Vær: Sol og pent vær, litt vind og noen skyer.
Jeg er så tidlig oppe at jeg er for søvnig til å tenke at det er min siste dag på vandrefot for denne gang. Ingen andre er oppe i herberget når jeg lister meg stille ned til kjøkkenet under. I gatene er det stille og mørkt, bare lyst opp av gatelysene. På himmelen har gårsdagens skyer forlatt verdens ende.
Om morgenen ved utkanten av Finisterre.
Vandringen til Muxia er den første på denne Caminoen hvor jeg går før det er lyst, noe som igjen bringer fram minner fra forrige gang. Jeg kan huske hvor godt jeg egentlig likte å starte i mørket og så gå en litt stund før solen begynte å lyse opp landskapet rundt meg. Bak meg når jeg går, lyses Finisterre sakte opp.
Sandstrand mellom Finisterre og Muxia.
Det tar likevel en liten stund før de første solstrålene skinte inn over meg. Som før så går Caminoen på en blanding av asfaltert vei og skogsbilveier. Ruten passerer gjennom flere små landsbyer, men mellom Finisterre og Muxia så er det bare mat og drikke å få i en av landsbyene, Lires.
To horreoer med utsikt til havet.
Jeg trives stort sett på ruten, men siden jeg nå befinner meg såpass nære Atlanterhavet skulle jeg gjerne sett at den gikk enda nærmere kysten. Man er ikke berøvet utsikten til havet derimot. Det er en flott dag og humøret er vesentlig bedre enn det var i går.
Skjellmerker som viser vei til begge sider.
De fleste pilgrimene jeg møter kommer i motsatt retning, det er mange som har valgt å gå til Muxia først og så avslutte i Finisterre. Jeg slår følge med en jente fra Italia de siste kilometrene inn til Muxia. Her går ruten først opp over ett område med litt lettere vegetasjon før etter en lang nedstigning kan se havet gjennom trærne. Jeg merker at føttene er slitne på veien ned.
Caminoen som går gjennom en tunnel av vegetasjon.
Vi er begge to fornøyde på den siste strekningen langs havet. Muxia kunne nesten ha befunnet seg på kysten i Nord-Norge, hus som befinner seg langs en værhard kyst har en tendens til å ligne på hverandre. Jeg kunne godt tenkt meg å ha vært her en høst- eller vinter-dag når stormene slår inn over byen fra havet.
Vandring over et åpent landskap før nedstigningen til Muxia.
Framme i sentrum går den italienske jenta for å finne ett herberge, hun har tenkt å overnatte her. Jeg skulle gjerne ha gjort det samme, men er nødt til å reise tilbake til Santiago idag da flyet hjem går imorgen tidlig. Jeg setter kursen mot kirken ved klippene som danner endepunktet for vandringen min. Jeg ender med å klatre over en liten topp som ligger mellom sentrum og kirken for å komme dit.
Kirken og havet. På værharde dager kan bølgene slå mot kirkeveggene.
Ute ved klippene blåser det bra. Det kan blåse verre her, jeg har sett ett bilde hvor bølgene slår mot kirkeveggene. Santuario de la Virgen de la Barca som kirken heter, er ett flott endepunkt. Mens bølgene slår mot klippene og vinder rufser meg i det lille håret jeg har, sitter jeg og stirrer ut mot havet. For meg er det ikke noe mer å gå, jeg er ved mitt 0.00km-merke. Det føles nå fullendt, 19 dager og rundt 470km etter at jeg startet å gå fra Sebrayo. Jeg har bært med meg en kald øl for å feire i vinden, sokkene og skoene er igjen tatt av.
Santuario de la Virgen de la Barca.
I Muxia etterpå møter jeg igjen Lucy og Annie. Jeg hadde håpet å møte de her, men istedet for å gå hit hadde de tatt bussen. Nå satt de og ventet på bussen tilbake til Santiago de Compostela. Jeg slår følge på bussen.
Framme i Muxia kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det (for godt), disse føttene har bært meg rundt 472km fra Sebrayo og hit i løpet av 19 dager.
I Santiago har jeg fått booket meg inn på det hyggelige hotellet jeg overnattet i for fire år siden her, A Casa do Peregrino. Nå er det bare meg her, alle de jeg har møtt har forlatt åstedet (Lucy og Annie hadde en avtale med noen venninner, så jeg måtte holde meg selv med selskap). I fornøyelsesparken tar jeg meg en tur i pariserhjulet, som plaster på såret at jeg ikke rakk å se Santiago fra toppen av katedralen. Det grønne lyset er en sterk motvekt til det naturlige lyset jeg har gått i på Caminoen, en forberedelse til å komme tilbake til hverdagen igjen. Utsikten er topp.
Utsikt over Santiago de Compostela med katedralen fra pariserhjulet i parken.
Jeg feirer vandringen i A Taberna do Bispo, som er ett tapas-sted som virkelig kan anbefales. Deres friterte brie-tapas med blåbærsaus er kanskje den aller beste tapasen jeg har smakt noensinne. Om kvelden er det en gratiskonsert i byen utenfor katedralen. Litt cheezy spansk rock, men hva gjør vel det, det er artig. Inne i kuplene på andre siden av katedralen, spiller et folkemusikk-ensemble. En flott avslutning på en flott tur.
<- Finisterre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar