinteren.

Over mot Bekkestua.

Grøsåkerputtene.

Fra Bekkestua skal jeg nedover mot Årstadvangen og Myrgruvefossen, noe som betyr vandring på skogsbilvei. Et lite plaster på såret er at føttene får en liten pause fra all våtheten. Det største plasteret er at jeg da nærmer meg det som må kalles for indrefileten i Romeriksåsene, området rundt Gjerdrumsgjermenningen, Gjerimåsan, Myrgruvefossen og Gjermåa. Og turen tar meg og forbi nydelige Grøsåkerputtene. Ikke planlagt å spise lunsj ennå, men i stillheten ved Årstadvangen må jeg hive i meg en sjokolade for ikke å bryte stillheten for mye.

Gjerimåsan.

Bro under vann sto det, men med litt balansekunst kom man seg over.

Øst for Myrgruvefossen har jeg ikke vært mye, men jeg har surret der på kjentmannspostjakt før, da etter Myrgruva. Den gang var broen over myren og elven øst for fossen hel, nå står det et skilt som sier at broe er under vann og at det er laget en omvei rundt. Jeg tar likevel sjansen på den falleferdige broen, med litt balansekunst gikk det fint å komme seg over. Skyene er på hell og solen stikker frem når jeg tar meg opp mot toppen av Trollsnesfjellet for å ta et teknologisk krumspring i øyesyn.

Klopper i fin skogsterreng.

Konsta i Gjerdrum var en sinnrik installasjon bygget for å føre kraft fra Myrgruvefossen til Dalsgruva for å tømme gruven for vann. Drevet av vannet fra fossen ble kraften ført over åsen via det som kalles for en stangfelt (av Feldgestange eller Stangenkunst på tysk). Anlagt i 1789. Det sies at man fra bygda kunne høre når Konsta var i drift, fra bankelyden som installasjonen ga fra seg for å fortelle at alt gikk som det skulle. Dalsgruva ble nedlagt i 1820 og deretter forfalt Konsta og ble revet. Det er synd, for det hadde vært gøy å sett ingeniørkunsten på nært hold.

Utsikt mot Hakadal og Varingskollen.

Konsta i Gjerdrum.

Idag kan man se en modell av Konsta på Gjerdrum Kulturhus, eller en video:

Konsta i Gjerdrum Allmenning anno 1811 from Vidar Hansen on Vimeo.

Tilbake ved Myrgruvefossen er det på tide med lunsj. Og timingen kunne ikke vært bedre. Solen har nå spredd skyene og jeg kjenner den varme i kinnene. Det damper litt fra de våte buksebeina og. Tanken var egentlig å gå mot gapahukene ved Gjerdrumsgjermenningen, da jeg hadde forventet regn og ikke sol. Nå er det bare å sitte og nyte varmen, samt lyden fra fossen.

Myrgruvefossen.

Mellom Årstadvangen og Gjerdrumsgjermenningen.

Må ta turen om Gjerdrumsgjermenningen og Kirkebygjermenningen på veien tilbake. Erkjenner at det blir en sen retur hjem, men dette er bare ett så nydelig parti at det er vel verdt det. Likevel må jeg si at jeg tar noen titt på klokken innimellom, vil ikke miste 20-toget hjem igjen. 18-toget kunne jeg se en lang vei etter, etter den fine lunsjen ved Myrgruvefossen og valget om å gå her. Det må egentlig være mye bedre å gå her nå, i disse tider, da flytrafikken til Gardermoen er såpass liten.

Kirkebygjermenningen.

Ned mot Glitre og Hakadal Kirke.

Ned fra Romeriksåsene går turen mot Glitre og Hakadal Kirke. Snøen den forsvant. Blir vandring på vei tilbake til Hakadal Stasjon, mørke skyer med sollys skinnende under den gir en fin kontrast. Lett regn igjen. Ankommer stasjonen rundt 10 minutter før toget går, deilig å få skiftet til tørre sokker nå. Lang tur, så det er godt å hvile beina litt på toget, spesielt når det gjenstår noen kilometer å gå ned fra Kjelsås igjen. En mer enn godkjent vandring.

Hakadal.