onsdag 29. juli 2015

(Camino Finisterre) Dag 18: Logoso - Finisterre

Lengde: 30.6km (445.8km), tid brukt: 9:14 (137:30).
Vær: Grått, tett tåke, lettere om kvelden.


I løpet av natten har skyene tetnet seg til ytterligere og ligger pakket rundt husene nesten som bomull. Jeg har tenkt å gå videre til Muxia etter å ha gått Camino Finisterre, så dette er ikke den siste dagen på vandringen min. Likefullt så føles det litt mer ut som at det er det, og at utvidelsen til Muxia mer som er ett ekstranummer å regne. Og jeg liker jo å fullføre vandringene mine i fint vær, det er kanskje derfor dagens vandring ikke ble den helt store rent følelsesmessig. På ett punkt langs veien gikk det galt.

Tett tåke mellom Logoso og Hospital, spøkelsesaktige trær i skyene.

Det er en mistrøstig verden å begynne å gå i, tåken ligger som en tykk suppe. Det er bare å holde seg godt inne i regnjakken. Det var mye skyer igår og, men det er langt unna det som møter meg idag. Det mest oppløftende om morgenen er informasjonen jeg får i et informasjonskontor om Caminoen i Hospital, jeg trenger ikke stresse imorgen for å nå siste buss tilbake til Santiago de Compostela. I baren her (Hospital) møter jeg igjen de to amerikanske jentene fra tidligere, Lucy og Annie.

Vandring gjennom et tomt landskap.

Kort tid etter Hospital kommer man til der rutene skilles, ene veien leder til Finisterre, den andre leder til Muxia. Baren i Hospital er siste mulighet å ordne mat og drikke i, herfra er det en lang vandring fram til Cee hvor det ikke er noen ting. Og jeg vet ikke helt hvorfor, men idag innvirker været negativt på meg.

Over Montes de Buxantes i skyhavet, med trær som lignet på forvokste grønnsaker.

Over Montes de Buxantes forsvinner verden inn i den grå tåken. Normalt sett så liker jeg av og til å gå i slikt vær, men ikke idag. Jeg sliter med å holde humøret oppe. Og det er etterhvert den eneste gangen på Caminoen hvor jeg faktisk føler meg ensom, selv om jeg innimellom kan høre stemmer rundt meg. Vandringen er lang og etterhvert føler jeg at jeg går forbi det samme treet gjentatte ganger.

Corcubion sett fra utkanten av Cee.

Monotonien brytes opp av Santuario de Nosa Señora das Neves, ett kapell fra femtenhundre-tallet, og et kors ute i intet, uten at det hjelper. Der det skal være utsikt ut mot Cabo Fisterra, er det nå ingenting. Jeg kommer ned til Cee med et like tåkelagt sinn. Fra havet skyller både bølger og skodde innover land.

Utsikt over mot Cabo Fisterra og Finisterre under ett grått skylag.

I Cee følger jeg Caminoen der den går i en litt merkverdig rute gjennom byen, før jeg tar av den og går tilbake til en plass jeg gikk forbi tidligere. Jeg trenger en øl og roe meg ned med, å puste ut litt. Det hjelper en del, men i Corcubion hvor jeg tenker å spise lunsj, bruker jeg lang tid på å finne et passende sted (i de fleste stedene var rettene på størrelsen med middager for regne, jeg ønsket meg noe enklere) og jeg er like langt. Jeg tror igrunn jeg er litt sliten og trøtt.

0.00km igjen å gå, ved Cabo Fisterra. Lengre kan man ikke gå.

Jeg kjenner igjen Caminoen her fra sist gang jeg gikk her, det er en fin vandring, men den var hyggeligere da. Som på Camino Frances igjen er det artig å kjenne igjen de stedene man passerer. Humøret har blitt bedre etter den store porsjonen med mat som jeg til slutt måtte ta til takke med i Corcubion. Å se over mot enden på verden under de grå skyene er og en ikke så dårlig utsikt heller.

Framme i Finisterre kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det, disse føttene har bært meg rundt 445km fra Sebrayo og hit i løpet av 18 dager.

I Finisterre finner jeg meg et herberge før jeg går ut til selve Cabo Fisterra. Valget faller på Albergue Finistellae, et helt greit privat herberge, jeg ønsker ikke å være bundet av leggetidene til det offentlige herberget her. Lar sekken være igjen og tar bare min lille sekk ut til fyrtårnet.

Feiring i Finisterre.

Ute ved Cabo Fisterra, fyrtårnet og 0.00km-merket er all dårlig humør glemt. Det er ingen sol på himmelen, men det er et flott lys over havet likevel. Melankolsk. Jeg setter meg ned på en av klippene nedenfor fyrtårnet, og gjentar litt ritualet foran katedralen i Santiago de Compostela, sokkene og skoene går av. Føttene løftes mot havet, de har bært meg hit og. På en av klippene sitter det en og spiller gitar mot havet. Klisjé, men man blir litt kontemplativ av å sitte her etter en lang vandring på Caminoen.

Solnedgang fra Cabo Fisterra.

Jeg finner ikke igjen skoene mine som jeg gravla her for fire år siden, ikke uventet.

Pilgrimsritual ved fyrtårnet i Finisterre, å brenne opp ett klesplagg man har gått i på Caminoen. Her ryker sokkene mine opp i røyk sammen med andre klesplagg.

I Finisterre igjen møter jeg på Lucy og Annie igjen og jeg blir med dem og feirer på en av restaurantene i havnen, sammen med gjengen de har gått med. Om kvelden møtes vi igjen ute ved fyrtårnet. Uten at det har lettet, er det nå mer åpent i skylaget. Gjennom åpninger i skyene får vi en flott solnedgang over havet. Mørket senker seg. Vi fyrer opp et bål og jeg brenner sokkene mine på det (ett av ritualene ved å ankomme til fyrtårnet etter endt Camino er at man skal brenne opp ett klesplagg man har gått med på Caminoen). I tillegg 'begravde' jeg tannbørsten min på masten sammen med alle andre ting andre pilgrimer har lagt igjen der.

Vandringen ut til der verden ender ble ikke helt det store, men ettermiddagen og kvelden ble en verdig avslutning på Camino Finisterre (selv om jeg i hovedsak ikke har avsluttet den ennå).

La Fisterrana.

<- LogosoMuxia / Santiago de Compostela ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar