Vær: Skyet, så veldig fint vær før det skyet over om kvelden igjen.
Det er en spent pilgrim som våkner opp om morgenen, til en himmel som sakte fylles opp av skyer. Herminia serverer en like stor frokost som middag, så mye brød (som hadde fått sin del olivenolje) og småkaker en ønsker, med syltetøy til. I tillegg til den største café con leche som serveres på Caminoen. Jeg kommer meg sent avgårde, først rundt halv ni, etter at camelbaken viste seg å gå lekk og at den nederste delen av sekken min var våt som følge av det.
Utsikt tilbake fra åsen ovenfor Borres. Campiello kan sees midt i bildet omtrent helt til venstre. Fortsatt en del skyer på flukt over himmelen.
Jeg er ikke helt i topp humør i starten, selv om det er en trivelig vandring i starten. Det er bare en kort strekning på veien, før Caminoen beveger seg over på mer trivelige grusveier. I horisonten så kan jeg se skyene som ruller over fjellene og jeg ser for meg at hele turen over Hospitales-ruten forsvinner i dem. Jeg går og ergrer meg noe over at jeg ikke gikk igår.
Veimerkingsstein med en utsikt på vei opp i fjellet på Hospitales-ruten. Skyene er på vikende front og blå himmel begynner å dominere.
Ergrelsen min derimot snur seg fort til stor glede, for det skulle komme til å bli en fantastisk dag og vandring. Når jeg starter på stigningen opp i fjellene på Hospitales-ruten har det begynt å klarne og det blir bare mer og mer blå himmel jo lengre opp jeg kommer. Etter La Mortera går Hospitales-ruten over ett grønnkledd fjell forbi tre eldgamle pilgrims-herberger, såkalte hospitales og derav navnet på ruten. Utsikten fra ruten er fantastisk.
Det er rett etter Borres at man må velge mellom å gå Hospitales-ruten eller om Pola de Allande. Ruten om Pola de Allande skal og være fin, men er lengre og ikke på langt nær så flott som Hospitales og det er en bratt stigning opp igjen til der rutene samles. Herberget i Borres ligger fint til, men ser slitt ut, noe som var årsaken til at jeg ville være igjen i Campiello og ikke gå hit. Jeg hadde og hørt rykter om at det var støvete og skittent der. Den lille baren i Borres er åpen og så hyggelig ut, hvor jeg til min glede får et likt stempel som Valery fikk igår (små pilgrimer, store gleder).
Hospitales-ruten, herfra går ruten over et grønnkledt fjell. I passet med litt lysere grønnfarge ligger det første gamle pilgrimshospitalet man kommer til, La Parodiella.
Det er mens jeg går og vekselsvis er glad og surmuler litt, rett før La Mortera, at jeg har mitt mest absurde møte på Caminoen. En eldre mann kommer gående og begynner å snakke til meg. Jeg forstår svært lite av hva han sier, men jeg forstår nok til at han ber meg om å sette meg ned litt og ta av meg sekken. Hvorpå han fortsetter å snakke til meg, og jeg høflig prøver å svare så godt jeg kan (hvilket ikke er mye). Jeg tror det går i vær, mat og at sekken min er tung.
Det er når han begynner å spørre meg om jenter at samtalen begynner å ta en uventet retning. For i neste spørsmål virker det som at han lurer på om jeg ofte masturberer når jeg er på Caminoen. 'Spurte han meg akkurat om det jeg trudde han spurte meg om' tenker jeg. Noe han gjorde, han gjør tegnet for å masturbere og peker så på nærmeste tre. Mange pilgrimer går ut i buskene og masturberer sier han. Og lurer på om ikke jeg og vil gjøre det. Det er helt greit. Jeg finner fort på en unnskyldning, løfter opp sekken og sier farvel til mannen.
Valery og Marine ved La Parodiella hospital. Caminoen fortsetter videre på ruten som går bratt oppover.
Hele opptrinnet er så absurd at jeg kort tid etterpå ikke kan gjøre annet enn å le, det fikk ihvertfall meg i stigende humør. Som igjen stiger ytterligere på veien opp i fjellene. Vandringen oppover går på en hyggelig grusvei, og utsikten blir bare bedre og bedre jo lengre opp jeg kommer. Over fjellet er det en fantastisk vandring (noe som må gjentas), og jeg deler opplevelsen nå med Jeroen, Marine og Valery. Caminoen bukter seg opp og ned grønne fjellsletter med ustrakte horisonter og dype dalbunner ved siden av.
En ku med en fantastisk utsikt bak seg kommer vandrende og stopper undrende opp når den ser meg, Valery og Marine som sitter og spiser under ett tre. Etter en stund fortsatte den videre, hvor den fulgte de gule pilene videre, en ku på en kumino.
De tre gamle pilgrimsherbergene fra middelalderen som man passerer er La Parodiella, Fanfaron og Valparaiso. Av de er det Fanfaron som er i best stand, her er flere av steinbygningene fortsatt inntakt og man kan sitte inne i dem (fulle av sauemøkk dog). En kan bare tenke seg hvordan det måtte fortone seg for pilgrimene på den tiden å være her oppe i fjellene i dårlig vær, sitte krøpet sammen inne i en veldig spartansk steinbu. Man gikk ikke i goretex-utstyr og liknende som dagens moderne pilgrimer går i nå på den tiden. En kan jo alltids lure på hvorfor ruten gikk over fjellene og ikke i dalbunnene nedenfor, kanskje mer utrygt å ferdes på veiene der. Jeg tar lunsj ved Valparaiso og jeg har bært med meg en øl for anledningen.
Fanfaron Hospital med Cima Pico i bakgrunnen. Dette hospitalet var det som hadde tålt tidens tann best. En kan bare tenke seg hvordan det var å overnatte her for 1000 år siden.
Tre ganger måtte jeg forlate ruten og klatre opp til større eller mindre topper i nærheten av ruten. Hvorav siste utflukt var toppen ovenfor Fanfaron, Cima Pico på 1292moh, utsikten er formidabel. 360 graders panorama i alle retninger og synet av Caminoen som bukter seg videre i retning Puerto del Palo. Jeg kan se steingjerdene som grenser rundt Fanfaron. Et lite skilt annonserer at jeg står på Cima Pico Hospital, rundt toppen går det en steinmur rundt.
Inne i en av bygningene til Fanfaron, langt unna den standarden dagens pilgrimer er vant med, dog det var nok litt mer her inne i dens høytid.
Etter Valparaiso går ruten videre forbi Alto de La Morta, som jo gir assosiasjoner til hvor tøft det muligens kan være over her. Ved Puerto del Palo kommer ruten fra Pola de Allande inne på Caminoen igjen. En slitt cabane som man kan bruke som skjul i dårlig vær markerer en bratt og vond nedstigning. Etter nedstigningen passerer man gjennom et lite sted som virker nesten forlatt, Montefurado. Den lille grenda består av sjarmerende små steinhus, det er og et lite kapell her som er restene av ett gammelt pilgrimsherberge. Min andre medbragte øl, en cerveza con limon, konsumeres blant de tidsslitte bygningene.
Utsikt fra Cima Pico. Nedenfor kan man se Fanfaron hospitalet med steingjerdet rundt.
Med Hospitales-ruten bak meg går ruten over et mindre spektakulært område, men fortsatt fint, hvor jeg slår følge en stund med Robin. En ung franskmann som stort sett sover i telt på Caminoen, jeg så han for øvrig første gang mens jeg satt på torget i Grado og ventet på at fotobutikken skulle åpne. Han går lange dager. Vi er begge litt oppgitt over at baren i Lago er stengt (søndag). Den siste strekningen for dagen er noe mer anonym, men ved ankomst i Berducedo blir man møtt med jubel og klapping fra den store gruppen av pilgrimer på den lokale baren (Casa Marques).
Puerto del Palo. Her samles rutene over Hospitales og Pola de Allande igjen og fortsetter videre (heldigvis ikke på veien, selv om den kanskje hadde vært enklere å gå på enn der ruten går nedover). En cabane står på passet og kan brukes som skjul i dårlig vær, men inne i den var det nå veldig slitt.
Jeg har bestilt seng i det ene av de to herbergene her, Albergue Camín Antiguo, av den grunn at det ikke er så mange sengeplasser tilgjengelig fordelt på de to herbergene og at jeg ville gå denne flotte ruten i ro og mak. Og godt var det, kort tid etterpå kommer det to slitne damer som forferdet får beskjed om at det er fullt (på begge herbergene). Selv om jeg synes prisen er vel stiv, 15 euro, det er ikke noe ved herberget som fordrer en dyrere pris enn de andre private herbergene.
Montefurado. Å gjennom denne lille grenda er som en vandring tilbake i tid. Jeg lurer på hvordan livet her fortoner seg. En vil nok likevel ikke være alene her, omtrent daglig passerer det jo pilgrimer forbi. Vinterstid derimot?
Oppholdet i Berducedo om kvelden er greit nok. Det virker som at folk er slitne etter turen over fjellet, og etter den initielle store ansamlingen har de fleste trukket seg tilbake til herbergene for å hvile. Jeg spiser middag sammen med Douglas, Olivier, Isabelle, Valery, Jeroen og Marine. Alle er utrolig fornøyd med dagen. Denne etappen må være en av de vakreste vandringene på hvilken som helst Camino.
<- CampielloGrandas de Salime ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar