torsdag 23. juli 2015

(Camino Primitivo) Dag 12: Castroverde - San Roman da Retorta

Lengde: 40.6km (277.8km), tid brukt: 12:36 (89:00).
Vær: Tåke, etterhvert sol, blå himmel og veldig varmt.


Etter at linsen min gikk i stykker og jeg valgte å stoppe i Tineo, har jeg ligget en dag etter planen min. Siden jeg ønsker å gå Camino Finisterre og til Muxia etterpå er jeg nødt til å gå minst en lang dag for å komme tilbake til min opprinnelige tidsplan. Valget sto mellom å gå 40km siste dagen til Santiago de Compostela, å gå 45 kilometer i morgen eller å gå 40 kilometer idag. Jeg ønsker å ha litt tid i Santiago når jeg først har gått dit og å gå fire og en halv mil frister ikke.

I morgentåken etter Castroverde, vandrende over en åker.

Jeg har istedet valgt å ikke overnatte i Lugo, som de fleste andre, men heller gå videre til San Roman da Retorta. Når jeg vandrer ut av Castroverde i den sedvanlige morgentåken, sammen med Douglas og Francis, har jeg fire mil foran meg. Douglas har valgt å slå følge med meg, noe jeg er glad for. Vi har bestilt plass i det private herberget der, O Candido, noe som var enklere sagt enn gjort. Alle telefonnumrene vi fant i de forskjellige guidebøkene førte ingensteds hen, til slutt klarte hospitaleroen på herberget å oppdrive nummeret.

Kors ved Souto de Torres.

At skyene ligger tykt langs bakken gjør ikke mye for utsikten, men jeg går med en følelse at det ikke gjør stort mye fra eller til. Mesteparten av de 22 kilometrene til Lugo er en vandring jeg ikke klarer å mønstre den største entusiasmen for. Det er stort sett en hyggelig rute fram til Santa María de Gondar, passerende forbi kulturlandskap og små landsbyer, men den store opplevelsen uteblir. Etterpå ble opplevelsen tynnet ut med flere og lengre strekninger på kjedelige veier.

Castiñeiro da Corredoira, et stort kastanjetre langs omveien ved Soutomerille.

Det mest spennende med vandringen kom derimot på en avstikker fra Caminoen, før Gondar kom jeg til et skilt som pekte inn mot en vei som ledet inn i skogen og vekk fra ruten. Skiltet viste også tydelig hvordan man kunne komme tilbake til Caminoen uten å måtte returnere tilbake samme vei. Gule piler leder meg inn i det ukjente og gjennom hyggelige tunneler av trær i skogen. Jeg kommer til noen ruiner av noen gamle bygninger (Casa - Torre de Arriba), et gedigent kastanjetre (Castiñeiro da Corredoira) og en gammel og slitt kirke hvor veggene inni har begynt å bli grønne av mugg (Igrexa Parroquial de San Salvador de Soutomerille).

Inne i Igrexa Parroquial de San Salvador de Soutomerille, veggene er grønne av muggsopp. Jeg tror ikke denne kirken benyttes så ofte.

Jeg ankommer Lugo under en himmel hvor det ikke finnes en eneste sky, ikke eneste en, de forduftet sporløst. Synet av de gamle romerske bymurene gjør at jeg stiller meg selv spørsmålet om det er en god idé å gå videre, de er flotte. Gjenforeningsfest er ellers det første ordet som slår meg, jeg tar igjen Klaus, Douglas og Frank på vei inn i byen. Ved porten inn til gamlebyen møter jeg gledelig igjen Axel, som til slutt har tatt seg en hviledag. Og utenfor herberget er det mange kjente fjes, Lucy, Madi, Rafael, Lucas og Elke. Joe, Annie og Francisca dukker også opp, de kom hit igår etter å ha gått omtrent fem mil.

Santa Maria katedralen i Lugo som ble påbegynt i 1129.

Jeg og Douglas er i Lugo i omtrent tre og en halv time, for å få med oss noe av byen. Vi spiser en stor lunsj, hvor vi etterpå møter Frank som ikke virker helt fornøyd med å ha valgt å bli. Vi besiktiger katedralen, Santa Maria, og går en liten vandring på toppen av bymuren. Bymuren er den største gjenlevende romerske muren i verden, strekker seg 2km rundt byen, er 8.5 meter høy og inneholder 85 runde tårn. Det er nesten en liten synd å gå videre. Jeg gjør ikke noe forsøk på å skaffe meg en ny linse.

Vandring på toppen av bymurene til Lugo, to kilometer med gjenlevende romerske murer.

Fra Lugo er det varmen som alt dreier seg om. Solen steiker på himmelen og jeg lengter nesten (men bare nesten) tilbake til den litt mer kjølige vandringen i skyene tidligere. Det er litt mer vandring på vei nå, men der hjelper den blå himmelen til, utsikten er bedre enn tidligere. Heldigvis passerer ruten tre barer på veien til San Roman da Retorta, jeg fyller på drikke både i meg og i vannflasken min i baren i O Burgo do San Vicente.

Puerta de Santiago med katedralen i Lugo bak, Caminoen forlater gamlebyen til Lugo gjennom denne porten.

Romersk bro i utkanten av Lugo som krysser elven Río Miño.

Til tross for veien så er det en relativ lettgått rute, noe føttene mine nok er fornøyde med. Likevel er jeg sliten og glad for å være fremme da jeg kommer til San Roman da Retorta, stedet er ikke stort. Det er en liten bar her og jeg ser frem til å få satt fra meg sekken. Istedet blir jeg presset videre av en lokal person, herberget ligger noe utenfor. En kilometer utenfor faktisk. Selv om det ikke er så langt, vet jeg ikke helt om det frister å gå tilbake hit igjen for å spise.

Kirken i O Burgo do San Vicente, det var ikke vanskelig å finne baren ved siden av den.

Stor er dermed gleden når herberget dukker opp, det er et stille sted i skogen som jeg faller pladask for. Utenfor sitter til min enda større glede, Pol, Pablo og Rocio. Når det i tillegg viser seg at herberget og har alt man trenger ellers, mat og drikke, så er det perfekt for en sliten pilgrim. Douglas ankommer noe senere enn meg, ganske sliten han og. Jeg velger skinke med melon til forrett, som blir servert som en stor tallerken med skinke med en stor melon på toppen (DIY mat). Senere kommer Joe, Francisca og Annie, de valgte å gå hit de og.

O Candido herberget i San Roman da Retorta, et stille sted midt i skogen.

Nå har jeg forlatt noen for godt, møtt igjen folk jeg trudde jeg ikke ville se igjen, forlatt noen av dem igjen og møtt nye folk. Slik er livet på Caminoen, pilgrimer kommer og går.

<- CastroverdeMelide ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar