Lengde: 32.5km (283.8km).
Jeg sovnet som en stein i går, hadde rare drømmer i løpet av natten og våknet klar og uthvilt til å begynne på Gudbrandsdalen.
Fin vandring ut fra Lillehammer, mye mindre vandring på hardt underlag enn ventet og mer trivelige bygninger å vandre forbi.
Richard fra England har det andre rommet her på Øvergaard. Han har vandret rundt i Rondane og Jotunheimen og befinner seg nå her før han skal reise hjem igjen. Vi snakker en del om vandringer som vi har gjort, Richard er ingen fan av the Pennine Way som jeg gikk i fjor, han synes også at the Lycian Way føltes noe konstruert. Til gjengjeld kommer han med en anbefaling, en rute som heter Grande Traversata delle Alpi.
Pilegrimsleden der den går ovenfor Sundgarden.
For pilegrimene er Lillehammer porten til Gudbrandsdalen. Herfra er det om lag 412km til Trondheim, men da har man og forlatt selve Gudbrandsdalen. På ett vis kan man dele denne delen av pilegrimsruten inn i tre deler, Gudbrandsdalen (165km), Dovrefjell (98km) og Trøndelag (150km). Hvor langt mot Dovre jeg når i dag vites ikke.
Ett noe lokalt anlagt veimerke på porten ovenfor en grind.
Ved starten av Tjodvegen, med en gapahuk som kan komme nyttig til ovenfor.
Fåberg er neste plass etter Lillehammer. For å komme dit må man ut av OL-byen, men ruten er faktisk ganske så trivelig, i motsetning til hva man ofte opplever på vei ut av byer. Liker det å gå ved siden av lafta gjerder i en by. Ved trivelige Sundgaarden er det folk, her var det en gang ferjested for kryssing over Gudbrandsdalslågen.
Inne i skogen går Tjodvegen på en flott sti.
Veimerke for Tjodvegen, en gammel ferdselsmann.
I dag er det også knyttet noe dramatikk rundt Lågen. Opp mot Fåberg møter jeg på en mann som forteller meg at det har vært en person som har hoppet ut i elven og at det har vært gjennomført flere søk med helikopter langs elven etter personen.
Kjærlighetsfossen.
Ruten fra Fåberg går først på en fin sti, men når stien byttes ut med en vei som går parallelt med E6 får vandringen fort et kjedelig mellomspill. Ting blir bedre når veien og lydene forlates.
Fakkelmannen. OL er forbi, kanskje gjøre denne om til en Pilegrim i stedet?
Å følge der gamle veier har gått er unektelig knyttet til en pilegrimsvandring, spesielt der de gamle veiene ligger på strekninger det er stor sannsynlighet at pilegrimene ville ha gått i eldre tider. Det ligger derfor gode grunner til bunns for å legge leden langs disse gamle rutene, men det er av og til lov til å stille spørsmål ved dette i nyere tider. Som i noen av rutene ut og gjennom Oslo, men dette er ikke tilfellet her der pilegrimene vil ta inn på det som kalles for Tjodvegen.
Gård, her ligger gårdsbygningene på rekke og rad. Den ene bygningen ser heller ikke så fornøyd ut.
Utsikt over Gudbrandsdalen med Lågen ved Øyer, Øyer kirke til høyre og bak kan man se der pilegrimsleden går på sin ferd videre.
Tjodvegen, som i tillegg til pilegrims-merkene er merket med et eget skilt, tar meg inn gjennom barskogen på en nydelig sti. Denne veien stammer fra middelalderen. Navnet tjod (Þjod) skal stamme fra ett gammelt navn for folk, så altså en gammel folkevei. Ved inngangen ligger det en fin gapahuk som kan by på fin rest eller en grei overnatting på ferden nordover. Skogens ro sies det. Det stemmer.
I mangel på å se en elg på vandringen (med unntak av den unge elgen jeg skremte opp ved Kolbu kirke) får jeg se meg fornøyd med denne på Nermo hotell.
Å forlate ruten for å besøke Kjærlighetsfossen må vel sies å være lov. Selv med eller uten kjærlighet i sekken. Den lille avstikkeren til fossen som renner nedover på berg nesten formet som trapper er vel verdt turen.
På en nydelig gammel vei med laftet gjerde på den ene siden og mosegrodde steiner på den andre.
Pilegrimsleden gjennom skogen på en markant sti, hvor man kan se at høsten er i anmarsj.
Å komme ut av skogen gir meg den første følelsen av virkelig å være i Gudbrandsdalen. Nedenfor bøyer Lågen seg rundt og forsvinner bak fjellet med Fakkelmannen på. OL er jo forlengs over, kanskje man skulle gjort om figuren til en Pilegrim. Og når man går forbi et skilt som angir at man har 398km igjen til Trondheim, får man følelsen av at man har tilbakelagt et godt stykke av pilegrimsleden.
Hester langs pilegrimsleden.
Mer fin vandring langsmed gjerder.
Ett stykke på vei følger. Nedenfor ligger Hunderfossen, er det noen barn eller pilegrimer som hyler av skrekkblandet fryd der nede nå? Eller er eventyrparken stengt grunnet pandemien (eventuelt sesongen)? Jeg svinger innom Nermo hotell for en kaffe, plutselig ble jeg en midlertidig herskapelig pilegrim. Lunsj inntar jeg på en hvilebenk ovenfor hotellet (ironisk?) der leden forlater veien og byr på mer fin vandring på sti.
Utsikt over Øyer fra Håkåberget.
Solsikke og Gudbrandsdalen.
Tjodvegen følges igjen og jeg vandrer på fine stier og skogsveier, med godt underlag med stigende og fin utsikt over dalen med sin elv og sine gårder, ved siden av ligger sau som følger spanske regler når de tar seg en siesta midt på dagen. Jeg tenker at dette burde være en opplevelse for de pilegrimene som kommer utenlands fra.
Her stor kirkja Á Skodini.
Leden krysser en liten elv på en bru og så går den opp på noe som mange kanskje ville kalt for nasjonalromantisk. Å vandre på en sti som går langsmed et laftet gjerde på den ene siden og mosegrodde steiner på den andre siden gir en følelse av å gå der folk har vandret i gamle tider også.
Det gamle stabburet på Skåden gård.
På himmelen har det begynt å danne seg slør, tegn på at regn er på vei. Håkåberget byr på hvilebenk med utsikt. Bonderomantikken holdes i hevd med alle gårdene man passerer. Bare en stein forteller at det her en gang i tiden stod kirkja Á Skodini, nevnt i 1333. Rett ved ligger Skåden gård, hvor slekten går tilbake til 1734, men gården er eldre enn det. Stabburet er fra slutten av 1600-tallet. Ved inngangen henger det et pilegrimsherberge-skilt, men de tar kun imot grupper på bestilling.
En vill liten dal etter Skåden gård, der ruten går ned Skåedalen og krysser over elva der.
Etter gården fordyper ruten seg i skogen, det er regn i luften, men jeg vurderer det som at det bare er et kort regnskyll. Det er feil vurdering. Oppe ved det gamle gravfeltet Lånkehaugen er det bølger av regn som driver over landskapet. Det er et fint skue, med et eiendommelig lys bak regnbølgene i horisonten.
På Lånkehaugen kom regnet drivende over himmelen og pilegrimsleden, med fint lys bak regnet igjen.
Det har blitt plassert ut mange tankeplasser langs pilegrimsleden. Etter en lettere bratt stigning opp fra Rinddal gård får jeg syne på en gigantisk blå maur med et videokamera og en firkantet sekk som ligner på det astronautene bærer på. En astromaur kanskje? Det er den første tanken som slår meg. I ettertid har jeg lest at installasjonen heter M.A.U.R. (Magisk Altomfattende Underliggende Romprogram) og er laget av Erik Pirolt. Denne var kul.
Så jeg meg tilbake kunne jeg se regnet bevege seg over Gudbrandsdalen der jeg har gått.
Jeg har alltid vært litt svak for små koier og buer, litt mere jordnære steder. Så i stedet for å finne en teltplass i nærheten av astromauren (og bli skremt av den i løpet av natten), bestemmer jeg meg for å sjekke opp Stalsbergsvea pilegrimsbu nedenfor. Det er omtrent akkurat hva jeg ser etter. Her finner pilegrimene en liten bu med to rom, i hovedrommet finner man et lite bord med stoler, vannkoker, enkelte småvarer til salgs og vindu med utsikt. Vann og utedo finner man i skogen ikke langt unna.
M.A.U.R.
Bedre blir det når jeg kommer tilbake etter å ha hentet vann. I det jeg lukker dørene høres de første dråpene av regn på taket og ikke lenge etterpå sitter jeg inne med en god kopp med varm kaffe. Det er de enkle gledene som gjelder, å akkurat komme seg inn i ly når uværet melder sin ankomst, dog kan nok ikke regnet utenfor kalles for uvær. Koselig er det uansett.
Fint lys over åsene på andre siden av dalen for Stalsbergsvea etter regnet.
Vandringen ut fra Lillehammer var finere enn det jeg hadde forventet og den litt mer kjedelige labbingen nær E6 etter Fåberg ble fort glemt så fort jeg kom meg inn på Tjodvegen. Derfra og til Stalsbergsvea var det en nydelig tur (lukker øynene for tunnelen nær Nermo hotell bare). Gode og trivelige stier å gå på, med fin utsikt. Vekslende vær og en koselig kveld med ett nydelig lys utenfor i etterlatenskapene etter regn. Muligens høydepunktet så langt på min pilegrimsvandring til Nidaros.
Om kvelden inne i Stalsbergsvea pilegrimsbu, ett fint lite krypinn for pilegrimer.
<< Lillehammer // dag 7Fåvang // dag 9 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar