Moskus ved Reinheim. En moskusflokk hadde lagt seg fint til rette på andre siden for hytta, akkurat der stien opp til Snøhetta går. Litt nærmere broen og jeg hadde måtte gått en lengre omvei for å komme meg opp til toppen.
Jeg er tidlig på vei ut fra Reinheim, jeg ønsker å komme meg opp på toppen før været eventuelt skifter (ihvertfall hvis man skulle stole på værmeldingen). Heldigvis hadde ikke moskusene funnet det for godt å legge seg rett ved siden av den lille broen ved siden av hytta, det hadde blitt en lengre omvei. Nå går jeg over broen og går i en vid sirkel rundt flokken. Så bærer det oppover i det fine været. Det er fortsatt skyer på himmelen og toppen skifter mellom å være til syne og ikke.
Snøhetta sett fra stikrysset på østsiden av toppen. Herfra går det en sti nedenfor toppen over Larsurda, en sti videre til Snøheim, videre over Snøhetta og ned til Reinheim. Toppen sees klart og tydelig og valget er enkelt.
Det er gode utsikter til å få en flott tur opp til og over hetta, og det gjør meg høyt til sinns. Tempoet deretter. Jeg kommer til stikrysset på flaten nedenfor toppen, herfra går det to stier videre til Åmotdalshytta. En går over Snøhetta, den andre går nedenfor toppen. Planen var i utgangspunktet å gå dit og se an været, er det bra så er valget enkelt, er det dårlig så hadde jeg måtte gjøre et valg. Nå er det ikke noe valg, jeg tar fatt på steinene i ura opp mot Stortoppen.
Sambandsstasjonen på toppen av Snøhetta.
På kammen kan jeg se utover Dovrefjell i retning Snøheim og Hjerkinn, fra den siden er det mange skyer som flokker seg og kommer i min retning. Det er også mange steiner i min retning, Snøhetta ligner mye på en veldig stor steinhaug. Verden nedenfor blir mindre og mindre, utsikten ut over Dovrefjell blir bedre og bedre. Jeg går fort oppover, men når jeg ikke er langt unna toppen skjer det jeg er redd for. Skylaget driver inn og dekker toppen, tårnet på toppen forsvinner, obscured by clouds.
Utsikt nordover fra Snøhetta. Trollheimens topper kan sees i det fjerne. Nydelig vær når jeg var på toppen.
Det skulle likevel vise seg å være en kortvarig nedtur. For så står jeg på toppen av Snøhetta, Stortoppen på 2286 moh. Dette er landets høyeste topp utenfor Jotunheimen. Skylaget har blitt borte og jeg har flott utsikt til alle kanter, kunne nesten ikke ha vært bedre. I nord kan jeg se toppene i Trollheimen, mot sørøst ser jeg innover mot Rondane. Langt der nede kan jeg skimte Reinheim, gjennom linsen til kameraet ser jeg at moskusflokken har flyttet på seg og er på vei nordover for hytta.
Den bratte vesteggen på Snøhetta, hvor du kan se Midttoppen og Vesttoppen. Til høyre i bildet eggen stien går på over hetta i retning Åmotdalshytta. Luftig.
Skylaget som flokket seg sør for Snøhetta klarte ikke klatringen opp til toppen og har nå gitt opp. Det er nydelig vær når jeg er på toppen. Med så flott vær på toppen er det ikke noen mening i å haste videre, jeg slapper av med lunsj, te og en bok ved siden av tårnet. Et lemen på topptur piler foran meg på snøen. Andre fjellvandrere kommer etterhvert opp og jeg slår av en prat med dem. Godt over to timer har jeg vært på toppen når jeg til slutt løfter opp sekken og fortsetter videre mot Åmotdalshytta.
Stortoppen sett fra østsiden av den lille eggen man går over, med det karakteristiske tårnet.
Forbi sambandsstasjonen på toppen og så går stien over eggen vest for toppen. Det er luftig, men god plass å gå på. Verre er det ned kanten på en bratt egg hvor man må gå over snø. Vanligvis er det relativt greit, men under snøen her nå er det is. Fort gjort å skli da, men det går fint. Så starter den lange strekningen med ur, ur og atter ur.
Bratt vegg man får forsere for å komme opp til eller ned fra Snøhetta. Noe dekket av snø med is under, som fort kunne ha blitt glatt. Nedenfor er det tøff utsikt til skålen nedenfor Snøhetta.
Etter å ha gått litt nedover så hører jeg durene fra et helikopter, jeg ser meg tilbake og over Snøhetta flyr det nå et redningshelikopter og lander til slutt på den lille plattformen på toppen. Hadde jeg bare venter litt lengre på toppen så hadde jeg kunne fått med meg det der oppe. Så begynner jeg å lure på hvorfor det i det hele tatt er der, det kan da ikke ha skjedd noe med de som var på toppen på den lille tiden som har gått siden jeg gikk.
Mye ur på Snøhetta, det går i stein på stein nedover. Utsikten er veldig fin og jeg kan se Larseggen, Åmotsvatnet og hytta jeg er på vei til.
Jeg falt ikke ned på snøpartiet med is under, da er det bedre å falle nesten stillestående. Nysgjerrig som jeg er så ser jeg meg flere ganger tilbake opp mot toppen. Så snur jeg meg rundt igjen og det neste jeg vet er at jeg ligger spredt rundt utover steinene. Moralen er: ikke gå framover i samme bevegelse. Jeg hadde da tråkket på en løs stein og mistet fotfestet. Resultatet er noen store kutt på høyre-hånden, slått meg litt på kneet og baken. Men mest av alt, litt såret stolthet. Fram med førstehjelpsutstyret, rense sårene og på med plaster. En kan forøvrig ikke unngå å se ironien i det hele. Så gå litt fortumlet videre nedover.
Snøhetta sett fra nordvest-siden.
Nedover er det litt kjedelig, selv om jeg prøvde å gjøre det kanskje vel spennende med å falle. Det er stein på stein, ur, ur og atter ur. Godt det er fin utsikt. Tar meg en pause nede ved Larstjørnin før jeg tar fatt på siste strekning ned til Åmotdalshytta. Nede ved hytta har været bare blitt enda bedre. Ingen andre på hytta når jeg kommer, forøvrig en hyggelig hytte.
Stikryss med Snøhetta i bakgrunnen. Her kommer alle stiene som går fra Reinheim til Åmotdalshytta sammen.
Ikke så lenge etterpå kommer det to til til hytta, det er det ene paret som også var på Reinheim. De hadde også gått over Snøhetta og de hadde fått med seg hvorfor redningshelikopteret var på toppen. Ikke noe mer spennende enn at det skulle hente noe på Stortoppen og frakte det ned igjen. Vi blir sittende ute og nye været, småfuglene kvitrer fornøyd utenfor hytta. Så kommer det fram at broren til den ene i paret jobber i samme firma som jeg, jaja, det er en liten verden. Senere ankommer det to vandrere til til hytta, to damer som også er og går i Dovregubbens rike. Totalt var vi fem besøkende på hytta denne nydelige juli kvelden (og natten) på Dovre.
Åmotdalshytta. Hytta ligger fint til ved siden av Åmotsvatnet.
Mat på turisthyttene er et kapittel i en bok for seg selv, men bacalaoen Kristiansund og Nordmøre Turistforening har på hyttene sine er noe av den bedre hermetikk-maten jeg har smakt. Middagen delte og spiste jeg sammen med paret. Det ble en veldig hyggelig kveld, med en flott solnedgang over Skulan. Jeg skal ikke klage på været resten av turen etter å ha fått gått over Snøhetta i knallvær.
Skyer dekker Snøhetta på kvelden, mens solen er på vei ned bak fjellene i vest. Det blir en flott kveld på Åmotdalshytta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar