Jan og Anders ved Nygardsvatnet i starten av turen. Spente på både vær og sykkelforhold.
Værutsiktene for turen er ikke av det lystige slaget, men vi stiller lystige og blide til start. Syklene har vi leid på Haugastøl og nå er de pakket og klare til sin ferd over fjellet fra øst til vest. Nå er vi på omtrent 1000 moh og det er litt stigning fram til vi er framme ved dagens mål, som er Finse på 1222 moh. Det er ca 27 km å sykle, så vi har tenkt å ta oss god tid på den første etappen på sykkelturen vår.
Langs Rallarvegen fra Haugastøl mot Finse. Fjell, sykkel og natur.
Alene om å sykle er vi ikke, men vi er nok ikke i høysesongen for å sykle denne sykkelturen. Etter å ha syklet langs Nygardsvatnet begynner vi stigningen, det er en jevn og grei stigning. Rundt oss blir det færre hytter og fjellandskapet åpner seg for oss. Tydelig også at vi i starten har syklet i et hytteområde, for her er veien god å sykle på. Bilkjøringen til hyttene har nok pakket og klemt veien god og flat. For fra der hvor det ikke lengre er lov å kjøre blir veien litt dårligere og mer humpete, og såklart dermed litt mer sjarmerende og.
Uksabotn vokterbolig. Her drives det kafé om sommeren. Vi påspanderte oss vafler og te, i tillegg til medbragt lunsj. Toget for forbi vokterboligen og kaféverten sto på trammen og vinket til kjæresten som var på toget.
Det grå sløret ligger over oss og truer med å slippe sin last over oss, ertende. Når vi tror at regnet kommer, så kommer det ikke noe. Vi tar ofte pauser og ser på landskapet rundt oss, fjellene ved siden av oss, og jernbanen som bukter seg som en slange ved siden av veien. Men hvor ofte vi enn tar oss god tid, så er det ikke til å fornekte at det går fort fremover på sykkel uansett. Vi ankommer Uksabotn, en gammel vokterbolig, der er det en liten kafé. Vaffel og te, og så spiser vi lunsj i siden på vokterboligen. Bergenstoget farer forbi på jernbaneskinnene.
Blåisen på Hardangerjøkulen. Jeg og Anders tok en ettermiddagstur opp til Blåisen etter å ha kommet fram til Finse, med ledig tid fram til middag på Finsehytta.
Fra Uksabotn er det kort vei igjen til Finse, vi ser Finsenutene klart i horisonten. Og Hardangerjøkulen dukker opp i synsfeltet. Vi ankommer Finsehytta samtidig med regnet, for nå slipper himmelen taket og det kommer en fin skur idet vi sykler opp og parkerer syklene foran hytta. Med rommet på hytta ordnet har vi god tid foran oss fram til middag. Så jeg og Anders tar oss en tur opp til Blåisen, mens Jan har lyst til å besøke Rallarmuseet.
På Blåisen er det en gruppe som er på brevandring. Jeg og Anders finner en rift i breen som vi stiller oss inn i og med det gjør vi oss skitne av gjørmen som flyter ned fra under breen. På vei ned er det bekmørkt i horisonten bak oss og før vi er nede ved demningen ved Finsevatnet slippes det bøtter med vann over hodene våre fra himmelen. Vi ser på hverandre og sier til oss selv at nå kommer alt regnet som er meldt på turen ned på engang. Og det er jo veldig greit.
Anders poserer nedenfor blåisen. Vi stakk beina våre innom riften i isen bak oss, og som belønning ble skoene vår skitnet til av søle.
På kvelden blir det fisk på hytta. Det er for varmt i stua, så vi flykter til rommet vårt og slapper av der isteden. Ute mørkner det og vi tenker på morgendagens tur som ligger foran oss. Det er stort sett meldt om regn hele dagen, men ikke i store mengder.
En liten mengde regn er det når vi setter ut ifra Finsehytta og forbi Finse med togstasjonen og hotellet på 1222 moh. Det er nå den 'ekte' delen av turen langs Rallarvegen starter. Ikke for det, turen mellom Haugastøl og Finse er fin den og, men denne strekningen er vesentlig finere og enda tøffere. Regnbryteren går av og på, men mengdemåleren er skrudd betydelig ned.
Kveld over Hardangerjøkulen.
Vi beveger oss opp og ned og rundt svingene i takt med veien. Ved Fagervatn passerer vi det høyeste punktet på Rallarvegen, 1345 moh. God tid har vi under det grå skydekket, så ved Fagernut vokterbolig er det betimelig med en stopp med vaffel og te. Utenfor kaféen står det to dressiner, så vi kommer opp med tanken om hvorfor ikke kunne kjøre på det gamle jernbanesporet med dressiner. Den tanken har vært oppe før, får vi høre på Fagernut, men det visste seg å ikke kunne la seg gjøre. Utenfor kan man nesten forstå hvorfor, for der går det gamle sporet rett inn i en snøfonn. Det hadde vel blitt mye vedlikehold som skulle til og da, og da måtte vel man kanskje gjeninnført vokterboligene til sitt opprinnelige formål.
Fagernut vokterbolig. Vi hadde nå passert Rallarvegens høyeste punkt på turen, 1345 moh. Fagernut drives også som kafé om sommeren og. Deler av vokterboligen er også tilbakeført til hvordan interiøret var der i den første tiden til Bergensbanen.
Vi passerer vokterboliger jevnt og trutt på vår ferd, noen ligger også rimelig spektakulært til. Spesielt gjelder dette vokterboligen på Grjotrust, den har en flott utsikt over Låghellerbotnen nedenfor. Nedenfor går det gamle sporet inn i en tunnel som er sperret igjen, jeg og Anders må bort for å titte inn i tunnellen (kameraet streiker og jeg får et mindre anfall). Snø innenfor tunnelåpningen.
Rallarvegen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar