Kjentmannsmerket: Ved Den Største Bronsealderrøysen I Haneborgåsen

En må lære seg å ta seg tid til noe. I helgene er jeg vanligvis flink til det, kanskje ikke like flink i ukedagene. Etter en lang jobbedag og påfølgende reise med buss hjem, folk klint inntil over alt, så er terskelen større. Den er der, bare litt vanskeligere å fange noen ganger. Nå er arbeidsreisen minimal, består hovedsakelig av å gå fra kjøkkenet og inn i stua, vilkårlig hvor jeg går etter endt jobb.

Ved den største bronsealderrøysen i Haneborgåsen.

Et veiskilt midt i skauen.

Men nå har jeg tatt meg tid til å sette meg på et tog. La hus, gater, folk og det som må finnes på andre siden av ruten fare forbi, for så å sakte ned igjen en kort stund, før alt farer forbi igjen. Slik går det til jeg kommer til Fjellhamar. Skal tilbake i tid og idag.

I Haneborgåsen.

Svarttjern.

I skogen og åsen ovenfor Fjellhamar, Haneborgåsen, ligger det noen gamle bronsealderrøyer. Ligger i en del av Gjelleråsmarka, en ganske så liten grønn lunge sammenlignet med sine navnebrødre i nord og sør. Delt i to av en høy traffikert vei, E6. Den østlige leden av pilegrimsveien til Nidaros fra Oslo går over Gjelleråsmarka, men i senere år er det kanskje den store hvite boksen som huser ett innendørs snøanlegg som har fått mest mediedekning herfra.

Myr nord for Svarttjern.

Andemor med unger i Lukedammen.

Tilbake til bronsealderrøysene, disse er tenkt å stamme fra rundt 1800-500 f.Kr. De ligger ikke så veldig langt oppe i åsen, og er sådan lette å finne. Fire store, en mindre og i tillegg to små, grunnflatene er runde eller ovale. Enkelte har mistenkt dem for å være varder, men det ble en annen historie når man fant brente menneskebein-rester i den største. En kan høre duren fra E6, men det er fortsatt en liten stille plass i skogen.

Lukedammen.

Midt inne i skogen nedenfor, står det et trafikkskilt hvor det står Gravrøysene på, lettere surrealistisk. Jeg skal videre og må krysse E6, men bruker litt tid til å gå litt rundt på kollene ved Svarttjern. En av disse heter Osloutsikten, men jeg er usikker på hvor mye utsikt det er.

Opp mot Gjelleråsen.

Pilegrimsgapahuk med utsikt.

Utsikt fra Gjelleråsen.

For å komme meg over på den andre siden av veien må jeg gå ned mot Tømte. Derfra går det en sti opp mot Gjelleråsen. Det er en tid siden jeg satt ved Lukedammen, mitt forrige besøk her i Gjelleråsmarka, også den gangen på kjentmannspost-jakt. Da var det det høyeste punktet i marka som sto som post. Jeg skal ikke så langt unna idag heller.

Klokken øverst i Kongedalen, den andre sto nederst, den som ringte i klokka først hadde forkjørsrett, da dalen var så trang at det var enveiskjørt.

Pilegrimsleden over Gjelleråsen.

Så lyser de kjente veimerkene til pilegrimsleden mot meg og jeg følger de oppover. Som en slags sekulær baklengs-pilegrim. Ute på tuppen av vestsiden av åsen finner jeg en gapahuk, merket med pilegrimsmerket. Fint sted for å innta middagen, med utsikt mot Oslo og Fjorden.

Et velkjent og kjært symbol.

Kongedalen.

Ut fra Oslo, er nok dette ned fineste delen av pilegrimsleden som går østover. Spesielt den trange Kongedalen er en fin tur, nå med aftensolen lysende gjennom trærne. Nede ved Stovner igjen er det å ta plass på t-banen. La tunneler, folk på plattformene, hus, men få gater, suse forbi rutene. Bytte til buss og se at klokken har flyttet seg en del siden jeg gikk ut døren hjemmefra.

Stovnertårnet.