Turen legger jeg til Båhushøgda, ikke for langt unna, men ikke for kort heller. Tar bussen til Hammeren og går derfra. Med meg i sekken har jeg middag, en termos med varm te og noe attåt. Oppe på utsikten på Båhushøgda er det stille og rolig, ikke direkte kaldt, men temperaturen slår ingen varmerekorder heller. Og så er man der i det øyeblikket hvor man bare kan slappe av og la den mentale ryggsekken slippe.
Jeg spiser middagen min, som er en merkelig blanding (i moderne tider vil man vel kalle det fusion) av norsk og indisk. Det er utilsiktet, men det ble sånn. Jeg lagde meg en fiskegrateng på forhånd som jeg pakket inn i folie for å holde seg varm. Det indiske elementet er et nan-brød, ene og alene tatt med av den grunn at hvis ikke måtte jeg kaste det.
Når middagen er spist og teen inntatt er det på tide å åpne 'puben'. Med meg har jeg og noen 'edlere' varer og et stort glass (kan koste på seg litt vekt når en ikke skal gå så veldig langt). Bedre utsikt enn på noen av 'utestedene' nede i byen.
Blir så klart for lenge, det blir kjøligere, men vil få med meg det en kan av solnedgang her oppe fra. Selv om det ikke er den beste plassen for det, da solen går ned litt skjult bak trærne på høyden. Går hjem, det tar tid og er ikke innenfor døren hjemme før godt over midnatt. Men det var artig å gå alene i stillheten gjennom marka, forbi Maridalsvannet og så gjennom utkanten av byen.
Fra Hammeren.
Horndalskulpen.
Lysspill på himmelen.
Middag på Båhushøgda, fiskegrateng og nan-brød.
Eye in the sky.
Båhushøgda.
Sol i ølnedgang, eller var det øl i solnedgang?
Utsikt mot Oslo fra Båhushøgda.
Ullevålseter sett fra Båhushøgda.
En annerledes 'pub', men med desto bedre utsikt.
Solnedgang fra Båhushøgda.
Ned i skumringen.
Tilbake ved Hammeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar