mandag 17. oktober 2016

(GR1 Sendero Historico) Dag 39: Massanés - Cambrils

Lengde: 40.6km (1146.2km), tid brukt: 10:50.
Veimerking: God, men vanskelig ut av Oliana.
Vær: Overskyet, smådystert, atmosfærisk. Så småmagisk.


På denne dagen følte jeg meg fornyet omtrent, i ny vigør, stikk i strid med hvordan jeg har følt meg i de siste dagene. Da har jeg følt meg tung og sliten. Jeg overgikk meg selv idag. Planen i dag var klar, gå til Oliana og spise der, for så å gå et stykke til og slå opp teltet. Jeg så for meg rundt Ermita de Sant Just. Årsaken var grei, i guideboken er turen til Sant Llorenç de Morunys beskrevet til å ta tre dager, men ved å spise av en del av etappen videre fra Oliana til Cambrils kunne jeg gjennomføre den på to. Hvis ikke så jeg for meg at en av dagene ville bli litt for kort.

Seende opp over skogen mot Pallerols, som man kan se toppen av stikke fram fra trærne.

Vertene på Masia Massanés er tilbake om morgenen når jeg har stått opp, jeg har sovet godt. Frokosten er som middagen, stor og god, men denne gangen slipper jeg å tilberede den selv. Fra Massanés går ruten videre nedover og beveger seg fra et tomt landskap til et søvnig landskap, noen flere steder og gårder dukker opp, men de største er bare for små grender å regne. Det søvnige landskapet gjør vandringen til en avslappet affære. Ruten går inn under ett dekke av trær og blader, et skogkledt undulerende teppe, stedvis oppover. Toppen av en liten grend stikkende oppe av løvverket, Pallerols, bak meg i den duse og grå horisonten, den bølgete disken til Montsec de Rùbies vagt synlig.

Ett tilbakeblikk ovenfor Pallerols, i bakgrunnen kan Montsec de Rùbies fortsatt ses.

Oppe ved Pallerols truer skyene med regn, det har vært noen dråper hengende i luften allerede. Landskapet nedenfor ligger litt tungt igjen bak meg. Pallerols består ikke av mange hus, men bygningene er store og massive, nesten smeltet sammen med kirken dedikert til San Esteban. Ruten har nå definitivt begynt å klatre høyere opp, fra grenden fortsetter den videre oppover på en grusvei. I guideboken er ruten herfra beskrevet som langtekkelig, men i min fornyede tilstand virker den som alt annet enn det. Jeg kan lange ut, til en økende utsikt for hvert lange steg.

Vandringen nedenfor og rundt Tossal de Sant Marc en er atmosfærisk opplevelse, påført meg av været. Tomme vinduer våker ovenfor ruten, glemte tak skjuler seg blant trærne. I horisonten i sør er det noen veier å se, noen oppdemmede innsjøer, men få boplasser. Landskapet har endret seg en stor del siden jeg begynte å gå for nesten førti dager siden, men fortsatt er det stort sett bare meg, alene. Som landskapet rundt meg. En åpen hei som jeg liker så godt å gå i, med en rute som snor seg langs fjellsidene. Når jeg har rundet fjellet, kommer det flere og noe større plasser til syne igjen, jeg kommer ned til landsbyen Peramola, gjennom en senket og hyggelig park.

Nedenfor Tossal de Sant Marc, før nedstigningen mot Peramola.

Plutselig var det liv, barnelatter og folk rundt meg, i det som virker som en trivelig landsby. Jeg liker de mange innslagene av vann i landsbyen, fra det offentlige vaskeriet til noe som minner om en kanal. Å finne ruten ut av Peramola får jeg derimot noe problemer med, men kommer på rett vei ut til slutt, til en mindre interessant vandring fram til Oliana. Synet av klippene nord for meg derimot hjelper noe på turen gjennom flate åkre. Jeg har virkelig følt meg i bedre form i dag, det har gått unna, klokken er halv tre når jeg ankommer Oliana. En småby som er strukket ut langs en travel vei, fra de stille tidene på ruten i de siste dagene er det ganske så mye lyd å fordøye.

I Peramola, hus og klokketårner speiler seg i en kanal som renner gjennom landsbyen.

Min revitaliserte form gjør at jeg setter et nytt mål for dagen, jeg satser på å kunne komme meg til Cambrils. Så i Oliana tar jeg meg liten tid til sightseeing, og ærlig talt så føles ikke småbyen så veldig spennende ut heller, muligens den hadde vært triveligere hadde man fått lagt veien utenom og ikke bråkete midt igjennom den. Spise tar jeg meg tid til, et stort måltid på den første restauranten jeg går forbi, for å opprettholde energinivået for de neste 14km. Det er ikke så langt til Cambrils fra Oliana, men det er stort sett stigning hele veien. Å finne veien videre fra Oliana var ikke helt trivielt.

Ermita de Sant Just, liggende på toppen av en rygg.

Været har begynt å minske når jeg beveger meg opp fra Oliana, det er som om lag på lag skrelles av skyene, uten å komme helt gjennom til den blå kjernen bak. Et slitt skilt som ønsker deg velkommen til Municipal d’Oden bærer mer preg av å prøve å fortelle deg at nå går du inn i et mer ensomt område. Mot Cambrils tar GR1 til en rygg som reiser seg oppover mot klippene i nord. Et annet aspekt ved å føle at en har fått tilbake energien er at man får mer tid til å ta inn opplevelsene rundt, leve mer i det man ser, ikke miste av synet hvorfor man gjør dette fordi man går rundt og har det vondt. Med unntak av de få nevnte stedene hvor veimerkingen har vært mangelfull, har dette også vært en dag hvor jeg kunne slippe taket på tankene om å finne veien, oppmerksomheten rettes mot andre ting og gløden ved å gå er tilstede i større grad. Å føle seg utrygg på at en er på rett vei og å være sliten har vært de to største problemene så langt på denne vandringen gjennom Spanias mer øde områder.

Utsikt fra ryggen ovenfor Ermita de Sant Just.

Ermita de Sant Just ligger ute på kanten av ryggen, jeg kunne allerede se det lille kapellet når jeg var på vei ned til Peramola, det skulle tilsi en god utsikt. Døren til kapellet er som ventet låst, men man kan se inn i kapellet gjennom et lite gitter i døren, en forstår fort hvorfor døren har blitt låst. Inne er det slitt og forfallent. Fra Sant Just følger ruten ryggen oppover, på den ene siden kan man fortsatt se ned mot flere steder, som Oliana og Peramola lengre unna, men på den andre siden er det tomt og ensomt. En eller to gårder. Jeg vandrer videre alene midt i mellom, men passerer et eldre par med sin bobil på en humpete skogsbilvei jeg må krysse, klatringen opp langs ryggen er helt etter min smak.

Ett monument over Tour de France som passerte forbi her i 2010, i bakgrunnen kan man se fjellene som GR1 går nedenfor senere.

Dagen heller mot ettermiddagen og kvelden når jeg kommer opp til en vei, hvor en stor syklist i metall passerer forbi. Tour de France gikk forbi i 2010. Himmelen har begynt å anta en rødligere farge og skyene henger ikke like godt sammen lengre. Opp gjennom skogen før veien var det allerede antydninger til en magisk himmel, men oppe ved utsiktspunktet ovenfor syklisten, Mirador de Serra Seca er det en himmelsk utsikt. Nedenfor bretter det seg ut en dramatisk dal mellom to rekker av klipper, Serra dels Obacs og Serra de les Canals. Følger man linjen av klipper, ser man rett mot Montsec de Rùbies i horisonten. I de nordlige klippene er det noen særegne steinformasjoner kalt for Les Encantades.

Magisk utsikt fra Pla de les Guardies om ettermiddagen, Montsec de Rùbies fortsatt synlig i horisonten når solen prøver å brenne seg gjennom skyene.

Videre oppover følger ruten toppen av noen kuppelformede klipper som kalles for Pla de les Guardies. Det går sakte oppover, jeg går tom for luft, ikke fordi jeg føler meg tom for energi og blir andpusten, men fordi utsikten slår litt pusten ut av meg. På himmelen er solen i ferd med å brenne seg igjennom skylaget. Plystrer fornøyd av valget mitt å gå til hele veien til Cambrils, jeg var heldig med det valget. Jeg er så glad at jeg går rett forbi der stien tar av bratt ned mot Cambrils og fortsetter et lite stykke i feil retning på en sti som går mot toppen av el Pedró. Det har begynt å mørkne når jeg står og ser ned på Cambrils fra ruinene av borgen ovenfor, Castell de Cambrils.

Utsikt fra Pla de les Guardies tilbake mot der ruten går.

Når mørket har senket seg og jeg er nede, merker jeg at jeg er sliten. Nå kjenner jeg de førti kilometerne i beina. Og for å komme over dalen til der Bar Fonda Casanova ligger, finner jeg først ikke ruten, jeg ligger an til å måtte gå rundt dalen, men etter litt synsing i mørket klarer jeg å lokalisere den lille stien over. Absolutt storfornøyd går jeg inn i lyset fra baren. Ute er det nå helt mørkt. Jeg deler gjestelisten med en annen person, en syklist.

Castell de Cambrils.

Det har vært en hel super dag, men sant skal sies, jeg hadde nok fått opplevd den magiske himmelen og utsikten hadde jeg overnattet i telt ett eller annet sted på veien til Cambrils også. Å ta et lengre jafs av ruten føltes likevel godt. Bar Fonda Casanova leverer uansett varene. De har bare en type øl her, men det holder langt på vei nå. Kvelden går ikke med til stort sett annet enn å slappe av, og spise en større middag. I morgen venter dag 40, for se om dagens lange vandring har satt spor.

<- MassanèsSant Llorenç de Morunys ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar