Turist i tåken

Om natten har musene og jordrottene hatt et festmåltid i matposen min, prisen å betale for å glemme å pakke maten skikkelig bort. Jeg går over til Aakerstua for å spise min mat, fint vær ute. Når jeg stikker hodet ut av bua etter frokosten er det ikke noe å se lengre, skodden har bredt seg utover dalen.

Tåke i Linndalen. Tåken kommer sigende opp gjennom dalen og legger seg som et dekke over Svøufallet, Åmotan og Linndalsfallet.

God tid, så jeg prøver å finne en kvern som det er avmerket på kartet at finnes rett ved siden av veien jeg skal gå. Det lykkes jeg dårlig med. Resultatet blir en tur gjennom våt myr i skodden, men uten å finne kvernen. Senere skal det komme fram hvorfor jeg ikke fant denne kvernen, på det ene kartet mitt står anmerkningen av hvor kvernen befinner seg på feil sted.

Hulderstemning i Linndalen. Skodden ligger dypt over dalen. Jeg fant denne trollske stemningen, men kvernen jeg var på jakt etter fant jeg ikke.

Tåke kan av og til være trollsk og spennende å gå i, men som regel er det ganske kjedelig. Jevnt og trutt å gå i et ensfarget grått og trist landskap er ikke det mest oppløftende. Her er derimot problemet noe annet, på kort sikt ser jeg bra, men lengre unna sjatteres landskapet ut i en enkel gråtone. Det får jeg merke når jeg har gått ned til Ørnsnydda og jeg står og ser ut mot Linndalsfallet. Synet som møter meg der er bare en grå vegg og brølet fra fossen som jeg ikke ser. Ikke så mye annet å gjøre enn å fortsette nedover mot Jenstad gjennom en trollsk skog.

Et lite lyspunkt gjennom tåken, Svarthaugen strekker seg ovenfor meg gjennom tåkehavet.

Bratt ned og så er jeg nede ved foten av Svøufallet, over meg ligger tåken som et lokk over dalen og skjuler himmelen. De kontinuerlige vanndråpene fra fossen danner stadige regnbuer. En gjeng er på vei ned til den strie Grøvu for å padle nedover elven. Høyt over meg ved siden av veien står det turister og ser ned på fossen. Jeg føler meg som en turist der jeg går. Åmoten og Grøvu krysses på hengebruer. Det er unektelig tøft der nede i dypet av dalen.

Ørnsnydda, en grå vegg og brølet fra en foss.

På vei opp ser jeg at padlerne har gitt opp, ser ut som at elven ble for stri til at de turte å padle nedover den. Det er bratt oppover, og enkelte steder er det festet kjettinger for å hjelpe vandrene. Brølet fra fossen blir mindre og til slutt dukker jeg opp ved den gamle gården Svøu. Etter bratt ned og opp så er magen klar for litt mat og i ly for det innkommende regnet setter jeg meg under taket på en av bygningene og fyrer opp stormkjøkkenet. Det skal smake med en kopp god og varm te nå i det grå været. Mange sau har søkt ly for været der og ser jeg.

Trollsk skog på vei ned mot Jenstad forbi Ørnsnydda.

Tåken siger ned sammen med regnet og jeg plasker videre gjennom Svøumyran. På veien rett ved siden av farer det av og en til en bil gjennom regnet. Stien krysser veien og går på nordsiden av Falkmyra. Så beveger jeg meg inn i et hytteområde, samtidig som været letter litt. Det er fint i dalen, men det er litt kjedelig langs stien.

Svøufallet, jeg føler meg som en turist nede i bunnen av dalen.

Jeg er framme ved Vangshaugen relativt tidlig. Vangshaugen ble oppført av Ethelbert Lort-Phillips i 1910-11 og ble overtatt av Kristiansunds Turistforening i 1934. Det er et gammelt bygg og det merkes, men det er fint og ligger hyggelig til ved siden av Storvatnet (ikke det samme som Loennechenbua ligger i nærheten av).

Grøvu krysses på en hengebru over de frådende vannmassene. Gå på eget ansvar står det på skiltene ved siden av bruene.

Lengre opp i dalen er det avmerket på kartet at det skal ligge en lordehytte, Alfheim. Jeg ser for meg en type hytte ala Lordehytta i Skarvheimen og tenker at det kunne vært artig å ta en titt på den bua. Så viser det seg jo at Alfheim ikke akkurat er en liten steinbu, det er en ganske stor trevilla som er oppført av Lady Arbuthnott. Den kan leies og nå er det folk der, så jeg snur rett før jeg kommer bort til selve hytta.

Bratt oppover lia opp mot Svøua fra Åmotan. Tåken ligger høyt, jeg beveger meg opp og inn i den.

Etter bare å ha fått vasket meg i kalde bekker og vann i løpet av turen tenker jeg at nå skal det bli godt med en varm dusj. Den gang ei, for det er ikke mye varmt vann igjen. Så etter en kald fornøyelse er jeg klar for middag på den betjente hytten. Til bords er vi bare 7 stykker, 2 barn inkludert. Aspargessuppe til forrett, hjemmelagde kjøttkaker til hovedrett og frukt-kompott til dessert. Smakte godt.

Svøu. Gammel gård og kulturminne. I ly for regnet spiser jeg lunsjen min her.

Kvelden tilbringer jeg i stuen i andre etasje i det gamle bygget mens regnet trommer på taket over meg. Innredningen består av gamle antikke møbler. Størstedelen av denne dagen har jeg følt meg som en turist, en turist i tåken.

Vangshaugen betjente turistforeningshytte. Reist av Ethelbert Lort-Phillips som jakt- og fiskeresidens for pengesterke engelskmenn.