søndag 15. september 2013

(GR10) Dag 48: Ouillat - Tagnarède

Lengde: 4.3km (968.4km), tid brukt: 1:12 (371:02).
Høydemetere (opp / ned): 320m (55082m) / 211m (54371m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 936moh / 1045moh / 1256moh.
Vær: Tordenvær, regn, tåke, surt, pent vær mot ettermiddagen og kvelden.


Jeg våkner opp klokken 03:00 om natten, ute kan jeg fortsatt høre at selskapet holder på. Klokken 03:30 våkner jeg opp igjen av at det høljregner ned ute. Når jeg igjen våkner opp klokken 04:00 har himmelen eksplodert i sinne, et kraftig tordenvær har begynt. Når det egentlig var på tide å stå opp er det fortsatt dårlig vær ute, så jeg kryper lengre ned i soveposen og sover videre. Det som skulle bli min siste dag på vandringen ble istedet en begivenhetsrik dag av et helt annet slag.

Tåke og surt vær på ferden opp mot Pic Néoulous.

Når jeg til slutt står opp har uværet passert, men ute er det surt og omverdenen er dekket inn av tåke. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Etter en så lang tur så ønsker jeg å komme fram i pent vær, spesielt etter å ha gått i flere dager under et grått skylag og sett solen skinne ved kysten. Jeg vet at noe av det første jeg vil gjøre når jeg kommer fram er å sette meg ned og bare nyte synet av sjøen igjen. Alternativet er å bli her en dag til.

Utsikt ned mot Tagnarède, grått vær i horisonten.

Til slutt bestemmer jeg meg for å gå. Det er surt og det blåser såpass friskt opp gjennom skogen mot Roc des Trois Termes at man kan se skyene fare forbi trærne. Der grensen til Spania er markert med et slitt gjerde er det bare å pakke seg inn i vindjakken, det er et skikkelig surt fjellvær. Selv rett nedenfor Pic Néoulous (1256moh) kan man bare såvidt skimte toppen, og masten ved siden av er et vagt omriss i gråheten. På vei ned igjen kommer jeg litt under skylaget, men utsikten er ikke noe mer lystig av det.

Jeg ankommer Refuge de Tagnarède (1045moh), det ryker fra pipen. Når jeg åpner døren stikker det et velkjent fjes opp fra et opphengt telt, Claire sitter foran peisen og varmer seg. Hun hadde blitt overrasket av uværet på ryggen ovenfor hytten og hadde trukket ned for å søke ly. Teltet har hun hengt opp til tørk. En liten hund med en irriterende bjelle har fulgt etter henne og romsterer ivrig rundt på jakt etter mat. Det blåser kraftig ute og vi er begge usikre på om vi ønsker å bli eller fortsette.

Refuge de Tagnarède. En sparsommelig hytte, men som det ble en hyggelig kveld i.

Uansett så blir det en lengre pause her, i varmen fra peisen og i godt selskap. To vandrere på en dagstur kommer inn og søker ly mens de spiser lunsj, de kaster ut hunden og etterpå ser vi ikke mer til den. Været letter etterhvert, men det blåser fortsatt kraftig. I retning Banyuls sur Mer er det fortsatt mørke skyer. Det blir til at vi blir værende.

Nedenfor Pic Néoulous med utsikt i retning kysten etter at det har klarnet opp.

Senere ut på dagen er det derimot klarvær og blå himmel over Pic Néoulous, og bedre i retning Banyuls, men nå føler vi at det er for sent å begynne å gå videre. Istedet tar jeg min lille pakkbare sekk på ryggen og begir meg tilbake mot Chalet de l'Albere, kort vei, og jeg har fått lyst på øl, samt at jeg trenger mer vann. Jeg stoler ikke på vannet som finnes i nærheten. Det er et annerledes landskap som møter meg.

Det er dermed ikke like hyggelig å gå forbi Pic Néoulous igjen, der oppe er det to gutter og en av dem kaster en stein ned mot meg. Noe som gjør meg helt rasende, men jeg klarer å styre meg fra å la meg provosere til å gå opp. Og godt var nok det, for det var ikke bare to gutter, men en guttegjeng på fem. Den nå fine utsikten i retning av kysten kommer nå litt lengre bak i tankene. På vei ned siste strekningen mot Col d'Ouillat begynner så fantasien min å spinne.

Utsikt tilbake fra Pic Néoulous, Canigou-massivet til høyre i bildet.

For guttegjengen kan godt ha sett meg komme fra Refuge de Tagnarède og tenkt at jeg har lagt igjen utstyret mitt der (som jeg jo har gjort). Men det som gir meg en dårlig magefølelse er at Claire nå er alene der nede. Hva skjer hvis de finner på å gå ned? Jeg setter opp farten. På Chalet de l'Albere smiler de litt når de ser meg komme tilbake. Jeg får fylt opp med vann og kjøper med meg noen øl (Kwak, Pietra og Pelforth Brune). Så går jeg raskt tilbake mot Tagnarède.

Istedet for å gå stien der GR10 går tar jeg veien opp mot Pic Néoulous, guttegjengen er ikke å se på toppen nå. Jeg går opp på toppen, men kan ikke se noe til dem nedenfor heller. Det som jeg nå kan se er en fantastisk utsikt mot havet og bakover mot Canigou. Ved kysten er det fortsatt noen mørke skyer, men de er på vei sørover til Spania. Nede ved hytta virker alt som før, men Claire er ikke der.

Fra toppen av Pic Néoulous, klar utsikt mot Middelhavet.

Jeg finner hun oppe ved ryggen sittende og lese med solen skinnende ovenfor. Jeg er noe lettet, men erkjenner nok at fantasien min løp noe løpsk og. Nå er det helt nydelig ute og vi blir sittende lenge og nyte været på ryggen med utsikt mot Spania. Når solen forsvinner ned bak åsen i vest går vi tilbake til hytta, hvor vi fyrer opp i peisen igjen og lager middag.

En miserabel start på dagen som senket humøret mitt grundig ble til slutt en flott dag, med unntak av episoden med guttegjengen på Néoulous. Jeg fikk med meg turen både i pent og i dårlig vær, og med en hyggelig kveld med fyr på peisen i Refuge de Tagnarède, ølen smakte godt. Og jeg fikk en dag til ekstra på ruten, kanskje jeg hadde et ørlite ønske om det. Men imorgen går vi til Banyuls sur Mer, dårlig vær eller ikke.

<- OuillatBanyuls sur Mer ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar