Moskusflokk ovenfor Kongsvoll stasjon. Rett ovenfor tregrensen der stien kommer opp fra Kongsvoll stasjon sto det en moskusflokk og sperret stien. Så fort hadde jeg ikke regnet med å støte på dyrene. De forholdt seg rolig til meg.
Skyene over meg er grå og truende, og forenlig med værmeldingen for de neste dagene, overskyet og regn. Foran meg har jeg en uke på Dovre, et fjellområde som er nytt for meg og det er ikke til å legge skjul på at jeg er litt spent. Og ville jeg få se moskus når jeg nå først er her på Dovre, noe som ville vært veldig artig? Det fikk jeg jo et svar på ganske så fort. Selv hadde jeg sett for meg at de svære dyrene ville leke gjemsel med meg, og vunnet.
Men så står de jo der foran meg på stien, nesten litt for tidlig. Jeg knoter fram et par bilder på kameraet før jeg beveger meg i en god sirkel utenom den lille flokken. Avstand er visstnok viktig, jeg har ikke lyst til å leke sisten med moskus i stedet for gjemsel. Litt spennende er det jo og. På andre siden av Kaldvella ser jeg flere folk som er ute og går i fjellet, vil nok tippe at mange er ute for å se på moskusen (bra da at de ikke bare fikk se en enslig vandrer komme gående opp fra Kongsvoll Stasjon).
Utsikt fra Nystugudalen i retning Hjerkinn. Mørke og truende skyer over landskapet.
Overskyet og surt kan det være så mye av det vil, jeg fyller lungene med frisk fjelluft og merker hvor godt det er å være ute i fjellet igjen. Jeg har av en eller annen grunn vært litt urolig før turen, men den uroen er forsvunnet når jeg nå har begynt å gå. Jeg har gått oppover Stroplsjødalen, og den skal jeg og fortsette å gå videre opp. Det er en fin dal, men jeg vil nok tro at det truende skylaget skjuler mye av dalen.
En moskusflokk på vei nedover en åsrygg nedenfor Kaldvelldalen. Rett før hadde en mann med en hund kommet opp og gått ned samme rygg. Jeg satt og spiste mat nedenfor og bivånet det hele.
Nedenfor Kaldvelldalen setter jeg meg ned for å spise litt og lage meg en kopp te. Når jeg sitter og spiser ser jeg oppover mot Kaldvelldalen ovenfor meg, på en rygg et stykke opp ser jeg en enslig vandrer med en hund gå sakte oppover og forsvinne utenfor synsranden min. Kort tid etterpå kommer den samme mannen gående nedover igjen. Det var da ikke langt opp han hadde tenkt seg tenker jeg. Årsaken til at han snudde viser seg så fort, for ikke lang tid etterpå kommer det en flokk med moskus gående nedover etter han. Da var det ikke så rart tenker jeg.
Stropla. Fortsatt litt snø langs elvebredden. Litt innover på den andre siden lå det nok en liten moskusflokk.
Så bryter solen igjennom det tunge skylaget, kanskje det går mot en fin kveld. Jeg tar en pause ved Stroplsjøen, og på det tidspunktet merker jeg godt solstrålene i nakken. Stroplsjøtjønna passeres etterpå, kreative navn. Så til slutt ankommer jeg Reinheim. Deilig å være ute og gå, men også alltid godt å komme fram. Det er få på hytten når jeg kommer, bare et annet par i tillegg til hyttevakten. så alene blir jeg ikke. Det blir heller ikke moskusen, for det krydde av lemen også. I starten var det mørkt og overskyet, men det kom aldri noe regn.
Kaldvellkinn. Når jeg passerer Kaldvellkinn begynner skylaget å sprekke opp og blå himmel titter fram fra lukene i skyene. Tross de mørke skyene så har jeg blitt spart for regn på turen.
Ettermiddagen og kvelden nyter jeg både utenfor og innenfor hyttens vegger. Imorgen har jeg et håp om å få gått over Snøhetta. Det håpet ser ut til å henge i en tynn tråd senere på kvelden, ute har det lagt seg en tett tåke over dalen og hytta. Når jeg går og legger meg så kan jeg i allefall drømme om at jeg går over Snøhetta.
Reinheim turisthytte. Fint vær når jeg ankommer hytten. Det blir en fin kveld på hytten. I korte blikk får jeg glimt av toppen av Snøhetta.
Moskus så jeg overalt på denne første dagen av turen. Denne sto sammen med en liten flokk og spiste rett nedenfor meg uten jeg hadde merket det når jeg gikk forbi. Jeg møtte to andre vandrere på vei ned til Kongsvoll rett etterpå og det var de som så dem.
Moskus har vært dagens ord, uten tvil. Det har knapt vært et øyeblikk på turen hvor jeg ikke har sett en eller flere av dyrene. Det er også da det slår meg at det må være moskusen som er dovregubben, eller dovregubbene. I alle fall virket det sånn her på denne første dagen inn i dovregubben(e)s rike.
Kveld på Reinheim og utsikt over Stroplsjødalen. Det skyet til igjen ut mot kvelden og mot slutten hadde det senket seg et tykt skydekke over dalen og hytta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar