Veimerking: Stort sett helt fraværende.
Vær: Mørkt og dystert.
Når Oscar i baren igår bragte meg de dystre nyhetene om det kommende været i de neste dagene, måtte jeg gjøre en revurdering av planene mine. Om to dager entrer ruten Congost de Mont-Rebei og det er ikke en vandring jeg vil at skylles bort av regn, men det er ikke den eneste årsaken til at jeg velger å bare gå en liten del av etappen til Puente de Montañana idag. Sjansen for at veimerkingen er god, er like mørk som værutsiktene. Det er en lang og hard vandring dit og kombinasjonen av dårlig vær og veimerking gjør meg lite lysten på å gå hele veien. Gårsdagens misere er friskt i minnet. I tillegg føler jeg meg litt sliten og en kortere dag vil nok gjøre meg godt.
Dystert vær ut ifra Lascuarre.
Jeg har derfor gjort en avtale med Elena og Carlos, vertene på Antigua Casa Catones, om å hente meg ved bilveien nedenfor et lite kapell som heter Ermita de St. Antonio. Ikke bare betyr det en kortere dag, det betyr og at jeg bare trenger å gå med den lille lette sekken min. Det jeg gleder meg mest til idag er det polygonale tårnet i Luzás.
Små ensomme plasser.
Helt fra jeg gikk ut av døren av ble det klart at jeg ikke ville unnslippe problemene med å finne veien idag heller. Å finne GR1 fra Lascuarre fører til at jeg får meg en ny rundtur i landsbyen, før jeg må vende tilbake og be Elena om hjelp. Hun leder meg så til rett kryss, hvor jeg altså burde ha ankommet Lascuarre fra igår. Ved siden av den humpete grusveien står det et veiskilt som det står 8.5km til Luzás på. Jeg skal følge grusveien hele veien, etter 5km skal GR1 forlate den, men guideboken anbefaler å holde seg på grusveien, den originale stien skal ha forsvunnet i vegetasjonen.
En øde kirke før Luzás.
Dekket av et mørkt og dystert skylag vandrer jeg alene og noe usikker på om jeg er på rett vei, det eksisterer ingen veimerker å følge, men det er nok av andre grusveier som kommer inn på og tar av fra veien jeg går på. Forlatte gårder og noen større ensomme plasser dukker opp her og der, noen ensomme små plasser. Jeg skal krysse en ny cañada real, men vet ikke når. Om ikke annet, så er det en melankolsk vandring gjennom et område som fortoner seg relativt øde. Etterhvert dukker det opp et tøft tårn i utsikten.
Stående ved foten av Castillo de Luzás seende opp, et polygonalt tårn.
Luzás er ikke helt som jeg venter meg, men tårnet gjør at jeg stopper litt opp i sporene mine. Under de mørke skyene blir kanskje inntrykket av det forsterket, et grått polygonalt tårn som troner opp over meg. Ingen veier inn, ingen synlige ihvertfall. Litt som det mystiske tårnet som huser biblioteket i Rosens Navn. Tårnet stemmer fra det 11. århundre. Usynlige øyne som ser ned på deg. Jeg hadde en tanke om å sette opp teltet ved siden av tårnet en stund, men når jeg er her får jeg en følelse av at det ville ha vært litt invaderende på landsbyen. Fra landsbyen nedenfor kommer det rocke-musikk.
Castillo de Luzás.
Etter Castillo de Luzás blir det verre. Orienteringsmessig. På tross av at det dukker opp et stiskilt som viser vei kort tid etter. Her er beskrivelsen i guideboken dessverre noe mangelfull, en kort tekst som ber meg om å fortsette på grusveien de neste 3.8km. Det er lettere skrevet enn gjort, for det er utallige avstikkere. Merkingen er totalt fraværende, selv om jeg ved et kryss overraskende nok finner et enslig veimerke som viser at jeg er på rett vei. Problemet ligger i at ruten ikke alltid følger den mest tydelige grusveien. Trikset ligger i å følge merkingen for en sykkelrute istedet, BTT #10, den leder meg akkurat dit der GR1 krysser bilveien rett ved en gedigen stabel med høy. En borg av høy faktisk.
Seende tilbake mot Luzás, tårnet synlig til høyre i bildet.
Ruten videre til landsbyen Castigaleu er faktisk enklere å finne, de har vært litt mer rause med rød og hvit malingen her. Stien er rotete, men fremkommelig. Noe av den går til og med over noe som igjen minner om litt måne-landskap. Det er bare en liten del mot slutten som er vanskelig å følge. Når jeg kommer til Castigaleu så innser jeg at tiden har løpt litt fra meg, jeg har brukt vesentlig lengre tid enn jeg burde ha gjort. Til tross for lett sekk, har jeg følt at det har vært tungt.
Jeg gjør et forsøk på ruten videre fra Castigaleu, men her har ruten blitt borte igjen og jeg lar meg avlede av noen andre stier. Når jeg ser på klokken, er jeg usikker på om jeg vil kunne klare å finne ruten over til kapellet i tide til avtalt tid med Elena og Carlos. Jeg bestemmer meg for å gi meg, rett utenfor Castigaleu. Jeg går tilbake, ringer og melder ifra at jeg er her og spiser så lunsjen jeg har fått med meg i ly under noen lekeapparater. Det har begynt å regne. En lokal kommer bort og starter en hyggelig samtale. Han forteller meg at ruten videre har blitt ødelagt av de lokale bøndene og er vanskelig å finne. Selv jobber han med å holde en eldgammel ferdselsvei som går gjennom landsbyen i live, han peker ned mot en gammel bro nedenfor. Å snakke med sånne engasjerte folk, er noe av det jeg setter mest pris på når jeg er ute og går. Han sier at hvis det er noe, så er det bare å komme bort til huset hans (han peker mot det), jeg skulle virkelig gjerne ha gjort det.
Det grå været gir et eiendommelig lys over en åker mellom Luzás og Castigaleu.
Elena og Carlos ankommer så som avtalt og henter meg. På veien tilbake, en skikkelig svingete tur ned, forteller de meg at det ikke blir noe av planene deres om å dra til Graus for å være med på en festmiddag. Jeg hadde håpet å få vært med, for å få sett nærmere på Basilica de la Virgen de la Peña. Tilbake i Lascuarre tar vi en øl i baren, hvor jeg hører at Oscar igår kveld hadde reist til Barcelona, gått på disco, spist frokost om morgenen og kjørt tilbake. Outstanding. Ute begynner det å regne kraftig.
Inne i Basilica de la Virgen de la Peña.
Det samme regnet trommer kraftig på bilen til Oscar på veien til Graus, utenfor er det en grå verden. Oscar har sagt at han vil kjøre meg til Graus for at jeg skal få se på basilikaen, noe jeg egentlig synes er alt for snilt. Graus føles nå tristere ut, under den grå himmelen. Inne i kirken blir jeg noe skuffet, ikke fordi den ikke er fin innvendig, men forventningene mine har kanskje vært av det høye slaget. Basilikaen ser jo så flott ut utvendig og jeg har nok forventet noe mer spesielt innenfor veggene. Jeg er likevel glad for å ha få sett kirken.
Portrommet utenfor Basilica de la Virgen de la Peña.
På tilbaketuren stopper vi rett utenfor Lascuarre, hvor jeg går for å se på Torre de los Moros, mens Oscar må åpne baren. Turen dit er nesten en sammenhengende dusj, men jeg er glad for den varme dusjen etterpå. Nok en fremragende middag serveres. Han som jobber med å restaurere Pano er på besøk, Kurt Fridez. Carlos har i tillegg en serie med bøker som omhandler de forlatte landsbyene, med informasjon om husene og folkene som bodde i dem, hvor mange, og med bilder. Dessverre bare på spansk. Antigua Casa Catones (Det Gamle Huset Catones) er for øvrig en gammel bygning fra det 16. århundre, også restaurert av Kurt, med mange av de gamle kjennetegnene intakte, som buer, bærebjelker, ildsteder og vinduer.
I baren i Lascuarre, Oscar bak disken.
Denne ettermiddagen og kvelden er det flere folk i baren. Og det er en passende avslutning for min del og. Elena, Carlos og Oscar har vært et fabelaktig bekjentskap og vertskap. Når jeg klarte å frigjøre tankene fra det å kunne gå feil vei, var vandringen ellers behagelig nok, selv om det ikke var den mest spennende. Castillo de Luzás var som ventet høydepunktet underveis. Imorgen har jeg en avtale med den lokale taxi-sjåføren om å kjøre meg tilbake til Castigaleu, derfra vil jeg gå gjennom uværet til Puente de Montañana, det kommer til å bli spennende.
<- LascuarreTorre de los Moros ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar