Kjentmannsmerket: Ondurbakken Ved Muren

Grunnet pilegrimsrute-befaringen igår kom jeg meg ikke ut av byen før 17. Mai. Både på bussen til Majorstuen og på t-banestasjonen der har det allerede begynt å samle seg med feststemte folk. Jeg er glad for å få litt pusterom når jeg trer inn på stien ved siden av Lysakerelva, etter å ha gått av på Ekraveien t-banestasjon, humøret er ikke akkurat på topp i starten. Det tar en god stund før jeg får roet meg. 17. Mai i Oslo gjør meg bare stresset.

Løvtunnel ved Lysakerelva.

Sti gjennom ung bjørkeskog.

Den eneste sikre posten på mitt program for dagen er å ta kjentmannsposten som ligger ved Ondurbakken ved Muren. Utover det, så er det litt åpent. Denne ligger i Bærumsmarka, en av de mindre, som ligger litt klemt inne mellom Vestmarka, Krokskogen og delvis Nordmarka. Jeg tar meg inn i marka ved Fossum, etter å ha gått opp langs Lysakerelva, skjermet for villa-bebyggelsen.

Lys på skogbunnen.

Opp mot Muren.

Turen skulle komme til å likne en tidligere kjentmannspost-tur, da forbi kolera-kirkegården. Nå er det andre tider og epidemier, men det er ingen corona-kirkegård her ihvertfall. Det er stille ihvertfall, selv fra Skytterkollen, ingen salutter for nasjonaldagen.

Ondurbakken ved Muren.

Trivelig terreng mellom Brunkollen og Haslumsæter.

Det dukker opp en hoppbakke fra tid til annen i kjentmannspost-heftet, denne gangen en fra omkring 1920 som ble bygd ved siden av Muren og Ondurhytta. Bakken gikk under navnet Ondurbakken, oppkalt av en gutteklubb med navn Ondur, stort sett med skiidrett som mål. Nå er det ikke lengre mulig å hoppe ned 40-meters bakken, bare restene av steinhoppet står igjen der den kjerreveien går opp og inn i Bærumsmarka mot Brunkollen.

Utsikt over Bærumsmarka, Tryvannshøgda med sine to tårn i bakgrunnen.

Hagl over Elgkollen.

Hvite fnugg danser i luften på vei videre opp kjerreveien, men er det snø? Mer som hagl. Det var blå himmel, varmt og fint når jeg satte av sted, men nå driver skyer innover marka, på lik linje som jeg driver innover i marka. På Elgkollen sitter det to damer som har gjort seg klar for lunsj, idet jeg passerer setter haglskuren inn for godt. Det blir hvitt, som om det snør. Jeg hører damene bryte opp. Av en eller annen grunn er det dette som bryter meg ut av det dårlige humøret mitt, kjenne at jeg må kjempe litt mot naturen. Bare sprøyt så klart, det er jo ingenting å snakke om egentlig. Gidder ikke skifte engang, bare lar mer fascinere av landskapet som blir dekket av et hvitt lag.

Elgkollen.

Skiftende skyer i utsikten fra Tjæregrashøgda.

Ved utsikten på Tjæregrashøgda setter jeg meg ned for lunsj. Haglskurene skrur seg av og på mens jeg sitter og spiser. Ser nesten ut som snøfokk. Men fint er det. Gratulerer med dagen, Norge!

Skogsoverflate-teksturer i hagl.

Det snør, det snør? ...eller det er vel hagl.

Går ned mot Triungsvann, hogst ovenfor gjør at man ser mer av vannet når man kommer mot det enn før. Det er fint vann å gå rundt. Ved Åbortjernet er de obligatoriske hengekøyene oppe. Musikk. Går fort videre, søker stillheten under trærne. Haglskyene har tatt sitt 17. Mai-tog videre, solen begynner å lyse opp bakken og bladverket. Elgen står og stirrer nysgjerrig og varsomt på meg gjennom trærne.

Triungsvann.

Hagl over Triungsvann.

Hadde lenge argumentert om jeg skulle krysse over til Nordmarka og gå hjem igjen, men lar det være. Istedet tar jeg en sti jeg ikke har gått før, den som går på vestsiden av Bogstadvannet. Gir en fin utsikt over vannet mot Holmenkollåsen. Regnbue over byen fra Fossum. Tar andre siden av Lysakerelva ned igjen, men det er egentlig lite vits i å gjøre det. Den siden består bare av asfaltert vei og fortau.

Sprukket tre ved Åbortjern.

Der inne blant trærne står den, skogens konge, og skuler nysgjerrig på meg.

Utsikt over Bogstadvannet.

Tilbake på Majorstuen er det full fest, byens larm, stappfullt på bussen, ønsker å komme meg fortest mulig hjem igjen. Selv om det igrunn var en fin nok tur, er jeg ikke helt fornøyd idag.

Bogstadvannet.